Tuesday, October 21, 2008

Guds Eksistens: De Åtte Politimenn

Basert på: Tale of the Twelve Officers (2002) av Mark I. Vuletic

Jeg ble svært opprørt da jeg hørte nyheten om en jente som hadde blitt overfalt, voldtatt i en time, og så drept. Voldtekten ble vitnet av åtte bevæpnede politimenn som nettopp var ferdig på jobb, men ingen av dem hadde engang forsøkt å gripe inn! De hadde ignorert hennes hjerteskjærende skrik om hjelp, og sett på mens hun ble voldtatt. Jeg fant meg selv i en dyp personlig krise. Politimennene var alle bestevenner av meg, som jeg alltid hadde ansett som gode moralske forbilder, men nå hang min tillitt til deres godhet i en syltynn tråd. Heldigvis fikk jeg snakket med dem og hørt deres begrunnelser for ikke å gripe inn:

Politimann 1:
“Det er ikke noe poeng for meg engang å forsøke forklare.” sa den første politimannen som hadde kallenavnet ’geniet’ fordi han hadde en encyclopedia av kunnskap og ekstremt høy intelligens. ”Jeg hadde en utmerket god grunn for ikke å gripe inn, men den er for komplisert for deg å forstå - det er en dypere moral som bare jeg kan se. Du innrømmer vel at du ikke er i nærheten så kunnskapsrik og intelligent som meg, så med hvilken rett stiller du spørsmålstegn ved mine intensjoner? Ingen brydde seg mer om jenta enn det jeg gjorde, og jeg er faktisk en fullstendig godhjertet og moralsk person.”

Politimann 2:
”Jeg skulle akkurat til å gripe inn, men heldigvis kom jeg på bedre tanker: ’Ville ikke dette være en perfekt mulighet for en ubevæpnet tilskuer som tilfeldigvis gikk forbi å utøve altruistisk heroisme?’ Hvis jeg grep inn hver gang, ville ingen kunne utøve en slik dyd. Faktisk, alle ville trolig bli bortskjemte og selvsentrerte. Vet du egentlig hvor nært jeg kom til å ødelegge all godhet i verden? Vi vet jo alle at det ikke kan være noe gode foruten onde. Det var kun uflaks for jenta at ingen kom forbi og hjalp henne. Men det er prisen vi må betale for å ha en verden hvor mennesker kan utvise moralske dyder. Ville du heller hatt en amoralsk verden hvor det var intet annet enn dans på røde roser?”

Politimann 3:
"Jeg skjønner ikke hva du klager over. Ingenting er vissnok godt nok for deg. Jeg reddet en jente fra å bli voldtatt og drept forrige uke! Må jeg gripe inn hver eneste gang? Er ikke det faktum at ikke flere jenter er voldtatt og drept i denne byen er godt nok testimonium for deg om min godhjertethet? Vet du hvor mye verre det kunne vært? Overfallsmannen hadde kniv med seg, men jeg tok den fra ham. Riktig nok lot jeg han beholde balltreet, men tenk hvor mye mer skade han kunne gjort hvis han også hadde kniven! Jenten burde takket meg for at hun hadde noen så godhjertet som våket over henne.”

Politimann 4:
”Jeg skulle akkurat til å gripe inn, men så slo det meg som lyn fra klar himmel, at å gripe inn ville være umoralsk av meg. Det ville være å begrense overfallsmannens frie vilje - hans mulighet til å utøve en ønsket handling. Vil du heller ha en verden hvor alle våre handlingsvalg ble begrenset til kun moralsk gode handlinger, hvor vi ikke engang kan velge det onde? En verden hvor vi ikke kunne utføre alle handlinger vi ønsket, selv om de er onde og medfører lidelse for medmennesker? Jeg har ingenting til overs for valget overfallsmannen tok, men det er prisen vi må betale for å ha en verden hvor alle får sette sin vilje til livet.”

