Thursday, December 11, 2008

Priest Coyne Interview


For the television program "The Genius of Charles Darwin," naturalist Richard Dawkins interviewed catholic priest George Coyne on the topic of science and religion.

George Coyne is a Jesuit priest, astronomer, and former director of the Vatican Observatory. Coyne has been a vocal opponent of intelligent design, saying that "Intelligent design isn't science even though it pretends to be. If you want to teach it in schools, intelligent design should be taught when religion or cultural history is taught, not science." Coyne has been forthright in criticizing the Church's lukewarm admission of responsibility for its persecution of Galileo in the early seventeenth century.

Watch the full uncut interview here: http://www.richarddawkins.net/article,3410,Richard-Dawkins-interviews-Father-George-Coyne,Richard-Dawkins-RichardDawkinsnet

Naturalists: Brian Dunning

Dunning is host and producer of the Skeptoid podcast, author of "Skeptoid: Critical Analysis of Pop Phenomena", and Executive Producer of The Skeptologists.

In a 40 minute video, "Here Be Dragons", Dunning teaches you critical thinking. Because most people accept paranormal and supernatural claims without critique, Dunning shows how such uncritical thinking can be dangerous, and why we should appreciate the benefits offered by science.

You can watch the video here: http://www.youtube.com/watch?v=OKdG7yGi0KA

Wednesday, December 10, 2008

The Hitchens-Wilson Debate


30th. October, 2008, Westminster Theological Seminary hosted a debate between materialist Christopher Hitchens and protestant Douglas Wilson on the topic of Religion and Epistemology.

You can watch the debate here: http://www.wts.edu/flash/media_popup/media_player.php?id=462¶mType=video










(From left to right: Wilson, host Oliphint, & Hitchens).

Tuesday, December 9, 2008

Kritikk av Religionsfriheten

Alle mennesker har en moralsk plikt til å forsvare Menneskerettighetene. Men det er én av disse rettighetene som ofte er misrepresentert, misforstått og misbrukt - den såkalte ”religionsfriheten.”

Artikkel 18

"Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer"

Kritikk av Benevnelse

Å benevne rettigheten til frihet av tro ”religionsfrihet” er å neglisjere i selve benevnelsen alle trossystem som ikke er religiøse. Dermed, burde vi aldri feile i å anvende en totalt inkluderende term, som for eksempel ”trosfrihet.” Å gjøre dette, er ikke annet enn å anerkjenne at også ikke-religiøse har rettigheten til å tro hva de måtte ønske, endre sin tro og uttrykke sin tro, foruten å bli tvunget, truet eller motta sanksjoner kun på dette grunnlag alene. Dermed foreslås en omformulering av Artikkel 18, slik at den lyder:

"Enver har rett til tanke-, samvittighets- og trosfrihet. Denne rett omfatter frihet til skifte tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, gi uttrykk for sin tro gjennom undervisning og utøvelse"


Misforståelser


En misforståelse om religionsfrihet er at rettigheten ikke innebærer frihet fra religion. Men, hvis religionsfrihet er universell, forutsetter den frihet fra religion. Hvorfor? Fordi, vi ikke kan ha total frihet til å gi uttrykk for vår tro hvis det kreves av oss at vi må underkaste oss dogmer og moralske prinsipper til ideologier vi ikke tilhører. For eksempel, å pålegge alle barn i skolen å overvære en julegudstjeneste; som ikke bare ville være en krenkelse av deres trosfrihet, men barnemishandling, fordi det er en krenkelse av deres mest grunnleggende rettighet til selvbestemmelse.

Frihet fra religion betyr ikke at man har en rettighet til ikke å kunne bli eksponert for medmenneskers uttrykk av deres tro i samfunnet. For eksempel, betyr det ikke at man skal kunne gå tur i en by uten å se en kirke. Frihet fra religion betyr at vi har en rettighet til ikke å påtvinges andre menneskers samvittighet, men er fri til å følge kravene til vår egen. Dermed er frihet fra religion og frihet av religion er to sider av samme mynt.

En annen misforståelse om religionsfrihet er at den er trumfer alle andre menneskerettigheter, og derfor er absolutt. Ingen menneskerettigheter er absolutte, de er moralske regler, og kan derfor oppheves under visse omstendigheter. Under hvilke omstendigheter? For eksempel, hvis det oppstår konflikt mellom to individer og to rettigheter gitt dem, vil den mest grunnleggende rettighet gis forrang og den andre vil måtte krenkes.

Når det gjelder trosfrihet, kan denne rettigheten aldri være mer grunnleggende enn rettigheten til selvbestemmelse, fordi sistnevnte er en forutsetning for førstnevnte. Dette er grunnlaget for at vi har forbud mot, for eksempel, kjønnslemlestelse. Vi kan altså ikke forsvare kjønnslemlestelse ved appell til ”religionsfrihet.” Fordi, å forsvare kjønnslemlestelse ved rettigheten til utøvelse av ens religion, ville være å si at ”religionsfrihet” er mer viktig enn rettigheten til selvbestemmelse. Det ville også, i de fleste tilfeller, være å si at foreldre har en rettighet over deres eget barn, til tross for at ingen noen gang ellers blir gitt rettigheter over andre mennesker; derav det moralske prinsipp om at mennesker aldri skal brukes til kun middel for å oppnå et mål, men kun som et mål i seg selv.

Trosfriheten kan heller aldri overgå hensynet til fellesskapet eller en felles grunnlov. Dette betyr, for eksempel, at ideen om multikulturalisme er absurd, da den eneste måten vi kan ha en total frihet for alle kulturer er å rive i stykker grunnloven. Dette fordi, mens enkelte kulturer vil, for det meste, være i overensstemmelser med vår grunnlov, vil andre være i direkte konflikt. For eksempel, er den Islamske kultur direkte imot vår demokrati siden Islam er totalitær. Dette betyr ikke at alle muslimer ønsker å innføre Sharia i Norge, fordi de ofte tolker Islam til sin tilfredsstillelse og tilpasser den noenlunde vår grunnlov og demokrati.


Misbruk av Trosfrihet


Trosfriheten blir ofte misbrukt fordi den blir forkledd som ”religionsfrihet” og derfor misforstås. På grunn av at det er en generell overtoleranse for religion i samfunnet, hvor kritikk av religion ofte anses som tabu, blir det sjelden stilt kritiske spørsmål når det blir argumentert for noe på grunnlag av at dette beskyttes av ”religionsfriheten.” På samme måte som når rasismekortet trekkes frem, underkaster folk seg ofte umiddelbart, uten å ha tenkt over konsekvensen av å imøtekomme kravet som fremsettes.

La oss ta et eksempel. Det mange som synes det er helt greit at muslimer tillates å ha eget bønnerom på jobb og fri når det er ramadan; at muslimske taxisjåfører skal kunne nekte å ta på hunder i taxien fordi Islam sier de er skitne; at barn av muslimske foreldre skal kunne være tildekket på skolen slik at lærerne ikke ser ansiktet deres; at muslimske politikvinner skal kunne ha slør til politiuniformen, osv. Men hvis vi tillater dette, hva sier vi? Vi sier at religiøses ”religionsfrihet” er overordnet alle andre hensyn. Vi etablerer en presedens som sier at religiøse har en egen standard de bedømmes mot. Derfor kan vi ikke tillate ”religionsfriheten” å leve.

Nå vil enkelte reagere kraftig, og hevde at å benekte ”religionsfrihet” være å hindre religiøse i å praktisere sin religion, og at det er både diskriminering og intoleranse, samt et symptom på islamofobi i eksemplet brukt ovenfor. Men dette er ikke intoleranse; enhver som mener det har kraftig misforstått hva termen ”toleranse” betyr (les artikkelen, ”Verdien av Toleranse”).

Dette er beskyttelse av en grunnleggende lov som gjelder alle medlemmer av et samfunn. En slik grunnlov må etableres for at man skal ha et bærekraftig demokratisk samfunn. Dette er heller ikke diskriminering, for det argumenteres ikke her for at alle andre skal ha rettigheter som ikke religiøse har, det er nettopp diskriminering som forsøkes å hindres, nemlig en diskriminering mot ikke-religiøse.

Når ”religionsfrihet”-kortet trylles frem fra ermet, må du alltid spørre deg selv om du ville ha tillat det samme krav under samme omstendigheter kun begrunnet ved trosfrihet. Hvordan ville du reagert hvis en nazistisk politimann krevde å kunne få sette en hakekors-pin på politiuniformen sin, rett over hjertet? Hvordan ville du reagere hvis det ble rapportert at tantene i en barnehage lærte barna at det ikke eksisterer noen gud? Hvordan ville du reagert hvis du fikk vite at barnepasseren din leste Mein Kampf for din 7 år gamle sønn? Hvordan ville du reagere hvis en humanist nektet å ta blinde damer i sin taxi fordi han ikke liker hunder? Hvordan ville du reagere hvis en nazist krevde lønnet fri fra jobben for å feire Hitlers bursdag?

Hvis vi ikke er villige til å godta disse krav i kontekst av en ikke-religiøs person, skal vi ikke akseptere den i kontekst av en religiøs-person, for å gjøre det, ville være å etablere en diskriminerende presedens mot ikke-religiøse. Dermed, å underlegge trosfrihet mer grunnleggende rettigheter er ikke noe annet enn å ta hensyn til fellesskapet.

Det er også en annen grunn til at vi ikke kan tillate ”religionsfrihet.” Hvis en handling ikke kan rasjonelt forsvares foruten appell til ”religionsfrihet,” så er den ikke moralsk akseptabel. For eksempel, ville de fleste være enige i at omskjæring er barnemishandling og derfor må være ulovlig. Altså mener de fleste tydeligvis at omskjæring av barn ikke kan forsvares ved en appell til ”religionsfrihet.” Dermed, hvis et krav ikke kan stå på egne bein ved rasjonell argumentasjon foruten appell til ”religionsfrihet,” så burde vi ikke imøtekomme et slikt krav.


Konklusjon


Du må alltid være på vakt når noen appellerer til ”religionsfrihet” eller ”multikulturalisme.” For ofte blir en av partene i saken neglisjert, eller argumentet hviler på relativisme, eller å godta argumentet ville være å godta en presedens som gir spesialbehandling til kun religiøse. Dermed, ideen om religionsfrihet må knuses ved at trosfriheten forsvares.

Thursday, November 27, 2008

Josefus og Jesus Del 1

Det er ofte hevdet at historikeren Josef ben Mattias (37-etter 100) gir uavhengig bekreftelse for eksistensen av en historisk Jesus; at den gir støtte til historisk-Jesus-hypotesen (HJH). Ben Mattias skrev under navnet Flavius Josefus, og i hans verk, ”Jødenes Oldtidshistorie” (93-94), finner man to paragrafer som inneholder referanse til Jesus.

Imidlertid, er det hevdet at de to referansene til Jesus i Oldtidshistorie ikke er autentiske, men forfalskninger, og at de derfor er i overensstemmelse med prediksjonene til mytologisk-Jesus-hypotesen (MJH). Denne hypotesen sier at Jesus kun var en mytologisk figur, som ble trodd å ha eksistert som historisk person (for en lengre, mer grundig gjennomgang av MJH, se Infidels og Jesus Puzzle).

Den første referansen til Jesus forekommer i bok 18 av Oldtidshistorie (XVIII, 3, 3, eller 18.63) og er kalt ”Vitnesbyrdet.” Den andre referansen finnes i bok 20 og blir diskutert i artikkelen ”Josefus og Jesus del 2”. Her skal det kun redegjøres for kontroversen rundt Vitnesbyrdet, og konkluderes med om hvorvidt paragrafen er autentisk eller en forfalskning.

Vitnesbyrdet

“Now about this time there lived Jesus a wise man, if one ought to call him a man, for he was a doer of wonderful works, a teacher of such men as receive the truth with pleasure. He won over many Jews and many of the Greeks. He was the Messiah. When Pilate, upon hearing him accused by men of the highest standing among us, had condemned him to be crucified, those who in the first place had come to love him did not forsake him. For he appeared to them alive again on the third day, as the holy prophets had predicted these and many other wonderful things about him. And the tribe of the Christians, so called after him, continues to the present day.”

Argumenter for Forfalskning

Den første grunn til å mistenke kristen forfalskning av paragrafen er at setningene i fet skrift fremsetter kristne påstander. Siden Josefus var jøde, kunne han ikke ha skrevet dem. Setningene i kursiv er også suspekte, fordi de har en tone og formulering som er umulig at den ikke-kristne Josefus ville ha brukt.

