Tuesday, October 21, 2008

Guds Eksistens: Ontologiske Argumenter


Ontologi er en gren av filosofien som omhandler eksistens og realitet. Det ontologiske beviset er et a priori argument. Man hevder at ”gud eksisterer” er en analytisk påstand, og definerer ”gud” som en ”perfekt entitet/vesen” eller ”det største vesen som kan forestilles”. Deretter, resonnerer man fra de dicto til de re nødvendighet ved å påstå at eksistens er både et predikat og en perfeksjon. Dermed, foruten eksistens ville ikke gud kunne sies å være perfekt, og dermed heller ikke det største vesen som kan forestilles. Det er et argument reductio ad absurdum ateisme. Hvilke attributter guden vil ha er usikkert, fordi den tradisjonelle ideen om gud som allmektig, allvitende og allkjærlig er inkoherent. Argumentet kan heller ikke demonstrere autentisiteten av noe religiøst system, slik som kristendommen eller islam.


A Priori, Analytisk & Nødvendighet

Hvordan finner vi ut sannhetsverdien til påstanden ”alle isbjørner er hvite”? Vi drar ut i deres naturlige miljø og sjekker alle eksemplarer vi finner. Hvis alle isbjørnene vi observerer er hvite, er påstanden understøttet – vi har vist at den er, så langt vi vet, korrekt, men ikke at den er sann i en absolutt forstand. Fordi, hvis vi observerer kun én bjørn av noen annen farge, så er påstanden falsifisert – den er tilbakevist; vist å være falsk. Et argument eller en påstand er a posteriori hvis den avhenger av sanseerfaring; hvis vi ikke kan vite dens sannhetsverdi uten appell til empiri. Et argument eller en påstand er a priori hvis man kan finne ut om den er sann eller falsk kun ved å sitte i godstolen ved peisen og fundere, uten å drive forskning eller undersøke universet.

Hvordan finner vi ut sannhetsverdien til påstanden ”alle mennesker er dyr”? Vi kan finne det ut ved å analysere ordene i setningen. Når vi gjør det, oppgager vi at ”dyr” er en del av definisjonen av ”mennesket”. Det gir ikke mening å si ”et menneske er ikke et dyr”. Forstår man hva ”menneske” betyr, innser man at påstanden ”mennesket er et dyr” er sann. Påstanden er analytisk: ved kun å analysere ordene i setningen kan man vise at påstanden er nødvendigvis sann gitt hva ordene betyr; mens, for syntetiske påstander kan man ikke kun benytte begrepsanalyse.

Påstanden, ”en trekant har tre sider og tre kanter,” er analytisk og a priori. Det er umulig at den er usann på grunn av meningen av ordene i setningen; den er nødvendigvis sann. Vi behøver ikke bruke tid på å saumfare universets kriker og kroker for å bekrefte påstanden. Alle som vet definisjonen av ”trekant”, vet at påstanden er sann. Det ontologiske gudsbeviset hevder at påstanden ”gud eksisterer” er de dicto nødvendig – gitt ordenes betydning er den nødvendigvis sann. Deretter forsøker man å bevege seg til de re nødvendighet; å vise at gud eksisterer i realiteten.

Hvis påstanden ”gud eksisterer” er nødvendigvis sann, er det umulig at gud har ikke-eksistens. Det ontologiske argumentet er et forsøk på reductio ad absurdum ateisme; å vise at konklusjonen ”det eksisterer ingen guder” er absurd og en selvmotsigelse, og dermed en irrasjonell posisjon. Å hevde at ”det eksisterer ingen guder” er like absurd som å hevde at ”det eksisterer firkantede trekanter.” Vi kan finne ut at påstanden ”det eksisterer ingen guder” er falsk, uten å ha undersøkt universet eller drevet forskning. ”Eksistens” er en del av ”gud,” akkurat som ”tre sider” er en del av ”trekant”. Hvis vi analyserer og forstår konseptet ”gud”, innser vi at gud har eksistens.


Definisjon, Perfeksjon & Eksistens

For å vise at påstanden ”gud eksisterer” er de dicto nødvendig, må vi analysere konseptet om ”gud” og etablere en definisjon. Vi kan definere ”gud” som ”en overnaturlig entitet med perfeksjon”. Overnaturlig er enhver entitet som ens komponenter ikke kan totalt reduseres til ikke-mentale mekanismer.

Hvis noe – X – er perfekt, kan det ikke være bedre enn det er, fordi det ikke kan være noe bedre enn perfeksjon. Hvis X er perfekt, er det umulig å forestille seg X bedre enn det allerede er. Hvis gud er perfekt, så er gud en entitet som ikke kan forestilles bedre enn den allerede er. Gud er det som ikke noe større eller bedre kan forstilles. Det er umulig å forestille seg noe som enten er bedre eller større enn gud, eller å forestille seg gud å være bedre eller større enn gud allerede er.
For å vise at påstanden ”gud eksisterer” er de re nødvendig, hevder man at eksistens er en egenskap og at eksistens er bedre enn ikke-eksistens. En gud som eksisterer i realiteten er større enn en gud som kun eksisterer i fantasien. Dermed, hvis gud er det største vesen som forestilles kan, så må gud ha eksistens i realiteten. Gud kan ikke være perfekt uten eksistens. Det ontologiske argumentet kan formuleres i moderne logisk form slik:

