Tuesday, October 21, 2008

Guds Eksistens: Teodicéproblemet

”Englene lovpriser et mirakel; en spirituell transformasjon.
Fra huset av brød til drømmenes teater; én mulighet til lykke.
Latter tiner hjerter. Et barns uskyld, avhengighet, naitivet.
Omsorg et privilegium; egenskaper fremelsket og ferdigheter perfeksjonert.

Drømmen knust; muligheten forspilt:
Neglisjert -- ingen gaver gitt.
Undertrykt -- potensial aldri verdsatt, evner ikke hedret.
Indoktrinert -- sinnet kapret
Terrorisert -- freudiansk mareritt.

Å, antikkens gudinne, sløret av tordenskyer. Et barn alene i ørken, sanden renner stille ut, oppslukt av et svart hull. Skade irreversibel; et sinn fengslet i syvende helvete, vokter egen frihet, foruten nøkkelen djevelene aldri gav." (Aguilar, F., 2008).
Psykologisk barnemishandling er en av de mest grusomme former for menneskelig ondskap – et bein kan leges, men et sinn vil kanskje aldri helbredes. Når uskyldige lider, rammet av ondskap, vekkes empatien. Hvordan kan noen begå djevelhandlinger? Hvorfor blir uskyldige ofre for helvete? Observasjon av ondskap og erfaring med lidelse vekker spørsmål om hvem eller hva som er ansvarlig: Hva er årsaken; mekanismen? Hva er meningen; formålet? Er det intensjonelt, ubevisst eller blindt? Hvorfor finnes ondskap og lidelse i verden?


Teodicéproblemet

Disse spørsmål danner grunnlaget for ”problemet med ondskap og lidelse”, eller teodicéproblemet. Problemstillingen er sentral i de fleste ideologier, men i religiøse system utgjør det problemet med å forene ondskap og lidelse i verden med eksistensen av gud (Anderberg, 1999) - et vesen som er allmektig; allvitende; fullkommen moralsk, rettferdig og god; kan operere i universet; tar interesse for menneskehetens velferd; og, er alle tings opphav og opprettholder (Swinburne, 1977; I: Flew, 2005).

Epikur er kreditert med først å ha utformet teodicéproblemet, men etterlot ikke selv noe skriftlig form av resonnementet, som vi vet om eller har funnet. Det finnes referert i Lucretius De Rerum Natura, og i den kristne teologen Lactantius Teatise on the Anger of God (Wikipedia, n.d.). Den mest kjente formulering finner man imidlertid i den skottske filosofen David Humes (1711 - 1776) Dialogues Concerning Natural Religion (1779):

“[Gods] power we allow infinite: Whatever he wills is executed: But neither man nor any other animal are happy: Therefore he does not will their happiness. His wisdom is infinite: He is never mistaken in choosing the means to any end: But the course of nature tends not to human or animal felicity: Therefore it is not established for that purpose. Through the whole compass of human knowledge, there are no inferences more certain and infallible than these. In what respect, then, do his benevolence and mercy resemble the benevolence and mercy of men? Epicurus’s old questions are yet unanswered. Is he willing to prevent evil, but not able? Then is he impotent. Is he able, but not willing? Then is he malevolent. Is he both able and willing? Whence then is evil?” (I: Hume, au, & Gaskin, ed, 1999, s. 100).
Epikurs spørsmål står tilsynelatende fortsatt utilfredsstillende besvart. På 1950 tallet fylte den østerrikske filosofen Friedrich Billicsich tre store bind med referanser og diskusjoner om teodicéproblemet, som inkluderte tenkere fra Anazimander til William James (Anderberg, 1999). Siden da, har utallige verk tatt opp denne problemstillingen.

Den tilsynelatende uoverkommelighet for teismen, har gjort at teodicéproblemet ofte anses som det kraftigste ateistiske argument (Dawkins, 2006) – et argument som forsøker å falsifisere hypotesen om eksistensen av guder. Dette til tross for at argumentet ikke motbeviser eksistensen av alle typer guder, men viser at den mest emosjonelt tilfredsstillende forestilling om gud (slik tradisjonelt definert innen monoteistisk teologi) tilsynelatende mangler ytre validitet – det hypotetiske konstruktet ”gud” antatt å være motstridt av det empiriske faktum at unødig ondskap og lidelse finnes i verden (Carrier, 2006).

Teodicéproblemet blir altså kun et problem når en guddommelighet attribueres egenskaper som impliserer at lidelse i verden burde elimineres av en slik gud, og at en slik gud derfor må en intensjon med ikke å bekjempe ondskap, eventuelt opprettholder den, eller i verste tilfelle, er dens direkte årsak. Dette er et svært viktig poeng, fordi mange teister og ateister har misforstått de logiske konsekvenser av argumentet hvis gyldig (Carrier, 2006).

Formell Formulering:

P1: Gud er mot unødig ondskap og lidelse (1.1, 1.2).

1. Allkjærlige vesener er mot unødig ondskap og lidelse.

2. Gud er allkjærlig (fullkommen moralsk, rettferdig og god).

P2: Gud kan eliminere unødig ondskap og lidelse umiddelbart (2.2, 2.3).

1. For å kunne eliminere unødig ondskap og lidelse umiddelbart, må man ha makt til å kunne gjøre dette.

2. Hvis man er allmektig, så kan man eliminere unødig ondskap og lidelse umiddelbart (2.1).

3. Gud er allmektig (kan gjøre alt logisk mulig).

P3: Gud vil eliminere unødig ondskap og lidelse umiddelbart (1, 2, 3.1, 3.2).

1. Et vesen som har vilje og makt til å eliminere unødig ondskap og lidelse, vil gjøre det umiddelbart når det blir vitende om det.

2. Gud er allvitende (vet alt logisk mulig).

P4: Det finnes ikke unødig ondskap og lidelse (4.1, 4.3)

1. Hvis gud eksisterer, så finnes ikke unødig ondskap og lidelse (3).

2. Hvis unødig ondskap og lidelse finnes, så eksisterer ikke gud (slik definert her, for gud mangler da én eller flereav sine definerende egenskaper).

3. Gud eksisterer i realiteten (eksemplifisert uavhengig av idé).

P5: Det er feil at unødig ondskap og lidelse ikke finnes (4, 5.1).

1. Unødig ondskap og lidelse (eksemplifisert uavhengig av sinnstilstand) er et empirisk faktum som ikke kan bestrides.

K: Derfor, det er feil at gud eksisterer (4.2, 5) – gud er kun et produkt av fantasien.

Det er flere måter å tilnærme seg teodicéproblemet (Anderberg, 1999): Enkelte forsøker å finne frem til en måte å forholde seg til situasjonen på: enten i form av en slags apatisk aksept; fornektelse av at det eksisterer et problem; ved å gripe til stridsøksen på guds side; eller konvertere til en ateistisk ideologi (e.g. metafysisk naturalisme) som for dem gir en tilfredsstillende forklaring for hvorfor lidelse og ondskap eksisterer. Andre forsøker å gi et intellektuelt holdbart motsvar – å fremsette et motargument som tilfredsstiller formelle krav til logikk og moral – som forsøket å vise at det ikke er en uoverensstemmelse mellom den tradisjonelle teismens gud og forekomsten av unødig ondskap og lidelse i verden.

No comments:

Post a Comment