Josefus og Messias/Kristus

Det mest åpenbare tegn på kristen forfalsking er setningen: ”He was the Messiah.” Josefus kunne ikke ha skrevet ordene, fordi det ville være å forplikte seg til en kristen doktrine. Det innvendes at, vi har andre bevarte versjoner av Vitnesbyrdet som er ikke-forpliktende, for eksempel, Jerome versjonen, hvor setningen lyder: ”He was believed to be the Messiah.” Men, uansett formulering av ”messias”-setningen, er det totalt usannsynlig at Josefus ville anvendt termen. Ordet selv forekommer aldri i Josefus skrifter utenom de to paragrafene med referanser til Jesus. Josefus har nærmest ingenting å si om den prominente jødiske myten. Den første grunnen er et hensyn til romerske sensibilitet. Den andre grunnen er at Josefus erklærer Vespasian å være oppfyllelsen av de antikke jødiske profetiene (Jødisk Krig VI, 5, 4 / 6.312). Og, den siste grunnen er at, hvis Josefus nevnte ”messias,” så måtte han ha forklart termen for å unngå forvirring hos sine romerske lesere. Det var et vidt spekter av ulike tradisjoner og forestillinger om messias som den gjennomsnittlige romer hadde meget lite kunnskap om. Faktisk, all denne kompleksiteten Josefus måtte forklare er en meget trolig grunn for hvorfor Josefus tilsynelatende anså det som nødvendig å unngå temaet totalt.

At Josefus måtte ha forklart tradisjonene rundt messias begrepet gir opphav til et annet argument mot autentisiteten av Vitnesbyrdet, nemlig lengden. Paragrafen er for kort, ikke bare fordi den skulle inkludert forklaring av messias begrepet, men også fordi det er ukarakteristisk for den ellers detaljerte Josefus å omtale fremtredende karakterer så kort. Presentasjonen av døperen Johannes er lengre. Det spekuleres i om mulig nedverdigende omtale av Jesus kunne blitt kuttet av en kristen kopist. Men, hvis dette var tilfellet, skulle en interpolerer følt seg tillatt til å erstatte det som ble kuttet. Desto mer materiale fjernet, desto mer tomrom kunne blitt fylt av materiale med interpolerers egen vri.

Josefus Kilde til Jesus

En annen grunn til at Vitnesbyrdet er suspekt åpenbarer seg når man stiller spørsmål om hvilken kilde(r) Josefus hadde. Evangeliene og enkelte epistler fremstiller den kristne bevegelsen på slutten av det første århundret som sterkt apokalyptisk – de forventet å overkaste den romerske autoritet ved en transformasjon av verden til guds rike. Jesus fremstilles som en lærer som tiltrekk seg store folkemengder og utførte mirakler. Hvis vi antar at fremstillingen av Jesus og den tidlige kristne bevegelse er korrekt, samt at Josefus’ kilde om Jesus og kristendommen fremstilte dem i et slikt lys, så ville Josefus ikke hatt noe annet enn fordømmelse for Jesus. Josefus anså alle wanna-be messias-figurer som fanatiske rebeller, banditter og galninger medskyldige i å starte den jødiske krigen. Josefus omtaler messiaser generelt som kvakksalvere folket ble lurt av med falske lovnader. Dermed, hvis Josefus ikke ville ha vist noen tegn til beundring for Jesus eller kristendommen, er det umulig at han kunne ha skrevet setningene: “had come to love him and did not forsake him;” ”wise man;” “a teacher of people who receive the truth with pleasure;” “wonderful works;” og “He won over many Jews and many of the Greeks.” Josefus skrev primært for et romersk og jødisk publikum. Han hadde ingen grunn til å frykte kristne eller overveie deres sensitivitet. Josefus skrev under familienavnet til den romerske hærfører, og senere keiser, Vespasian. Det offisielle romerske syn var dermed stort sett Josefus syn. Vitnesbyrdet er derfor i konflikt med Josefus’ verdensbilde.

Det er hevdet at Josefus’ kilde fremstilte Jesus på en måte som Josefus ville ansett som positiv. Én foreslått kilde er romerske dokumenter. Men, det er usannsynlig at de ville satt Jesus i et positivt lys. De romerske myndighetene slo hardt ned på populære apokalyptiske mirakelmenn. De anså dem som kriminelle agitatorer, og som regel henrettet dem og slaktet deres tilhengere. Dessuten, alt vi vet om den kristne bevegelsen i siste del av det første århundret er relatert til den paulinske fremstillingen av Jesus som kosmisk sønn av gud og kilde til frelse gjennom sin død og oppstandelse. De nytestamentlige epistler av det første århundret har ingenting å si om den jordiske Jesus, om hans lære eller død under Pilatus. Dermed, hvis Josefus skrev i 90 årene, og reflekterte synet på Jesus i Roma på den tiden, hvordan forklarer vi at Vitnesbyrdet ikke sier noe om den rent guddommelige messias hos Paulus? Vitnesbyrdet reflekterer det evangeliske bildet av Jesus. Dermed, indikerer fraværet av den kosmiske messias i paragrafen at Vitnesbyrdet ble konstruert av en kristen skribent mellom det andre og det fjerde århundret da evangelienes bilde av Jesus dominerte.

Argument for Original Versjon

Det kan argumenteres for at Vitnesbyrdet er en omskriving av en original versjon skrevet av Josefus. Det er foreslått utallige rekonstruksjoner av en slik antatt original, ofte begrunnet ut fra ulike bevarte versjoner av Vitnesbyrdet. Det finnes for eksempel en syrisk og en arabisk versjon, samt en versjon sitert av kirkefader Jerome. Den viktigste forskjellen mellom Vitnesbyrdet og foreslåtte rekonstruksjoner er at man har omformulert paragrafen til mer nedverdigende og fiendtlig. Imidlertid er det vanskelig å legitimere rekonstruksjoner siden man må ha positiv evidens for sine omskrivninger, ellers blir det kun ubegrunnede spekulasjoner, og mange rekonstruksjoner er nettopp kun grunnlagt i fri fantasi.

Argument fra Språk

Ett av argumentene fremsatt i forsvar av en original versjon er påstanden om at Vitnesbyrdet er spekket av språklige trekk som er karakteristisk for Josefus, samt at deler av paragrafen ikke har en karakteristisk evangelisk tone. Men, det kan innvendes at, siden formålet med en interpolasjon er å forsøke imitere forfatterens språktrekk for å lure leserne til å tro at interpolasjonen er autentisk til forfatteren, så vil man ikke kunne skille mellom en autentisk paragraf og en perfekt interpolasjon kun ved å undersøke språktrekk. Altså, desto bedre en interpolasjon er, desto mer spekket vil den være med språklige trekk som er karakteristisk for forfatteren

Vitnesbyrdet er selvfølgelig ikke perfekt. Men, innvendingen viser at man ikke kan argumentere for autentisitet kun fra analyse av språklige trekk i paragrafen. En kristen forfalsker kunne enkelt brukt ideene og termene til Josefus i en konstruksjon av paragrafen. En skribent som hadde tilgang til Antiquities, og hadde arbeidet over lang tid med å kopiere verket, ville en imitasjon av Josefus vokabular falle ganske naturlig. En smart forfalsker ville også innsett at Josefus ville fremstilt Jesus i et negativt lys, og dermed konstruert paragrafen med en nedverdigende tone. Dermed, at visse deler av paragrafen inneholder språklige trekk som er karakteristisk for Josefus kan ikke anvendes som identifikatorer for å kunne postulere en hypotetisk original paragraf, fordi det ikke kan utelukkes at paragrafen er konstruksjonen av en dyktig og smart imitator. Dessuten, en god sak kan fremlegges for at Vitnesbyrdet ble konstruert av kirkefader Eusebius som skrev i det fjerde århundret, og som var den første som siterte Vitnesbyrdet. Språket til den bevarte greske versjonen av Vitnesbyrdet er karakteristisk for Eusebius, fra grammatiske trekk, språklige formuleringer og selve ideene fremstilt. Eusebius var opptatt av å forsvare kristendommen mot intellektuelle angrep og mente at løgn var legitim i denne kampen. Sitatet av Vitnesbyrdet tjente hans formål perfekt. Dermed, er det sannsynlig at Eusebius var forfalsker av paragrafen.

Argument fra Attestasjon og Stillhet

At Eusebius var den første til å sitere Vitnesbyrdet i det fjerde århundret, er vanskelig å forklare ved HJH. Det var over to dusin kristne skribenter, både før og etter Eusebius, som tilsynelatende ikke visste noe om Vitnesbyrdet. Dette inkluderer Justin (midten av 2 århundret), Irenaeus, Theophilus av Antioch (slutten av 2 århundret), Tertullian, Clement av Alexandria, Origen og Hippolytus (begynnelsen av 3 århundret), Cyprian (midten av 3 århundret), Lactantius og Arnobius (slutten av 3 århundret), John Chrysostom og Augustine av Hippo (slutten av 4 århundret) og flere. Alle disse apologetene var opptatte av å forsvare kristendommen mot intellektuelle angrep, og mange refererer til Josefus verk, inkludert Oldtidshistorie. For eksempel, refererte kirkefader Origen fra Josefus’ verk flere ganger, deriblant oppsummerer han hva Josefus skriver om Døperen Johannes i Oldtidshistorie 18 (Contra Celsum, I, 47), bare to kapittel fra der vi finner Vitnesbyrdet i våre bevarte manuskript (XVIII, 5, 2 / 18.116). Også kirkefader Chrysostom (ca 347-407) refererte til Josefus, i sine prekener, men ikke til noen versjon av Vitnesbyrdet.

Denne tilstanden av total stillhet før Eusebius tas som positiv evidens for MJH. Det kan innvendes at stillheten ikke er evidens for fravær. Men, i dette tilfellet gjelder ”argumentet fra stillhet.” Fraværet av evidens for at det eksisterte noen som helst versjon av Vitnesbyrdet før Eusebius er positiv evidens for at det ikke fantes noen slik versjon av Vitnesbyrdet før Eusebius. Dette fordi man ved MJH vil kunne forvente et totalt fravær av evidens for eksistensen av noen som helst versjon av Vitnesbyrdet, i det minste en tid etter publikasjonen av Oldtidshistorie. En foreslått forklaring for stillheten sier at den postulerte originale versjon av Vitnesbyrdet hadde en fiendtlig tone, og at apologetene derfor unngikk å kommentere den fordi det ville gjøre leseren oppmerksom på at den kjente jødiske historikeren Josefus ikke trodde på Jesus som Messias. Men, apologetene levde av å forsvare kristendommen mot fiendtlige og vantro kommentarer, spesielt før Konstantin gjorde kristendommen til offisiell religion i romerriket. For eksempel, kritiserer Origen, i sitt verk “Contra Celsum,” Josefus for at han ikke attribuerer Jerusalems undergang til at gud straffet jødene for å ha drept Jakob den Rettferdige, og gjør leseren dermed oppmerksom på at Josefus ikke trodde på Jesus som Messias. Dermed, er denne forklaringen totalt skivebom.

En annen grunn til at argumentet fra stillhet består er at vi positiv evidens for fraværet av Vitnesbyrdet i kopier av Oldtidshistorie. I det niende århundret skrev Photius, patriark av Konstantinopel, (ca 810-893) sitt verk Bibliotheca, en kompilasjon av 279 anmeldelser av bøker han hadde lest, deriblant Oldtidshistorie bok 18. Photius var interessert i å rapportere attestasjoner til Kristendommens begynnelse, men nevner ikke noen versjon av Vitnesbyrdet. Det kan innvendes at en kopist hadde, av en eller annen grunn, fjernet Vitnesbyrdet i kopien til Photius. Men, det er vanskelig å begrunne en slik spekulasjon, spesielt siden det er annen positiv evidens for fraværet av Vitnesbyrdet i enkelte manuskript. For det første, har de bevarte manuskriptene av Oldtidshistorie innholdsfortegnelser, men nevner ikke noen omtale av Jesus; en stillhet som antyder at en slik paragraf ikke fantes. Imidlertid, kan det innvendes at listen ikke er uttømmende, og at den ser ut til å være forfattet av en jøde, som kanskje ikke anså en kort paragraf om Jesus nevneverdig. For det andre, nevnes ikke Jesus i Josefus verk ”Jødisk Krig,” som ble skrevet før Oldtidshistorie. I bok 2, kapittel 9, skriver Josefus om de samme to krisene som brøt ut i Judea under Pontius Pilatus, som han senere forteller om i Oldtidshistorie 18, og som er etterfulgt av Vitnesbyrdet. Hvorfor fortalte ikke Josefus noe om Jesus etter redegjørelsene av de to krisene, slik han senere gjorde i Oldtidshistorie? Hadde han ikke noe kunnskap om Kristendommen når han skrev Jødisk Krig?