1. Gud er “den største entitet som kan forestilles”
2. Gud eksisterer i forståelsen men ikke i realiteten
3. Eksistens i realiteten er større enn eksistens kun i forståelsen
4. En entitet med guds egenskaper pluss eksistens i realiteten kan forestilles
5. En entitet med guds egenskaper pluss eksistens i realiteten er bedre enn gud
6. En entitet større enn gud kan forestilles
7. Det er feil at en entitet større enn gud kan forestilles
8. Derfor, er det feil at gud eksisterer i forståelsen men ikke i realiteten
9. Gud eksisterer i forståelsen
10. Gud eksisterer i realiteten


Kritikk: Ateistens Respons

Refleksjon over det ontologiske gudsbeviset gir samme følelse som å se en illusjonist trylle frem en stor feit kanin ut av en svart flosshatt. Merlins’ skjegg, hvordan kan man trekke guds eksistens ut av en idé? Det stinker triks og bedrag!

Kan vi, ved kun å forestille oss noe, bevise at det eksisterer uavhengig av vårt sinn? Enkelte ikke-vitenskapelige tenkere sier ”ja”, fordi de feilaktig tror at filosofiens mål er å finne ut sannheter om verden ved ren tenkning og at de derfor kan ignorere empirien. Men man kan ikke etablere eksistens kun ved bruk av logikk, det krever empiri. En påstand kan logisk demonstreres hvis dens negasjon er en selvmotsigelse. Negasjonen av empiriske observasjoner er aldri selvmotsigende. En påstand om eksistens er en empirisk påstand. Derfor, er negasjonen av en påstand om eksistens aldri selvmotsigende. Ergo, kan man ikke logisk demonstrere eksistensen av noe.

Ei heller kan man sluttet til eksistens av noe kun ved å analysere dens definisjon. Man kan ikke definere noe inn i eksistens. Uansett hvor iherdig man sjonglerer med en definisjon, vil ikke objektet plutselig materialisere seg i rommet. At det er nødvendig for en trekant å ha tre sider, forteller oss noe om konseptet ”trekant”, og ikke noe om det faktisk finnes trekanter. Vi kunne hevde at en nødvendig komponent av definisjonen av en ”enhjørning” er at den har ”et horn midt i pannen”, men vi har ikke dermed bevist at enhjørninger eksisterer. Likeledes, har de som hevder at ”eksistens” er en del av konseptet ”gud” ikke bevist at gud eksisterer, men kun at de selv forestiller seg at teisme er korrekt. Dette er grunnen til at det ontologiske gudsbeviset trolig aldri har konvertert noen og sjelden blitt akseptert av andre enn teister.

Et annet problem med argumentet er påstanden om at eksistens er bedre enn ikke-eksistens. I så fall, for hvem? En stein bryr seg ikke om den eksisterer eller ikke. Det er trolig kun for enkelte selvbevisste og tenkende vesener at livet anses som ”hellig”. For et dyr kan selvmord eller selvoppofrelse være rasjonelt, for eksempel, når soldatmaur dør i kamp for å beskytte dronningen. Dette er fordi soldatens død kan bidra til øke egen inklusiv fitness – en organismes reproduktive suksess gjennom å produsere mest mulig avkom, pluss fasilitering av biologiske slektningers fitness, vektlagt ved grad av genetisk slektskap.

Hvis det er korrekt at eksistens ikke har noen indre verdi, er ikke en eksisterende gud bedre enn en ikke-eksisterende gud. Det er kun fordi man tillegger guds eksistens en positiv verdi at man blir forledet til å tro at eksistens i seg selv har en positiv verdi. Dette betyr at man ikke kan hevde at eksistens er en perfeksjon – en karakteristikk som er perfekt.

Ei heller er eksistens en egenskap eller predikat. Det gir ikke mening å si at noen tamme tigere eksisterer og noen gjør det ikke, fordi eksistens er en forutsetning for å besitte egenskaper. Ingenting kan være større eller bedre hvis det ikke først eksisterer, så det ontologiske argumentet er bakvendt. Eksistens er ikke et predikat, det beskriver ikke ord eller tillegger noe til våre konsept. Å si at tamme tigre eksisterer, forteller oss ikke noe mer om selve konseptet ”tamme tigre”, kun at konseptet har en korresponderende entitet i realiteten. Hvis eksistens ikke er et predikat, så kan eksistens heller ikke være en del av en entitets essens. Dermed, er det feilaktig å hevde at guds eksistens er en del av guds essens, og det ontologiske argumentet kollapser totalt.


Litteratur:

Anthony Flew – God and Philosophy (2005)
Dan Barker – Godless (2008)
David Hume – Dialogues Concerning Natural Religion (1779)
John W. Loftus – Why I Became an Atheist (2008)
Matt Young – No Sense of Obligation (2000)
Nicholas Everitt - The Non-Existence of God (2004)
Peter Vardy – The Puzzle of God (1999)
Peter Vardy & Julie Arliss – The Thinker’s Guide to God (2003)
Richard Dawkins – The God Delusion (2006)

No comments:

Post a Comment