Politimann 5:
”Jeg ønsket intet annet enn å redde jenten, men jeg kunne dessverre ikke gjøre det,” beklaget den femte politimannen som alltid var ekstremt forsiktig med å holde seg unna rampelys. ”Du skjønner, jeg vil at alle skal fritt kunne velge å tro på meg og min godhjertethet. Men, hvis jeg hindret enhver voldtekt og mord, så ville bevisene for min godhet være så massive at alle ble tvunget til å tro på min godhet. Kan du forestille deg en mer diabolsk begrensning av deres frie viljer? Derfor var det moralsk riktig av meg å ta et steg tilbake og la jenta bli voldtatt og drept slik at alle nå kan fritt velge å tro at jeg egentlig er en fullstendig godhjertet og fullkomment moralsk superpolitimann som elsker alle medmennesker som sine egne barn.”

Politimann 6:
”Jeg er hennes far, for jeg skapte henne, i et laboratorium, av et manns ribbein, bare for å vise at jeg kunne liksom. Hvorfor? Vel, jeg hadde vært alene i bokstavelig talt en evighet, så jeg ønsket litt selskap, noen å hyrde, som kunne tilbe og elske meg. Lot henne til og med flytte inn i en av de utallige ubebodde husene jeg hadde bygget, sjenerøs som jeg er. Men den arrogante jenta vendte ryggen til meg og fornektet meg, som om hun kunne finne mening og lykke med noen andre! Jeg kunne virkelig ikke tillate slik blasfemi. Jeg skrev en hel bok til henne, om hennes opphav, alle som hadde bodd i leiligheten før henne, ordensreglene for å bo der og hvordan jeg ville belønne henne hvis hun lovpriste meg. Hun visste at jeg ville straffe henne for slik ulydighet. Så jeg arrangerte for henne å bli voldtatt i håp om at hun ville vende seg mot meg i hennes lidelse. Hadde hun bare overbevist seg selv om at hun elsker meg og bedt meg om syndsforlatelse, hadde jeg hindret henne fra å bli drept og transportert henne til et tropisk feriested hvor hun ville opplevd umåtelig lykke som belønning for hennes underkastelse til min vilje.”

Politimann 7:
“Jeg var også med på å leie overfallsmannen til å voldta og drepe jenta. Hvorfor? Det var en test! Jenta og jeg har datet en stund, og en natt fortalte hun meg at hun elsket meg. Så jeg ville naturligvis finne ut om det var ekte kjærlighet - om hun ville fortsette å elske meg selv når hun ble voldtatt mens jeg stod ved siden av henne og ikke gjorde noe for å hjelpe henne. Dessverre valgte hun å avvise meg også. Hadde hun bare hatt et snev av tillitt til meg, hadde jeg hindret overfallsmannen fra å drepe henne.”

Politimann 8:
“Jeg skal fortelle deg min begrunnelse, men bare hvis du lover at du ikke vil røpe den til noen andre!” Jeg lovet, og politimannen fortalte meg sin hemmelighet: ”Like etter hjertet til jenta stoppet å slå gjenopplevde jeg henne, og transporterte henne til et tropisk feriested hvor hun nå opplever umåtelig lykke og hennes lidelse er kun et fjernt minne. Jeg er sikker på at du er enige i at en bedre kompensasjon for hennes lidelse ikke kan gis. Så det faktum at jeg tillot henne å bli voldtatt, i stedet for å gripe inn, har ingen relevans for min godhet.”

Etter å ha hørt alle disse begrunnelsene var jeg paralysert av forferdelse. Ingen av dem gav meg den bekreftelse jeg håpet så inderlig å få. Jeg hadde kjent disse politimenn hele mitt liv, og alltid holdt dem i den høyeste aktelse. Men nå følte jeg at jeg ikke lengre virkelig kjente dem. Jeg kunne ikke akseptere deres absurde forsvarstaler. Min tillitt til deres godhet var brutt. De gav ingen moralsk god grunn overhodet for ikke å hjelpe jenta. De hadde ikke gjort annet enn å tillate en onde vilje å settes ut til livet.

No comments:

Post a Comment