Argument fra Progresjon

Indikasjonene på fravær av Vitnesbyrdet i kopier av Oldtidshistorie undergraver alle argumenter som forsøker å etablere autentisiteten av alle foreslåtte originale versjoner av paragrafen. Det er flere slike ”universelle” argumenter. Et av dem, ”argumentet fra progresjon”, starter med observasjonen at, hvis hele paragrafen om Jesus fjernes, så forbedres kontinuiteten av omtalen om Pilatus gjerninger. Avsnittet før Vitnesbyrdet omhandler Pilatus bruk av Templet midler til en ny akvedukt som fører til opptøyer hvor jødiske demonstranter myrdes. Dette Akvedukt-avsnittet flyter naturlig inn i åpningsordene til avsnittet etter Vitnesbyrdet hvor Josefus skriver om en annen ”trist katastrofe” som rammet jødene. Denne flyten viser seg i ”Jødisk Krig” hvor Vitnesbyrdet ikke finnes. Bemerkningen ”trist katastrofe” passer ikke som oppfølger til siste setning av Vitnesbyrdet eller dets tema da hendelsene rundt Jesus korsfestelse ikke fremstilles som en ”trist katastrofe” for jødene. 

Så, selve tema av paragrafene før og etter vitnesbyrdet indikerer at Vitnesbyrdet er en interpolasjon. Episodene beskrevet før og etter Vitnesbyrdet er omtalt som skandaler som rammet jødene, hvor Josefus påpeker dårskapen til jødiske rebeller og hvor han gir en moralsk leksjon. Men Vitnesbyrdet er positiv til Jesus og hans tilhengere, og selv om de jødiske lederne indirekte stilles i et negativt lys, skulle vi forventet at Josefus hadde noe negativ kritikk av de jødiske lederne og/eller Pilatus eller en moralsk leksjon. Det er derfor foreslått at Josefus var mer negativ i en original versjon. Men i fravær av positiv evidens, er det ikke noen faglig begrunnelse for en slik postulering.

Argumentet fra progresjon er undergravet av observasjonen at antikkens skribenter ikke hadde konsept om fotnoter og flettet derfor digresjoner inn i hovedteksten. Men, Josefus markerer sine digresjoner. I paragrafen etter Vitnesbyrdet introduserer Josefus en digresjon om forføringen av den romerske matrone Paulina – en episode som verken involverer jøder eller Pilatus. Josefus forklarer for leseren at historien er en digresjon og at han etterpå returnerer til tema om skandaler som rammet jødene; men ingen slik bemerkning er gitt for den angivelige digresjonen om Jesus. Dermed, argumentet fra progresjon består.

Konklusjon

Det er totalt usannsynlig at Vitnesbyrdet er autentisk til Josefus. Foreslåtte rekonstruksjoner farer ikke noe særlig bedre, da de for ofte mangler faglig begrunnelse, og derfor er kun ubegrunnede spekulasjoner av en fri fantasi. Det er sterke argumenter for at Josefus aldri skrev noe som helst om Jesus i Oldtidshistorie 18. Det overlater kun én mulighet til, nemlig at Josefus refererer til Jesus i Oldtidshistorie 20, som diskuteres i ”Josefus og Jesus Del 2” http://naturalism7.blogspot.com/2008/10/josefus-og-jesus-del-2.html.

Wednesday, November 12, 2008

Det Overnaturlige

Kan vitenskapen bevise det overnaturlige?

Ofte lyder definisjoner av det overnaturlige noe ekvivalent til: ”Ethvert fenomen ’hinsides’ naturen, i den forstand at slike fenomen ikke kan forklares ved naturlige mekanismer fordi overnaturlige hypoteser ikke kan observeres eller testes, derfor ikke motbevises, og ligger dermed ’utenfor’ vitenskapens domene, men derimot bestemt innenfor sfæren av det ’spirituelle’, ’religiøse’ og ”metafysiske’.”

Lignende definisjoner av det overnaturlige lider av fatale feil. For det første, tar de ikke for seg metafysikken av det overnaturlige; de svarer ikke på spørsmålet: Hva er de mest fundamentale fellesnevnere som karakteriserer klassen av overnaturlige fenomener? Frasen ”hinsides naturen” forteller oss ingenting om essensen av det overnaturlige, men impliserer kun at mennesket anser det overnaturlige som metafysisk distinkt fra det naturlige. Det er, altså, en total neglisjering av selve typen informasjon en definisjon bør gi oss.

Definisjoner av det overnaturlige tar ofte for seg epistemologi – om hva kunnskap er og hvordan mennesket kan etablere kunnskap – og forsøker å svare på spørsmålet: Kan mennesket ha kunnskap om det overnaturlige, og ved hvilken metode? Derfor blir det ofte hevdet at det overnaturlige verken kan ”observeres”, ”testes”, eller ”motbevises”. Men dette er feilaktig og villedende anvendelse av disse termene. Det er ikke noe ved det overnaturlige i seg selv som tilsier at slike fenomen ikke kan undersøkes og bevises av vitenskapen.

Når mennesker snakker om det overnaturlige, mener de og forstår de med ordet, ’noe som er metafysisk distinkt fra det naturlige’. Vi må derfor etablere en definisjon av det overnaturlige som reflekterer hva mennesker legger i termen ”overnaturlig” og samtidig kvitte oss med den feilaktige oppfatningen om at det overnaturlige er ”hinsides naturen” og ”utenfor vitenskapens domene.”


Entiteter og Vesener

For å finne ut hva som karakteriserer det overnaturlige, må vi undersøke eksempler på fenomener som mennesker er tilbøyelige til å betegne som ”overnaturlige.” Hvilke eksempler har vi på overnaturlige entiteter? De fleste ville nok være enig i at guder, engler, demoner, og spøkelser ikke er naturlige vesener. Vi må så stille oss spørsmålet: Hva har disse felles? Vi vil da finne at hva som karakteriserer overnaturlige entiteter og skiller dem fra naturlige vesen, er at de besitter én eller flere mentale krefter som ikke kan totalt reduseres til ikke-mentale mekanismer.
For eksempel, er alle disse entiteter hevdet å være ”immaterielle” og ”ulegemlige”; de er ’ikke komponert av materie’, og ’har ikke en fysisk kropp eller nervesystem’. De er også ofte hevdet å kunne fremkalle effekter kun ved å ville dem å skje – for eks., når gud påstås å ha skapt lys i universet ved å mumle ”la det bli lys,” og slik ble det, på samme måte som Harry Potter mumler ”lumos” og det blir lys på tuppen av tryllestaven hans. Dermed, er evnen til å forårsake eksterne hendelser ved kun viljekraft overnaturlig, siden det ikke involverer noen ikke-mentale mekanismer eller noe som medierer mellom viljen og dens realisering – gud har verken kropp eller nervesystem – og slik direkte mental kausalitet er overnaturlig.


Krefter, Objekter og Substanser

Det overnaturlige besitter ofte krefter som ikke kan reduseres til ikke-mentale mekanismer og som ikke er avhengig av ikke-mentale mekanismer for sin eksistens, for eks., Luke Skywalkers evne til å flytte objekter med tankene; Voldemorts evne til å besette andres sinn; eller Nostradamus evne til å forutsi fremtiden.

Overnaturlige objekter eller substanser er dermed objekter eller substanser som besitter krefter som ikke kan reduseres til ikke-mentale mekanismer, for eks.: Lovkisten som skaper byller på kroppen til alle som forsøker å stjele den og umiddelbart dreper alle som berører; eller sjelen som besitter ”personlighet”, ”hukommelse”, ”følelser”, ”kognisjon” foruten hjernen, og kan ”kommunisere” med andre sjeler (telepati) og Gud (åpenbaring) foruten kropp.


Overnaturlige Hendelser

Hva karakteriserer hendelser som mennesker er tilbøyelige til å kalle ”overnaturlig”? De er forårsaket av et overnaturlig vesen, som regel en guddom. Selve effekten av hendelsen kan være et naturlig fenomen, men årsaken må være overnaturlig for at hendelsens effekt skal være overnaturlig. For eks., er den påståtte oppstandelsen til Jesus ikke nødvendigvis overnaturlig, men kan forklares naturlig – vi kunne vekket Jesus fra de døde med en hjertestarter! Det som gjør oppstandelsen overnaturlig er at den forklares med en intervensjon forårsaket av et overnaturlig vesen. Mirakler er definert som ”en avbrytelse av naturlovene”; et brudd på normal kausalitet. Altså, er overnaturlige hendelser ofte karakterisert ved et overnaturlig årsak-virkning forhold.


Definisjon av ”det overnaturlige”

Analysen av eksempler på overnaturlige vesener, krefter og hendelser, fører oss til følgende definisjon: Det overnaturlige er alt som ikke kan reduseres til ikke-mentale mekanismer, og/eller som ikke avhenger av ikke-mentale mekanismer for sin eksistens. Dermed, er det naturlige alt som kan reduseres til ikke-mentale mekanismer.

Vi kan se av definisjonen at det ikke er noe i det overnaturlige i seg selv som utelukker at det kan observeres, testes eller motbevises av vitenskapen. Hvis det finnes noe overnaturlig, har vi, i prinsippet, en mulighet til å oppdage og erverve kunnskap om det. Antikkens vitenskapsmenn og filosofer forente vitenskap og religion. På den tiden tilsa menneskelige observasjoner at, for eks., naturen var intelligent designet. Religiøse tenkere har forsøkt å bevise eksistensen av det overnaturlige generelt og guds eksistens spesielt med en rekke argumenter med minst ett empirisk premiss.


Observerbarhet og Testbarhet

Observerbarhet er ikke en spesiell karakteristikk av det overnaturlige, og selv om vi ikke kan se inn i en boks betyr det ikke automatisk at innholdet er overnaturlig. Den underliggende mekanikk av kvantefenomener kan være fysisk utenfor vår observasjon, men ingen ville dermed konkludere at kvantemekanikk er overnaturlig.

Testbarhet er heller ikke en spesiell karakteristikk av det overnaturlige. Hvis du fikk kreftene til Yoda i Star Wars, kunne vi teste dem eksperimentelt, og måle rekkevidden av dem. Dessuten, har slike påståtte krefter allerede blitt testet av vitenskapen. Telepati, psykokinese og prekognisjon har ikke mottatt noen empirisk støtte.

Fortsatt har ingen vunnet de én million dollar utlovet av magiker og ateist James Randi til den eller de som kan bevise paranormale krefter eller demonstrere paranormale fenomener. Til og med noen av de fremste vitenskapsmenn i England har feilet Randis test, da de ikke maktet å demonstrere at homeopati har noen medisinsk effekt ved at den kjemiske løsningen virker fordi vann har ”hukommelse.”


Trollmenn og Illusjonister

Anta at Hummelsnurr fra Harry Potter-bøkene eksisterer, og at han kan med ren viljen og en liten bevegelse av tryllestaven, transfigurere en frosk til en ravn eller tvinge personer til å danse salsa. Vi kunne ha vitenskaplig dokumentert denne magien, og dermed bekrefte utenfor all tvil at effekten eksisterer. Dette er grunnen til at Magidepartementet forsøker å forhindre at magien skal bli oppdaget av vanlige mennesker.

Dagens trollmenn er illusjonister, som, for eksempel, den berømte ateisten Darren Brown, som ærlig innrømmer at hans triks er basert på psykologiske teknikker og juks. Så, selv om vi kanskje ikke forstår eller kan forklare hvordan det er mulig å bøye en skje eller sage en person i to deler, er det ikke dermed automatisk rettmessig å tro at noe magisk har forekommet før vi har positiv evidens å vise til.


Årsak og Virkning

Påståtte brudd på naturlovene har heller ikke mottatt støtte i evidens. Healing ved bønn har blitt testet eksperimentelt og ingen rapporterte tilfeller har bestått kritisk undersøkelse. Til og med de to angivelige miraklene utført av Moder Theresa har blitt benektet i senere tid som påfunn. Overnaturlig kausalitet har dermed ikke blitt demonstrert.

Den fremste påstanden om brudd på naturlovene ved overnaturlig årsak, er når religiøse hevder at ”gud gjorde det” ved å ville det. Men, i hvert eneste tilfelle hvor et fenomen har blitt forklart med ”gud gjorde det,” har vitenskapen funnet at, ”likegyldige ikke-mentale mekanismer foruten formål i øyet”, var årsaken. Lyn og torden er ikke forårsaket av Tor med hammeren som kjører over himmelhvelvingen; tsunamier er ikke tegn på Poseidons vrede; levende vesener ble ikke designet av en kosmisk intelligens; og universet er ikke opprettholdt av guds vilje. Dermed, er det ingen grunn til å anta at en kosmisk intelligens har noen gang grepet inn i historiens gang.


Evidens og Rasjonalitet

Vitenskapen har ingen spesielle problemer med å undersøke overnaturlige hypoteser. Hvis vi utfører en grundig undersøkelse og sitter igjen med kun en overnaturlig hypotese med prediktiv suksess, så har vitenskapen etablert det overnaturlige. Vitenskap kan derfor bevise det overnaturlige, vi behøver kun evidens. Med tilstrekkelig datagrunnlag ville enhver fornuftig vitenskapsmann bli overbevist til å tro på det overnaturlige.

For eks., hvis kreasjonisme var sant, ville vi til nå ha akkumulert tonnvis av evidens for at jorden er i sentrum av universet og alle fossiler ville blitt datert til ikke eldre enn seks tusen år gamle, osv. Men våre data viser ikke dette. Det overnaturlige ligger utenfor vitenskapens domene kun i den forstand at overnaturlige fenomener ikke har mottatt støtte fra datagrunnlaget vårt.

Konklusjon

Definisjonen av det overnaturlige som ”det som ikke kan reduseres til ikke-mentale mekanismer” ligger nærmere hvordan mennesker tenker og snakker om det overnaturlige. Den får frem distinksjon mellom det naturlige og det overnaturlige, og er derfor bedre enn den tradisjonelle misoppfatningen om at det overnaturlige er ”hinsides naturen”. Definisjonen viser også at det overnaturlige kan observeres, testes, og bevises eller motbevises av vitenskapen.

Tuesday, November 11, 2008

Den Paranormale Sfære


Hva er det paranormale? Kan vi teste og bevise det paranormale? Hva skiller det paranormale fra det normale og det overnaturlige?

Paranormalt er ”alt som vitenskapen ikke kan, på nåværende tidspunkt, forklare og/eller bevise.” Det betyr ikke at det paranormale er nødvendigvis falsk; for det som i går ble ansett som paranormalt, vil kunne bli rasjonelt demonstrert i morgen. Hvis en paranormal hypotese mottar støtte i evidens, så opphører hypotesen å være paranormal, og entrer sfæren av vitenskap.

For eksempel, var påstanden, ”ild kan brenne under vann,” tidligere paranormal, fordi datidens vitenskap ikke kunne gi en plausibel forklaring for et slikt fenomen, eller demonstrere det. Dermed, hvis noen fremsatte påstanden på 1600-tallet, ville den blitt ansett som absurd og irrasjonell. Men senere ble det bevist at ild kan brenne under vann, man behøver kun riktig teknologi eller kjemikalier – for eksempel, brenner napalm under vann fordi den inneholder sin egen oksygen.

Selv om det paranormale ikke kan bevises og/eller forklares av kontemporær vitenskap, betyr det ikke at paranormale hypoteser ikke kan, i prinsippet, utforskes og testes av vitenskapen. Framsyn – evnen til å forutsi fremtiden – har, for eksempel, blitt undersøkt og testet eksperimentelt av psykologer, og helbredelse med magneter har av leger blitt forsøkt bli demonstrert å ha en medisinsk effekt. Dermed, er det ikke noe som automatisk tilsier at paranormale fenomen er utestbare, og dermed ikke kan falsifiseres eller valideres.

En paranormal påstand kan enten bli gitt en paranormal, normal eller overnaturlig forklaring: hvis forklaringen ikke er basert på plausibel vitenskap, er den paranormal; hvis den er plausibel, er den normal; og hvis den ikke kan reduseres til ikke-mentale mekanismer, så er den overnaturlig. For eksempel, kan påstanden, ”romvesener fra et annet solsystem kidnapper mennesker,” ha en naturlig forklaring, hvis romvesenene er naturlige entiteter. Er kidnappingen, derimot, forklart med at den ble begått av demoner, har vi å gjøre med en overnaturlig forklaring.

Det samme gjelder for paranormal behandling eller såkalt "alternativ medisin"; paranormale vesener eller såkalt "kryptozoologi"; eller paranormale evner eller såkalt "ekstrasensorisk persepsjon": Homeopati kan være en operasjon av ukjent kjemi eller at vannet besitter evnen til å "huske"; den avskylige snømann kan være en sjelden dyreart eller et offer for magisk forbannelse; og telepati kan være hjernen som sender og mottar radiobølger, eller sjelen som kommuniserer via direkte ureduserbar mental kausalitet.

Derfor, er det paranormale en separat sfære fra det naturlige eller det overnaturlige. Hvis det paranormale bevises, kan det vise seg å være et naturlig eller overnaturlig fenomen.

Monday, November 10, 2008

Den Naturalistiske Gud

Kunne det eksistert en naturlig Gud, og ville en slik Gud være kompitabel med Naturalisme? Ja, i en viss grad, og i en viss forstand!

Hvis du observerte Gud, ville din observasjon nødvendigvis konstituere evidens for Guds overnaturlighet? Nei. En slik observasjon innebærer ikke nødvendigvis at Gud var en ulegemlig allkjærlig og allmektig vilje. Du ville måttet ha ytterligere evidens for å bekrefte hver enkelt egenskap tillagt guddommen. Dermed, er det mulig å finne evidens for en naturlig Gud.

Hvordan kunne en naturlig guds komposisjon være? En naturlig Gud - som vi kan kalle Stoika - kunne bestått av et materiale, kalt ”pnauma,” som er elastisk, uforgjengelig, usynlig, udelelig: dermed, ”naturlig” uovervinnelig og udødelig. Pneumaen lagrer og genererer fysisk tanker og minner til Stoika, og fungerer som Stoikas ”hjerne.” Stoika er like stor som Universet: dermed ”naturlig” allestedsværende, (og i en viss forstand) allvitende og allmektig. Stoikas kropp interagerer fysisk med all materie og rom i universet, som en gigantisk maskin, og produserer alle fysiske lover og effekter, som motsatt vei opererer som Stoikas sensoriske apparatur. Stoika realiserer egen vilje gjennom å initiere kausale kjeder av hendelser reduserbare til ikke-mentale mekanismer.

Hvis, og bare hvis, Stoikas sinn er reduserbar til et system av ikke-mentale pneumatiske partikler som interagerer med hverandre, samt at Stoikas evne til å persipere og påvirke universet er helt reduserbar til et system av ikke-mental interaksjon mellom de pneumatiske partiklene og alt annet, så er Stoika ikke overnaturlig. Men, hvis noe del av Stoikas sinn eller aktivitet er ureduserbart mental, så, til tross for alt annet, er Stoika overnaturlig – SuperStoika.

Til tross for at Stoika ville være metafysisk naturlig, ville Stoika fortsatt ikke være forenelig med naturalisme, hvis ikke Stoikas opphav også var totalt reduserbar til ikke-mentale mekanismer. Dermed, hvis Stoika evolverte gjennom en kosmologisk prosess, foruten intelligent design eller ureduserbar mental kausalitet, så vil Stoika være kompatibel med naturalisme.

På den andre siden, hvis Stoika ikke hadde noe opphav, men eksisterte evig, fult informert, ville problemstillingen ikke lengre være Stoikas tidsmessige opphav, men det ontologiske fundament; hvorfor Stoika eksisterer. Dette spørsmål kan ha et naturlig eller overnaturlig svar, avhengig av hvorvidt det ontologiske grunnlaget kan redegjøres for, uten appell til ureduserbar mental kausalitet. Derfor, kun en evolvert eller tilfeldig, eller naturlig uunngåelig Stoika ville være kompatibel med naturalisme, og dette i den eneste forstand naturalisme kan inkludere noe i nærheten av den tradisjonelle forestillingen av den monoteistiske Gud.

Men, ingen tror på en gud som Stoika; hvorfor? Fordi ideen ikke er psykologisk behagelig, og siden det ikke foreligger noe tilgjengelig evidens som tilsier at ideen er plausibel, er det ingen grunn til å tro på Stoika. Men hvis Stoika eksisterte, kunne vi, i prinsippet, demonstrere hans eksistens vitenskaplig, på samme måte som vi kan demonstrere eksistensen av alle andre legemlige personer: vi kunne utvikle instrumenter kapable for å oppdage, dokumentere og måle eksistensen og egenskapene av Stoikas pneuma, og så bruke disse instrumentene til å kommunisere med Stoikas sinn, og lære ting om Stoika på samme måte som vi kan være ting om mennesker, gjennom vitenskaper som psykologi og biodynamikk.

Dermed, vi kan forestille oss en gud uten overnaturlig opphav eller krefter: Stoikas opphav kunne vært en serie planløs, uintelligent, mekanisk kollisjon av atomer, og Stoikas komposisjon tankeløs substans; kun atomer i rommet. Stoika er derfor ikke overnaturlig, kun et merkelig og heldig vesen, men så ulik den forestilling mennekser generelt har om "Gud," at trolig ingen ville være fristet til å kalle vesenet for "Gud." Derfor, er Naturalismen gudløs.

Wednesday, October 29, 2008

Det Overnaturlige Mennesket

Er mennesket et naturlig eller overnaturlig vesen?


Hvis vi besøkte en isolert stamme og viste dem en iPod eller fotokamera, ville teknologien for dem virke som magi – paranormalt, gitt en overnaturlig forklaring. Dermed ville stammefolket kanskje være tilbøyelige til å kalle oss guder, men ville du kalle deg selv gud? Eller motsatt: hvis vi, i morgen, fikk besøk av romvesener, ville enkelte være tilbøyelig til å gi deres paranormale teknologi en overnaturlig forklaring – men ville det være riktig å kalle romvesenene guder?

Forestill deg at du reiser tilbake i tid til Jerusalem anno år null. Du helbreder mennesker med antibiotika og forkynner menneskerettigheter. Tolv jødiske fiskermenn blir dine trofaste følgesvenner og tror du vil kuppe makten og etablere en jødisk stat, mens romerne anser deg som en rebell, arresterer deg og korsfester deg innen en uke av din nye karriere. Men ville du kalle deg selv en overnaturlig gud?

Hvis mennesket har sjel, så er mennesket et overnaturlig vesen, siden det ikke lengre ville være reduserbar til ikke-mentale mekanismer fordi det ville besitte en overnaturlig substans. Og hvis mennesket er skapt av en gud, så er mennesket en overnaturlig effekt av en overnaturlig årsak - en ulegemlig vilje.

Sunday, October 26, 2008

Brev fra Jesus, diktert av Eusebius

I ”Historia Ecclesiastica” bok 1, kapittel 13, forteller Eusebius om en brevveksling mellom kong Abgarus av Edessa og Jesus Kristus. Eusebius skriver at han fant ”skriftlige bevis for disse ting...i de offentlige registrene” i Edessa, hvor brevene hadde blitt ”bevart til nåtid.” Deretter får vi et tilsynelatende direkte sitat av brevet fra Abgarus til Jesus, og deretter Jesus respons. Kong Abgarus skriver at han hadde hørt rykter om at Jesus kunne helbrede foruten medisin, og ber han derfor om å komme til Edessa for å helbrede hans sykdom. Jesus svarer at han ikke kan komme fordi han må utføre sin misjon og returnere til himmelen, men at han vil sende en av sine disipler fordi kongen trodde blindt på ham.

Brevene er ikke autentiske, men forfalsket, hvor det har blitt lånt fra den kristne apologeten Titans verk ”Diatessaron,” som ble kompilert rundt ca. 150-160. Hvis brevene eksisterte, er det utrolig at det ikke er noe hint om dem før Eusebius, eller at de har blitt bevart i Vatikanets arkiver som hellige relikvier. I stedet erklærte både Ausebius og Jerome at Jesus ikke etterlot seg noe skriftlig, og i det sjette århundret ble det utstedt et dekret fra Pave Gelasius I som betegnet brevene som apokryfiske.

Alt dette gjør det meget trolig at Eusebius fabrikkerte brevene. Men hvilket motiv kunne Eusebius hatt? Brevene ble muligens forfalsket for å kunne slå tilbake mot påstander fra ikke-kristne hold om at Jesus var en ubetydelig skikkelse i sin samtid, som ens mirakler kun var bedrageri, og derfor ikke var guddommelig. I tillegg, ved å legge ord i munnen på Abgarus, får Eusebius frem budskapet om at blind tro blir belønnet, både på jorden, i form av mirakler, og etter døden, ved en billett til himmelen.

Disse brevene er et bevis på upåliteligheten av tidlig kristen dokumentasjon, samt om den utrolige naivitet til kirkefedrene som godtok dem som autentiske.


Referanse:

The Catholic Encyclopedia (1917). Church History (book I). http://www.newadvent.org/fathers/250101.htm.

The Catholic Encyclopedia (1917). The Legend of Abgar. http://www.newadvent.org/cathen/01042c.htm.

Thursday, October 23, 2008

A Bright Dream

I have a dream, that one day, we no longer sacrifice life on earth for the promise of eternal life in the hereafter, thereby devaluing life in this world and provide bad reasons for morality. For whom is more moral, the man aiding fellow human beings in fear of eternal damnation, or the man aiding out of genuine compassion? The sleep of reason brings forth monsters. Irrational beliefs divorce morality from common decency, the consideration of pleasure and pain, and justify means to an end. No human shall be used as a means to an end, especially children. Belief in heaven and hell leads to indoctrination of children, for no punishment on earth can be worse than eternal torture. And so infidels have always been seen as servants of the Devil, guiding children to apostasy.

I have a dream, that one day, no more children be indoctrinated in the superstition of their caretakers. The principle of parental rights be destroyed, and the right of every human to be the lord of their own destiny defended. Children are not the property of their parents, but distinct beings with their own needs and wants. To label a child with the ideology of their parents is no less than psychological abuse. Children are too young to take a rational stand on the big philosophical questions of cosmos and morality or to understand the behavioral consequences of adhering to them. Let them learn about different ideologies, presented objectively in an environment of questioning and skepticism, so that when they are old enough they can make up their own mind which to follow.

I have a dream, that one day, we no longer seek reward and protection from some superhuman behind the clouds, but live for the benefit of our fellowmen, to make those we love happy and shield them from the sorrows of life, making the universe a little brighter and more meaningful. How many wonderful people could we know if we sought them out, who are worth loving merely for the fact that we wished there were more of them in the world, and the fact that they give us a reason to live? Too many have blindly accepted religion because they found no love and no meaning elsewhere. No one should need adopt irrational beliefs to feel valued and loved.

I have a dream, that one day, we no longer crown faith, reward credulity, and follow blindly in the steps of authority. Religious authorities treat their followers as children and declare the deployment of reason upon evidence a deadly sin. No wonder that when questions of religion are concerned, people are guilty of every possible sort of intellectual dishonesty and hypocrisy. Faith is the most overrated of all proposed virtues, so we should develop our brains by educating ourselves and our fellowmen. Every child has a right to education, and we should fight to protect that right in every corner of the world. Children should learn about the value of critical thinking and truth through scientific education, so that they do not fell prey to irrational ideologies and superstitious beliefs. Let them follow the light of reason!

Evolusjonspsykologi

I slutten av sitt verk, ‘On the Origin of Species by means of Natural Selection’ fra 1859, konkluderer naturalisten Charles Robert Darwin (1809-1882) blant annet med at: “Psychology will be based on a new foundation” (Wilson, 2006, s 759). Darwins forutsigelse gikk i oppfyllelse, psykologien har fått et nytt fundament – evolusjonsteorien (Buss, 2004).

Evolusjonsteorien har gitt opphav til et nytt og raskt voksende vitenskaplig perspektiv, kalt evolusjonspsykologi, hvor den første evolusjonspsykolog er regnet å være Darwin. Evolusjonspsykologi er en syntese av de moderne prinsippene til psykologien, og de av evolusjonsbiologien, og kan defineres som: Det vitenskaplige studiet om hvordan evolusjonsprosessen har gitt opphav til psykologiske mekanismer hos mennesker (Buss, 2004).

For å få et innblikk i hvor stor betydning enkelte psykologer tillegger dette nye perspektivet, reflekter over denne uttalelsen til Steven Pinker (2002): “In the study of humans, there are major spheres of human experience - beauty, motherhood, kinship, morality, cooperation, sexuality, violence - in which evolutionary psychology provides the only coherent theory” (s, 135; I: Buss, 2004).

Homo Sapiens - Produkt av Evolusjon

“[M]an is descended form some less highly organised form. The grounds upon which this rests will never be shaken” - Darwin, i sitt verk ‘The Decent of Man and Selection in relation to sex‘ fra 1971 (Wilson, 2006, s 1236).

Alle mennesker er etterkommer av en uavbrutt linje av forfedre som løste to kritiske oppgaver: de overlevde til reproduktiv alder og reproduserte seg minst én gang. Hvis bare én av dine forfedre hadde mislyktes i å reprodusere seg, ville du ikke eksistert. Som etterkommere av disse forfedrene, bærer vi med oss genene for de mekanismene som førte til deres suksess. Vår menneskelige natur - konstellasjonen av mekanismer som definerer oss som mennesker - er produkt av evolusjonsprosessen (Larsen & Buss, 2005).

Transformasjon til en annen Art

Lenge før Darwin, opphavsmannen til evolusjonsteorien, hadde historiske personligheter holdt ideer om evolusjon. Ideer som kan spores tilbake til de før-Sokratiske filosofer, hvor man tenkte seg at levende organismer hadde systematisk endret seg over tid. Disse tankene ble imidlertid ikke akseptert av de etterfølgende store filosofer (f.eks. Platon og Aristoteles), og ble motstridt av mytologi (f.eks. den sumerske skapelsesberetningen) og religion (f.eks. Jødedom, Kristendom og Islam) som har dominert verden siden den tidlige antikken (Hergenhahn, 2005).

I det 18 århundret, begynte tingenes tilstand å endre seg. For eksempel, postulerte Erasmus Darwin (1731-1802), bestefaren til Darwin, at en art kan gradvis transformeres til en annen art. Men det var noe som manglet fra disse tidlige ideer om evolusjon - selve mekanismen som muliggjør slik transformasjon (Hergenhahn, 2005).

Arv av Ervervede Karakteristikker

Den første til å postulere en slik mekanisme var den franske naturalisten Jean Lemarck (1744-1829) i sitt verk “Philosophie Zoologique”. Lemarck hadde lagt merke til at fossiler av forskjellige arter viste at tidligere former var forskjellig fra nåværende former, og derfor at de hadde endret seg over tid. Lamarck konkluderte med at endringer i miljøet var ansvarlige for disse strukturelle endringene (Hergenhahn, 2005).

Videre, mente Lamarck at alle organismer har en tendens til å utvikle seg fra det enkle til det mer komplekse, fra det ufullkomne til det perfekte (Saugstad, 2004). Lamarck trodde også at organismer kan erverve seg karakteristikker som gjør at de har størres sjanse for å overleve, og at de så blir arvet av deres avkom. Denne teorien ble kalt “arv av ervervede karakteristikker” (Hergenhahn, 2005), og stod sentralt i biologien til 1930 årene (Saugstad, 2004).


Evolusjonsteorien

Darwins bidrag til forståelsen av evolusjon og biologien, var å komme opp med en plausibel mekanisme for hvordan adaptasjoner oppstår, og hvordan endringer innen en art tar sted over tid (Larsen & Buss, 2005). Darwin hadde imidlertid ikke tenkt til å publisere sine tanker om biologisk evolusjon, før etter hans død. Men i 1859 mottok han et brev fra naturalisten Alfred R. Wallace (1823-1913) som hadde kommet opp med en lignende teori. Det var likevel ingen uoverensstemmelse over hvem som hadde førsteprioritet til deres fellesidé (Saugstad, 2004). I 1859 revolusjonerte Darwin biologien da han fremla sin teori om naturlig seleksjon i sitt verk ‘On the Origin of Species by means of Natural Selection’ (Wilson, 2006).


Naturlig Seleksjon

Darwin la merke til at arter så ut til å produsere flere avkom enn som kunne overleve og reprodusere seg (Larsen & Buss, 2005), på grunn av begrensning i ressurser og ekspansjon av dyrepopulasjoner (Wickens, 2005). Konsekvensen av dette er at alle individer av en art blir kastet inn i en konkurranse med hverandre (Wickens, 2005).

Darwin resonnerte seg frem til at variasjoner i karakteristikker som øker en organismes suksess i overlevelse og reproduksjon, fører til flere etterkommere. Avkommene vil så arve disse variantene. Gjennom denne prosessen blir varianter som fører til reproduktiv suksess ført videre, mens varianter som svekket den reproduktive suksessen blir selektert ut. Naturlig seleksjon vil dermed resultere i gradvis endringer i en art over tid, ettersom suksessfulle varianter øker i frekvens og sprer seg. Til slutt, vil en suksessfull variant kunne komme til å karakterisere en hel art, eller føre til fremkomsten av en ny art (Larsen & Buss, 2005).

Seleksjonsprosessen førte til at Darwin fokuserte på hendelser som hindrer overlevelse - fiendtlige krefter av naturen - for eksempel sykdom. Hvis en variant hjelper organismen med å overleve disse fiendtlige kreftene, vil det føre til økt sjanse for reproduktiv suksess. Som et immunsystem full av antistoffer hjelper mennesket til å overleve sykdom (Larsen & Buss, 2005).

Seksuell Seleksjon

Selv etter Darwin kom opp med sin teori om naturlig seleksjon, oppdaget han flere mekanismer som motstridet hans teori (Buss, 2004). Han la merke til at mange mekanismer så ut til å utgjøre en trussel for organismers overlevelse. Hvordan kunne, for eksempel, den vakre fjærdrakten til påfuglhanner ha evolvert og blitt vanlig, når den virker som et skrikende reklameskilt for predatorer (Larsen & Buss, 2005).

For å forklare hvorfor påfuglhanner har slik vakker fjærdrakt, fremsatte Darwin teorien om seksuell seleksjon (Larsen & Buss, 2005): “Sexual selection...depends...on a struggle between males for posession of the females; the result...to the unsuccessful competitior [is] few or no offspring (Wilson, 2006, s 506). Darwins svar på mysteriet med fjærdrakten, var altså at den hadde evolvert på grunn av at den bidro til påfuglhannens reproduktive suksess (Larsen & Buss, 2005).

Denne kampen mellom medlemmer av samme kjønn over tilgang til medlemmer av det motsatte kjønn, er ifølge Darwin, en av to former for seksuell seleksjon. Karakteristikker som har ført til suksess i denne kampen, f. eks. hornene til en rein, har evolvert fordi seiersherren har kunnet parre seg oftere, og dermed videreføre flere av sine gener til etterfølgende generasjoner (Larsen & Buss, 2005).

Den andre typen seksuell seleksjon, er en kamp mellom kjønnene. Medlemmer av et kjønn har preferanser for visse karakteristikker hos det motsatte kjønn, f.eks. påfuglhunnens preferanse for påfuglhanner med glansfull fjærdrakt. Disse prefererte karakteristikker har evolvert fordi organismer som besitter dem, har oftere blitt valgt som make av det motsatte kjønn, dermed fått parre seg oftere, og således ført flere av sine gener videre. Organismer som mangler de prefererte karakteristikker blir i høyere grad ekskludert fra parring og deres gener blitt selekteres ut. F.eks. har påfuglhanner med glansløs fjærdrakt ikke i like stor grad blir valgt som make av hunnene, som mer glansfulle hanner. Dette fordi en glansløs fjærdrakt indikerer parasitter – usunnhet. Dermed at denne hannen har dårligere gener enn en mer glansfull hann. Gener kan være ufordelaktig å gi videre til et avkom, siden det da vil kunne arve dette ufordelaktige karakteristikket, som senker dens reproduksive suksess. Og som vi skal snart se, også påfuglhunnens inklusive fitness, siden hun deler 50 prosent av genene med sine avkom (Larsen & Buss, 2005).

Differensiell Genreproduksjon

I 1953 fastslo James Watson og Francis Circk strukturen til DNAet, og løste dermed også hemmeligheten til genetisk arv (Wickens, 2005). Denne oppdagelsen av genet som enheten for arv, førte til en annen oppdagelse: at naturlig seleksjon og seksuell seleksjon ikke er to separate prosesser (Larsen & Buss, 2005).

Evolusjon opererer ved en prosess kalt ‘differensiell genreproduksjon‘. Siden overlevelse til reproduktiv alder er en forutsetning for videreføring av gener, vil karakteristikker som fører til overlevelsessuksess føres videre. Overlevelse er således bare viktig, i den grad den er nødvendig for reproduksjon. Og siden suksess i parring også er kritisk for reproduktiv suksess, vil egenskapene som førte til suksesss i sammekjønn eller mellomkjønn konkurranse føres videre. Suksess i overlevelse og seksuell seleksjon er derfor begge del av differensiell genreproduksjon (Larsen & Buss, 2005).

Mange biologer opprettholder likevel distinksjonen mellom naturlig seleksjon (overlevelse) og seksuell seleksjon (reproduksjon) fordi de hjelper å klargjøre to viktige typer adaptasjoner - de som hjelper organismen med å overleve, f.eks. frykt for slanger, og de som øker organismens reproduktive suksess, f.eks. sjalusi (Larsen & Buss, 2005).

Inklusive Fitness Teorien

I sitt verk, ‘The Genetical Evolution of Social Behaviour’ (1964), fremla evolusjonsbiologen William D. Hamilton (1936-2000) sin teori om inclusive fitness, som revolusjonerte biologien (Buss, 2004). Klassisk fitness - reproduktive suksess gjennom å produsere mest mulig avkom - var ifølge Hamilton for snever for å beskrive prosessen av evolusjon ved seleksjon (Buss, 2004). 
 Karakteristikker som fasiliterer reproduksjon, behøver ikke påvirke den personlige produksjonen av avkom. De kan også fasilitere overlevelse og reproduksjon til genetiske slektninger. F.eks., siden biologiske søsken deler halvparten av sine gener med hverandre, vil det å hjelpe ens søster med å overleve til tross for risiko for ens eget liv, kunne fasilitere hennes reproduktive suksess, og således føre til økt spredning av ens egne gener (Larsen & Buss, 2005).

Inclusive fitness er altså, en organismes fitness, pluss dens fasilitering av biologiske slektningers fitness, vektlagt ved grad av genetisk slektskap (Larsen & Buss, 2005). Som en utvidelse og videreutvikling av darwinismen, representerer inclusive fitness teorien et stort avansement i forståelse av f.eks., altruisme (Larsen & Buss, 2005).

Adaptasjoner

Evolusjonsprosessen fungerer som et slags filter: I hver generasjon, vil bare en liten undergruppe av gener passere gjennom filtret. Den rekurrente filtreringsprosessen lar bare tre ting passere gjennom - adaptasjoner, bi-produkter av adaptasjoner og tilfeldige variasjoner (Larsen & Buss, 2005). Som en begrensning, vil det her bare redegjøres for adaptasjoner!
Det primære produktet av den selektive prosessen er adaptasjoner. En adaptasjon er en “reliably developing structure in the organism, which, because it meshes with the recurrent structure of the world, causes the solution to an adaptive problem” (Tooby & Cosmides, 1992, p 104; I: Larsen & Buss, 2005). Sjalusi er en adaptasjon, i at har evolvert for å løse et spesifikt adaptivproblem. For mannen, å hindre seksuell utroskap, og for kvinnen å hindre at mannen investerer sine ressurser i en annen kvinne og avkom (Larsen & Buss, 2004).

Fokuset på pålitelige utviklede strukturer betyr at en adaptasjon tenderer å oppstå regelmessig i løpet av en persons liv. Vektleggingen av inngripen i den rekurrente strukturen av verden, betyr at adaptasjoner oppstår fra, og er strukturert av, det selektive miljøet. Miljøtrekk må være rekurrerende over tid for at en adaptasjon skal oppstå (Buss & Larsen, 2004). F.eks. har seksuelt utforskap stadig utgjort en trussel våre forfedres reproduktiv suksess, slik at adaptasjonen sjalusi har oppstått.

Adaptasjoner må fasilitere løsningen på et adaptivproblem. Et adaptivproblem er noe som hindrer overlevelse eller inclusive fitness, for eksempel en forfars problem med å vite med sikkerhet om et avkom er hans, fordi befruktningen foregår inni kvinnen (Larsen & Buss, 2005).
Alle adaptasjoner må bidra til fitness i løpet av den perioden av tid for hvilket de evolverer ved å hjelpe organismens overlevelse eller øker inclusive fitness (Larsen & Buss, 2004).
Sjalusi hos menn og kvinner kan hjelpe løse adaptivproblemet (utroskap) på flere måter: (1) sensitivisere dem for omstendigheter hvor partneren kan være utro, (2) motivere til handlinger som har til formål å hindre at partneren er utro, (3) øke deres innsats for å innfi partnerens behov slik at de ikke er utro og (4) få dem til å forsøke drive rivalen bort fra partnern (Buss, 2004).

Hovedkjennetegnet på en adaptasjon er spesielt design. Karakteristikkene av en adaptasjon er gjenkjent som komponenter av spesialiserte problemløsningsmaskineri. Faktorer som effektivitet, presisjon og reliabilitet i løse et spesifikt adaptivproblem, er nøkkelkriterier i gjenkjenning av det spesielle designet til adaptasjoner. En adaptasjon, er som en nøkkel som passer i en spesifikk lås. Taggene til en nøkkelen (adaptasjon) viser spesielt designtrekk, som griper inn i det spesifikke elementene inni låsen (adaptivt problem) den passer til (Larsen & Buss, 2005).

Alle adaptasjoner er produkter av seleksjonshistorien. I denne forstand, lever vi med en steinalderhjerne, i et moderne samfunn, som på mange måter er forskjellige fra det samfunn vi evolverte i. Karakteristikker som var adaptive i forfedrenes miljø, er ikke nødvendigvis adaptive i vårt moderne miljø (Larsen & Buss, 2004). 

Med utviklingen av det menneskelige språk, kan vi uttrykke tanker og følelser, og kommunisere på at langt mer komplekst plan enn f.eks. aper (Ashcraft, 2006), og utvikningen innen medisin har gjort det mulig, på en rask og enkel måte, å fastlå hvem som er de biologiske foreldrene til et barn. Dette gjør at, en manns usikkerhet om hvorvidt et barn, som utvikler seg i livmoren til ens partner, er hans eller en annen manns, kan forventes å ikke være like stor som den var for våre forfedre.

Evolusjonspsykologiens Premisser

De grunnleggende elementene til evolusjonsperspektivet er gjeldende for alle livsformer på jorden, fra skimmelsopp til mennesker. De spesifikke applikasjoner for menneskelig atferd, er evolusjonspsykologien, som involverer tre hovedpremisser: Domenespesifisitet, tallrikhet og funksjonalitet (Larsen & Buss, 2005).

Domenespesifisitet 

Adaptasjoner er antatt å være domenespesifikk, ved at de er designet av evolusjonsprosessen for å løse et bestemt adaptivproblem (Larsen & Buss, 2005).

Tenk på matseleksjon. En generell regel som, “spis det første du ser”, ville være maladaptiv, siden den ville mislykkes i å guide individet til valg av objekter som er spisbare og næringsrike. Regelen ville også resultere i konsum av for eksempel giftige planter, som ville svekke individets overlevelsessuksess. Mekanismer som favoriseres av evolusjonsprosessen er derfor mer spesialiserte (Larsen & Buss, 2005).

En annen grunn for domenespesifisitet, er at forsjellige adaptivproblemer krever forskjellige typer løsninger. Smakspreferanser, som fører til gode matvalg, hjelper ikke med å løse valg av partner. Domenespesifisitet antyder at seleksjon tenderer å forme spesifikke mekanismer for hvert adaptivproblem (Larsen & Buss, 2005).

Tallrikhet

I løpet av evolusjonshistorien, har våre forfedre blitt konfrontert med mange ulike typer adaptivproblemer, og derfor, har vi rikelig med adaptivmekanismer. Evolusjonspsykologer antar at det menneskelige sinn holder et stort antall psykologiske mekanismer. For eksempel, tenderer mennesker å være redde for slanger, høyde, mørke og fremmede. Bare i fryktdomenet, har vi altså et stort antall psykologiske mekanismer, fordi antallet fiendtlige krefter av naturen, har vært så mange (Larsen & Buss, 2005).

Vi er også trolig til å ha psykologiske mekanismer for, blant annet, seleksjon av partner, oppdragelse av barn og dannelse av strategiske allianser. Evolusjonspsykologer forventer at det er et stort antall domenespesifikke psykologiske mekanismer som korresponderer til det store antall av distinkte adaptivproblemer mennesker har til stadighet har blitt konfrontert med (Buss & Larsen, 2005).

Funksjonalitet

Våre psykologiske mekanismer antas å være designet for å oppnå spesifikke adaptivmål.
En medisiner som studerer leveren, ville ikke komme langt i sin forståelse, om han ikke forstår leverens funksjoner. Å forså adaptive funksjoner er derfor viktig for å få bedre innsikt i våre evolverte psykologiske mekanismer. Vi kan, for eksempel, ikke forstå sjalusi, uten å undersøke dens funksjon. Søken etter slike funksjoner involverer identifisering av de spesifikke adaptivproblemene som mekanismen er en evolvert løsning for (Buss & Larsen, 2005).

Referanser:

Ashcraft, M. H. (2006). Cognition (4. utg.). New Jersey, USA: Pearson Education.

Buss, D. M. (2004). Evolutionary Psychology - the new science of the mind (2. utg.). Boston, USA: Allyn & Bacon.

Hergenhahn, B. R. (2005). An Introduction to the History of Psychology (5. utg.). Nelson, Canada: Thomson Wadsworth.

Larson, R. J. & Buss, D. M. (2005). Personality Psychology - Domains of Knowledge about Human Nature (2. utg.). New York, USA: McGraw Hill.

Saugstad, P. (2004). Psykologiens Historie - en innføring i moderne psykologi (4. opplag). Oslo,  Norge: Gyldendal Akademisk.

Wickens, A. (2005). Foundations of Biopsychology (2. utg.). Harlow, England: Pearson Education Limited.

Wilson, E. O. (2006). From So Simple A Beginning - the four great books of Charles Darwin: The Voyage of the Beagle, 1845; On the Origin of Species by means of Natural Selection, 1859; The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex, 1972; & The Expression of the Emotions in Man and Animals, 1972. New York, USA: W. W. Norton.

Suetonius om Jesus

I debatt om hvorvidt Jesus, sønn av Josef eksisterte som historisk person, eller om Kristus, sønn av Gud, var kun en mytologisk figur, er det av og til hevdet at den romerske historikeren Gaius Suetonius Tranquillus (ca. 69/75 – etter 130) gir uavhengig bekreftelse for Jesus historiske eksistens i verket ”De Vita Caesarum” (ca 120), en kollektiv biografi av romerrikets keisere fra Julius Caesar til Domitian. I en redegjørelse for keiser Claudius behandling av utlendinger skriver Suetonius:

"3 He forbade men of foreign birth to use the Roman names so far as those of the clans were concerned. Those who usurped the privileges of Roman citizenship he executed in the Esquiline field. He restored to the senate the provinces of Achaia and Macedonia, which Tiberius had taken into his own charge. He deprived the Lycians of their independence because of deadly intestine feuds, and restored theirs to the Rhodians, since they had given up their former faults. He allowed the people of Ilium perpetual exemption from tribute, on the ground that they were the founders of the Roman race, reading an ancient letter of the senate and people of Rome written in Greek to king Seleucus, in which they promised him their friendship and alliance only on condition that he should keep their kinsfolk of Ilium free from every burden. 4 Since the Jews constantly made disturbances at the instigation of Chrestus, he expelled them from Rome. He allowed the envoys of the Germans to sit in the orchestra, led by their naïve self-confidence; for when they had been taken to the seats occupied by the common people and saw the Parthian and Armenian envoys sitting with the senate, they moved of their own accord to the same part of the theatre, protesting that their merits and rank were no whit inferior.” (Claudius 5.25.3-4).

Chrestus Hvem?
I linjen med tykk skrift er navnet ”Chrestus,” ikke Jesus Kristus! Chrestus var et vanlig navn på denne tiden, spesielt for romerske slaver. Dermed, ifølge Suetonius’ avsnitt er tydeligvis Chrestus en jødisk agitator uten noen åpenbar tilknytning til Kristendommen. Dette har imidlertid ikke hindret kristne fra å hevde at Chrestus er referanse til Christus!

Referanse til historisk Jesus?
Hvis ”Chrestus” er referanse til en historisk Jesus, så hevder Suetonius at Jesus levde, var i Roma i 49 og tilskyndet jødiske opptøyer som førte at de ble bortvist av keiser Claudius. Hvorfor nevner ikke de tidlige kirkeferdene at Jesus besøkte Roma eller referansen til Suetonius? Heller ikke forfatteren av Apostlenes Gjerninger relaterer bortvisningen av jødene til verken Jesus eller Kristendommen (Apg, 18:1-2). Det er innvendt at, opptøyer som skyldes Kristendommen ville vært pinlig å berette om. Men, Apostlenes Gjerninger nevner flere opprør i Kristi navn, og kirkefedrene skrev side opp og side ned i forsvar av kristendommen mot ikke-kristne angrep langt mer pinlige enn innrømmelser av dette kaliber.
Uansett, hvis Jesus levde i 49, kunne han ikke ha blitt korsfestet under Pontius Pilatus, senest i 36. Så hvem lyver? Suetonius eller Evangeliene? Kristne er neppe villige til å vrake Evangeliene og dermed totalt undergrave Kristendommen for å kunne ta Suetonius setning til inntenkt som evidens for en historisk Jesus. Derfor blir alle forsøk på å etablere ”Chrestus” som referanse til Kristus meningsløse: fra den plausible mulighet at en feil ble begått enten ved stavelse eller hørsel, til den mer usannsynlige mulighet at slavenavnet Chrestus var et alternativt kallenavn for Jesus, og til den absurde påstand at siden Suetonius ikke skriver ”a certain Chrestus,” var Jesus den eneste person kjent nok til at betegnelsen var selvforklarende!

Referanse til Messias?
Det er påstått at opptøyene skyldtes intern krangling mellom jødene om hvorvidt Jesus var Messias. Det er mulig, men ikke særlig sannsynlig, for når Paulus kom til Roma omtrent ti år senere for å forkynne kristendommen, visste jødene ikke særlig annet enn ryktene om at sekten ble motsagt overalt og hans ankomst førte ikke til noe krangling blant dem (Apg, 28:22).
Dessuten, selv om vi substituerer ”Chrestus” med ”Christus” er det kun den gresk-latinske oversettelsen av ”Messias,” og frasen ”at the instigation of Chrestus” ville referere til Messias og ikke nødvendigvis til Jesus som historisk person. Avsnittet ville hevde at jøder inspirert av deres tro på Messias var skyld i opptøyene. Selv om at de da kunne selv ha husket en historisk Jesus som ble korsfestet for ca 16 år siden, blir dette ren spekulasjon, og farlig nært å anta det man forsøker å bevise. Og om kristne ikke er villige til å tillate slik inspirasjon å være evidens for en historisk Herkules, så er de hyklere hvis de tar dette som inntekt for en historisk Jesus.

Konklusjon:
Dette er ikke en referanse til en historisk Jesus, men til en agitator ved navn Chrestus. Og selv om det var en referanse til Jesus, kan det ikke brukes som uavhengig bekreftelse for historisk eksistens. At denne setningen hos Suetonius er hevdet å være referanse til Jesus er et bevis på kristne historikere og teologers manglende evne til kritisk tenkning, hvor de vrir og vender på alt til det er i overensstemmelse med deres tro.

Tuesday, October 21, 2008

Kritikk av teolog John Hicks "The Rainbow of Faith"

I sitt verk, ”A Christian Theology of Religions: The Rainbow of Faith”, fra 1995 (USA, Louisville: Westminister John Knox Press), stiller teolog og religionsfilosof John Hick to spørsmål til kristne:

(1) er frelse kun eksklusiv for kristne, eller kan ikke-kristne også oppnå frelse?

(2) er kristendommen den eneste sanne religion, eller er det andre religioner som innehar en viss grad av sannhet?

Svar på disse spørsmålene kan generelt kategoriseres som eksklusive, inklusive eller pluralistiske. Så, hvilke argumenter kan gis for og imot de ulike posisjonene?

Eksklusivisme

Eksklusivisme er den posisjon at, kristendommen er den eneste sanne religion, og dermed den eneste som gir frelse – evig lykke i himmelsk paradis etter kroppslig død. For å vinne billett til paradis, må man, minimum, tro på den kristne gud, Jesus oppstandelse, akseptere den hellige ånd og Jesus som personlig frelser. Hvis ikke, fordømmes man til evig tortur i helvetes flammehav.

Det er som regel fundamentalister som er eksklusivister. De henviser ofte til vers i bibelen for å støtte sin posisjon. Det er to problemer med en slik tilnærming:

(1) både jøder og muslimer kan henvise til sine respektive kanoniserte religiøse tekster for å begrunne egen eksklusivisme.

(2) påstandene, ”kristendommen er sann fordi det står i bibelen”; ”enhjørninger eksisterer fordi det står i Potter-bøkene”; og ”jorden er flat fordi paven sier det” lider samme feilslutning. For hva man sier er: ”Kristendommen er sann fordi bibelen sier at ’kristendommen er sann’.” Men det følger ikke logisk fra premisset, ”X sier at Y”, til konklusjonen at ”Y er sann fordi X sier Y”. Det trengs et empirisk premiss som etablerer sannheten av Y.

Dermed, siden argument fra skrift ikke fører oss noe sted, annet enn til konklusjonen at de tre monoteistiske religioner alle er sanne, følger det at eksklusivister må gå utenfor sine skrifter for å etablere sannhetsverdien av sin religion og vise at alle andre livssyn er falske.

Det er imidlertid vanskelig å se hvilke evidens eller argumenter som skulle kunne gjøre jobben. Alle argument og evidens for det overnaturlige fører kun til spørsmål om hvilken religion som er den riktige, fordi muslimer og jøder kan presentere de samme argumenter og bevis for sannheten av sine respektive religioner som kristne kan gi for kristendommen. Som filosof Anthony Flew poengterer:

“It is common ground among all schools of theologians…that the maximum which any natural theology could hope to offer must be much less than the minimum which we should be prepared to accept as constituting Christianity, Islam or Judaism.”

Thus, even though it has been “conceded that arguments…do establish the existence of God…there would still be two urgent issues outstanding. These are: first, which, if any, of the various candidate systems of revelation is in fact authentic; and, second, how this is supposed to be determined” (Flew, 2005, s. 131).

Kanskje alle religioner er falske? Dette er et spørsmål Hick ikke stiller; et spørsmål mer destruktiv for alle de posisjoner som diskuteres enn noen av de teologiske motargument man kan fremsette. Hele diskusjonen kan dermed virke ganske meningsløs for den som ikke aksepterer det implisitte premiss om at kristendommen innehar en relevant sannhet. Men for argumentasjons skyld, la oss akseptere dette premiss. Hvilken teologisk innvending kan man fremsette mot eksklusivisme?

Et uoverkommelig hinder er teodicéproblemet – å forene eksklusiv frelse med forestillingen om en fullkommen moralsk gud: Hvordan kan en allkjærlig gud belønne individer med evig lykkerus kun fordi de holder visse spesifikke tanker i deres private sinn, mens individer som har levd et moralsk ærverdig liv kan bli dømt til evig tortur? Og hva med de individer som er uvitende om kristendommen, eller som dør før de blir døpt? En gud som tillater en slik skjebne å ramme en av sine skapninger kan ikke sies å være moralsk fullkommen, men heller en djevel i fåreklær.


Inklusivisme

Inklusivister vedkjenner det faktum at bibelen ikke er ufeilbarlig og at andre ideologier gjenspeiler noe av virkeligheten korrekt, men holder at kun kristendommen innehar den relevante sannhet hva angår gud, frelse, meningen med livet og moral.

Frelse kommer gjennom Jesus, men er ikke begrenset kun til kristne. I prinsippet kan alle mennesker oppnå frelse gjennom å leve et moralsk ærverdig liv i overensstemmelse med kristen etikk. Og hvis man dør uvitende om kristendommen eller før man blir døpt, møter man Jesus i porten til himmelriket og får muligheten til å akseptere han som sin personlige frelser.

Enkelte inklusivister benekter også eksistensen av helvete (eller at man forblir evig torturert), fordi de mener ingen menneskelig handling kan rettferdiggjøre en slik straff fra en allkjærlig gud (av kirkeledere kan det også ha vært en politisk avgjørelse for å forsøke reversere nedgangen i antall aktive kirkegjengere, som i tilfellet med Church of England; se: Flew, 2005).

Hvilken innvending kan man gjøre mot inklusivisme? Hick hevder at, hvis kristne dogmer er sanne i noen signifikant grad, så vil forpliktelse til dem, i tanke og handling, ha den psykologiske effekt at tilhenger utviser betydelig mer spiritualitet og bedre moral enn ikke-kristne.

Siden historie og nåværende forhold ikke gir evidens for en slik påstand, konkluderer Hick med at kristendommen ikke er mer sann enn andre religioner.

Hick omdefinerer derfor frelse til å bety: spirituell vekst som resultat av erfaring med det overnaturlige, hvor et individ blir transformert fra umoralsk og materialistisk til moralsk og spirituell. Det er dermed mange mennesker som ikke bare vil være ”kristne” uten å identifisere seg som kristne, men bedre ”kristne” enn kristne selv.

Hick argumenterer at, det faktum at ulike religioner har gitt overlappende moralske prinsipper, viser at de alle er like sanne, og at alle religioner dermed kan gi frelse. Hick gjør to feil her.

(1) Hick ser ikke ut til å gjøre en distinksjon mellom hva som er sant og hva som er godt - han viser seg som epistemologisk pragmatiker, en posisjon som er indre selvmotstridende. Dessuten, at en erfaring kan føre spirituell vekst gir lite evidens for at den konseptuelle ramme individet tolket sin opplevelse i er sann. Man kan ha en spirituell opplevelse og vekst av å lese Harry Potter, uten å bli det minste fristet til å tro at Rowling har skrevet et historisk verk. Vi må ikke tro at, fordi vi kan vise til mer eller mindre dramatisk endring i et individs atferd, at dette i seg selv demonstrerer påvirkning av noe overnaturlig. En slik slutning kan bare være gyldig hvis det overnaturlige kan defineres i form av slik atferdsendring (se: Flew, 2005).

(2) Hick siterer kun de vers fra religiøse tekster som understøtter hans tese, og ekskluderer vers som oppfordrer religiøse til å begå umoralske handlinger. Hick ser ut til å ha falt for den ubegrunnede ideen at alle religioner i bunn og grunn sier det samme om moral, og at diabolske handlinger dermed er utført av onde mennesker som har forvrengt de hellige skrifters egentlige budskap. Men en intellektuelt ærlig og edru analyse viser at islamistisk fascisme og martyrbombing ikke er en forvrengning av koranens ord (Spencer, 2006), og at kristendommens inkvisisjon og heksebrenning ikke er perversjon av bibelen (Harris, 2005). Det er altså kun ved avvisning av vers som oppfordrer til umoralsk atferd at man kan forene hellige skrifter med det moderne liv. Man har da gått utenfor skriftene og benyttet et kriterium for å vurdere moral som ikke avhenger av religion, og som dermed, i prinsippet, er tilgjengelig for alle mennesker.


Pluralisme

Hicks innvending mot inklusivismen fører ham til pluralisme – den posisjon han selv forsøker å forsvare. Pluralister holder at alle religioner er menneskelige responser til erfaring av den samme overnaturlig sfære: alle religioner er dermed like valide og alle gir frelse. Problemet er bare å forklare mangfoldet av responser som ofte er motstridende. Muslimer tror at Jesus var kun en profet og ikke en gud; jøder tror ikke at Jesus engang var messias; mens kristne tror at Jesus var gud i menneskeskikkelse som tok selvmord.

Hick henviser til kognitiv psykologi som har vist at mennesker kan tolke like opplevelser svært forskjellig på grunn av ulik bakgrunn. Men Hick gjør en feil her. Han ser ikke ut til å ha konsultert evolusjonspsykologi og historisk utvikling av religionene. Han undervurderer dermed den grunnleggende menneskelige natur. Det faktum at mennesker i alle kulturer til nå utforsket har skapt primitive religioner med overlappende moralsystem betyr ikke nødvendigvis at det er en overnaturlig sfære som ligger bak og inspirerer. Mangfoldet av motstridende tolkninger er for stort til å kunne forklares med kognitiv psykologi alene. En mer plausibel forklaring er at alle religioner er uttrykk for menneskelige evolverte psykologiske mekanismer, som har vært adaptive for inklusiv fitness gjennom vår evolusjonshistorie, men som misfyrer ved visse stimuli og har dermed først gitt opphav til primitiv animisme, deretter guder i alle regnbuens farger, og til slutt monoteisme.

En annen feil Hick gjør, er at han ikke inkluderer ikke-religiøse livssyn i sin analyse. Hva med naturalistens fravær av erfaringer med det overnaturlige? Kan det være at naturalisten har rett og religiøse tar feil? Eller er naturalisten kun ”blind” på en eller annen måte? Men hvorfor ville en allkjærlig gud skape en verden hvor visse individer ikke vil kunne erfare det overnaturlige og dermed ikke kunne oppnå frelse? Vi får her et teodicéproblem, som Hick tydeligvis ikke har innsett, og som han ikke kan løse på noen annen måte enn å forlate sin pluralistiske posisjon.

Man kan argumentere at, naturalisten mangler den konseptuelle religiøse ramme for å tolke visse erfaringer som opplevelser av det overnaturlige. Men argumentet har uakseptable konsekvenser for den religiøse posisjon. Snur man argumentet på hodet, har man et naturalistisk psykologisk argument mot religiøs erfaring. At man allerede må ha akseptert religiøse dogmer for å kunne tolke visse opplevelser som erfaringer av noe man kaller overnaturlig, og dermed at religiøse kun tolker disse opplevelser i lys av deres religion, at de henfaller til selvbekreftelse, og skaper selvoppfyllende profetier. Dermed, hvis ingen hadde en konseptuelt religiøs ramme å tolke sine opplevelser inn i, ville heller ingen hatt noen erfaring av det overnaturlige. Man sier dermed at det er religiøse dogmer som skaper det overnaturlige, og ikke omvendt. Så argumentet, heller enn å være en redning, er selvknusende, og gir en hjelpende hånd til Naturalismen.

La oss for argumentasjons skyld gå med på at naturalisten er ”blind” for det overnaturlige. Hvordan forklarer vi da at en naturalist kan være mer spirituell og bedre moralsk menneske – en bedre ”kristen” – enn mange religiøse? Man kunne argumentere at, naturalisten har ”stjålet” sin etikk fra religion eller religiøse. Eller alternativt, at naturalisten egentlig er en ”skap”-kristen, som ikke har kommet ut av en eller annen grunn. Hvordan forklarer man så utviklingen av religiøs moral som respons til sekulært press og vitenskaplig fremgang? Feiltolket de tidlige religiøse den overnaturlige sfære og deres skrifter? Men, ifølge pluralisme kan man ikke tolke det overnaturlige feilaktig, og ved Hicks egen plukk-og-velg tilnærming til religiøse skrifter kan nærmest enhver etikk og moral forsvares.


Det Pluralistiske Dilemma

Hvis alle religioner er like sanne og alle gir frelse, hvorfor skal man velge å adoptere kristendommen til fordel for islam eller jødedom? Hick mener at; religiøse burde holde seg til den religion de først adopterte, fordi de har blitt formet av den, og den vil derfor passe best for dem – altså, ”skomaker, bli ved din lest.”

Hicks posisjon her har ikke bare uakseptable, men også grusomme konsekvenser. I praksis vil det si at de fleste av oss må forbli i den religion vi har blitt oppdratt inn i, valgt for oss av våre foreldre, som sjelden velger noe annet enn det de selv aksepterer som sant. Men, for å sikre at våre barn ikke mangler den konseptuelle ramme som naturalisten gjør, og som ifølge Hick låser naturalisten til Naturalisme, så må vi sikre at våre barn blir oppdratt i et eller annet religiøst system, og at de ikke vil kunne på senere tidspunkt endre mening, hvis de skal ha mulighet til frelse. Dette vil dermed føre til indoktrinering, en form for psykologisk barnemishandling, som verken har støtte i anstendig moralteori eller i moderne jus.

Konvertering skal, ifølge Hick, kun forekomme hvis man føler at ens religion ikke fører til personlig spirituell vekst. Men hva viss man har prøvd de ulike sko, og finner at ingen passer, kan man gå i en annen skobutikk? Kan man konvertere til Naturalisme? Dette sier Hick ingenting om. Men siden alt vi har bevist eksisterer er partikler og dimensjoner, som overlater lite rom for en overnaturlig sfære (Carrier, 2006), er ikke det mest trolig at Naturalisme er det eneste sanne og ”frelsende” livssyn?


Buffer Mot Fundamentalisme

Hick hevder at, aksept av pluralisme vil være en buffer mot, det han mener er, en farlig fundamentalistisk holdning som har ført til mye ondskap og lidelse. Det er ingen tvil om at fundamentalisme fører til unødig lidelse og ondskap, men det bestrides at pluralisme er lindrende eller i det hele tatt et gode. For Hicks pluralisme fører lett til konservatisme og dogmatisme, i at man skal helst låse seg fast til den religion man først har ”adoptert”, ofte foruten noen rasjonell prosess, og dermed irrasjonelt ”adoptert.”

Hick ser ut til implisitt å bekrefte en form for reformert epistemologi – at man ikke kan bevise religiøse dogmer – dermed er heller ingen rasjonell prosess nødvendig for å rettferdiggjøre aksept av religiøse dogmer i seg selv eller i forhold til konkurrerende alternativer. Konsekvensen av en slik holdning er at man lett kan overbevises til å adoptere absurde, irrasjonelle og umoralske dogmer. Som Voltaire sier: ”If we believe absurdities, we shall commit atrocities.”

En annen konsekvens er at en slik holdning fører til en uakseptabel og farlig overtoleranse for andre menneskers overbevisninger. Dessuten, en slik posisjon er ikke noe annet enn en innrømmelse at det ikke er noen god grunn til å tro at noen religion er sann overhodet, og dermed å gi seierspallen til Naturalismen. Hicks pluralisme er altså med på å nære under problemet med fundamentalisme, heller enn å være en del av løsningen. 


Referanse:

Carrier, R. (2006). Sense and Goodness without God. USA: AuthorHouse.

Flew, A. (2005). God and Philosophy. New York: Prometheus Books.

Harris, S. (2005). The End of Faith. USA: W. W. Norton.

Hick, J. (1995). A Christian Theology of Religions: The Rainbow of Faith. Louisville, USA: Westminister John Knox Press.

Spencer, R. (2005). PIG to Islam. USA: Regnery Publishing, Inc.

Guds Eksistens: Teodicéproblemet

”Englene lovpriser et mirakel; en spirituell transformasjon.
Fra huset av brød til drømmenes teater; én mulighet til lykke.
Latter tiner hjerter. Et barns uskyld, avhengighet, naitivet.
Omsorg et privilegium; egenskaper fremelsket og ferdigheter perfeksjonert.

Drømmen knust; muligheten forspilt:
Neglisjert -- ingen gaver gitt.
Undertrykt -- potensial aldri verdsatt, evner ikke hedret.
Indoktrinert -- sinnet kapret
Terrorisert -- freudiansk mareritt.

Å, antikkens gudinne, sløret av tordenskyer. Et barn alene i ørken, sanden renner stille ut, oppslukt av et svart hull. Skade irreversibel; et sinn fengslet i syvende helvete, vokter egen frihet, foruten nøkkelen djevelene aldri gav." (Aguilar, F., 2008).
Psykologisk barnemishandling er en av de mest grusomme former for menneskelig ondskap – et bein kan leges, men et sinn vil kanskje aldri helbredes. Når uskyldige lider, rammet av ondskap, vekkes empatien. Hvordan kan noen begå djevelhandlinger? Hvorfor blir uskyldige ofre for helvete? Observasjon av ondskap og erfaring med lidelse vekker spørsmål om hvem eller hva som er ansvarlig: Hva er årsaken; mekanismen? Hva er meningen; formålet? Er det intensjonelt, ubevisst eller blindt? Hvorfor finnes ondskap og lidelse i verden?


Teodicéproblemet

Disse spørsmål danner grunnlaget for ”problemet med ondskap og lidelse”, eller teodicéproblemet. Problemstillingen er sentral i de fleste ideologier, men i religiøse system utgjør det problemet med å forene ondskap og lidelse i verden med eksistensen av gud (Anderberg, 1999) - et vesen som er allmektig; allvitende; fullkommen moralsk, rettferdig og god; kan operere i universet; tar interesse for menneskehetens velferd; og, er alle tings opphav og opprettholder (Swinburne, 1977; I: Flew, 2005).

Epikur er kreditert med først å ha utformet teodicéproblemet, men etterlot ikke selv noe skriftlig form av resonnementet, som vi vet om eller har funnet. Det finnes referert i Lucretius De Rerum Natura, og i den kristne teologen Lactantius Teatise on the Anger of God (Wikipedia, n.d.). Den mest kjente formulering finner man imidlertid i den skottske filosofen David Humes (1711 - 1776) Dialogues Concerning Natural Religion (1779):

“[Gods] power we allow infinite: Whatever he wills is executed: But neither man nor any other animal are happy: Therefore he does not will their happiness. His wisdom is infinite: He is never mistaken in choosing the means to any end: But the course of nature tends not to human or animal felicity: Therefore it is not established for that purpose. Through the whole compass of human knowledge, there are no inferences more certain and infallible than these. In what respect, then, do his benevolence and mercy resemble the benevolence and mercy of men? Epicurus’s old questions are yet unanswered. Is he willing to prevent evil, but not able? Then is he impotent. Is he able, but not willing? Then is he malevolent. Is he both able and willing? Whence then is evil?” (I: Hume, au, & Gaskin, ed, 1999, s. 100).
Epikurs spørsmål står tilsynelatende fortsatt utilfredsstillende besvart. På 1950 tallet fylte den østerrikske filosofen Friedrich Billicsich tre store bind med referanser og diskusjoner om teodicéproblemet, som inkluderte tenkere fra Anazimander til William James (Anderberg, 1999). Siden da, har utallige verk tatt opp denne problemstillingen.

Den tilsynelatende uoverkommelighet for teismen, har gjort at teodicéproblemet ofte anses som det kraftigste ateistiske argument (Dawkins, 2006) – et argument som forsøker å falsifisere hypotesen om eksistensen av guder. Dette til tross for at argumentet ikke motbeviser eksistensen av alle typer guder, men viser at den mest emosjonelt tilfredsstillende forestilling om gud (slik tradisjonelt definert innen monoteistisk teologi) tilsynelatende mangler ytre validitet – det hypotetiske konstruktet ”gud” antatt å være motstridt av det empiriske faktum at unødig ondskap og lidelse finnes i verden (Carrier, 2006).

Teodicéproblemet blir altså kun et problem når en guddommelighet attribueres egenskaper som impliserer at lidelse i verden burde elimineres av en slik gud, og at en slik gud derfor må en intensjon med ikke å bekjempe ondskap, eventuelt opprettholder den, eller i verste tilfelle, er dens direkte årsak. Dette er et svært viktig poeng, fordi mange teister og ateister har misforstått de logiske konsekvenser av argumentet hvis gyldig (Carrier, 2006).

Formell Formulering:

P1: Gud er mot unødig ondskap og lidelse (1.1, 1.2).

1. Allkjærlige vesener er mot unødig ondskap og lidelse.

2. Gud er allkjærlig (fullkommen moralsk, rettferdig og god).

P2: Gud kan eliminere unødig ondskap og lidelse umiddelbart (2.2, 2.3).

1. For å kunne eliminere unødig ondskap og lidelse umiddelbart, må man ha makt til å kunne gjøre dette.

2. Hvis man er allmektig, så kan man eliminere unødig ondskap og lidelse umiddelbart (2.1).

3. Gud er allmektig (kan gjøre alt logisk mulig).

P3: Gud vil eliminere unødig ondskap og lidelse umiddelbart (1, 2, 3.1, 3.2).

1. Et vesen som har vilje og makt til å eliminere unødig ondskap og lidelse, vil gjøre det umiddelbart når det blir vitende om det.

2. Gud er allvitende (vet alt logisk mulig).

P4: Det finnes ikke unødig ondskap og lidelse (4.1, 4.3)

1. Hvis gud eksisterer, så finnes ikke unødig ondskap og lidelse (3).

2. Hvis unødig ondskap og lidelse finnes, så eksisterer ikke gud (slik definert her, for gud mangler da én eller flereav sine definerende egenskaper).

3. Gud eksisterer i realiteten (eksemplifisert uavhengig av idé).

P5: Det er feil at unødig ondskap og lidelse ikke finnes (4, 5.1).

1. Unødig ondskap og lidelse (eksemplifisert uavhengig av sinnstilstand) er et empirisk faktum som ikke kan bestrides.

K: Derfor, det er feil at gud eksisterer (4.2, 5) – gud er kun et produkt av fantasien.

Det er flere måter å tilnærme seg teodicéproblemet (Anderberg, 1999): Enkelte forsøker å finne frem til en måte å forholde seg til situasjonen på: enten i form av en slags apatisk aksept; fornektelse av at det eksisterer et problem; ved å gripe til stridsøksen på guds side; eller konvertere til en ateistisk ideologi (e.g. metafysisk naturalisme) som for dem gir en tilfredsstillende forklaring for hvorfor lidelse og ondskap eksisterer. Andre forsøker å gi et intellektuelt holdbart motsvar – å fremsette et motargument som tilfredsstiller formelle krav til logikk og moral – som forsøket å vise at det ikke er en uoverensstemmelse mellom den tradisjonelle teismens gud og forekomsten av unødig ondskap og lidelse i verden.