Tuesday, October 21, 2008

Kritikk av teolog John Hicks "The Rainbow of Faith"

I sitt verk, ”A Christian Theology of Religions: The Rainbow of Faith”, fra 1995 (USA, Louisville: Westminister John Knox Press), stiller teolog og religionsfilosof John Hick to spørsmål til kristne:

(1) er frelse kun eksklusiv for kristne, eller kan ikke-kristne også oppnå frelse?

(2) er kristendommen den eneste sanne religion, eller er det andre religioner som innehar en viss grad av sannhet?

Svar på disse spørsmålene kan generelt kategoriseres som eksklusive, inklusive eller pluralistiske. Så, hvilke argumenter kan gis for og imot de ulike posisjonene?

Eksklusivisme

Eksklusivisme er den posisjon at, kristendommen er den eneste sanne religion, og dermed den eneste som gir frelse – evig lykke i himmelsk paradis etter kroppslig død. For å vinne billett til paradis, må man, minimum, tro på den kristne gud, Jesus oppstandelse, akseptere den hellige ånd og Jesus som personlig frelser. Hvis ikke, fordømmes man til evig tortur i helvetes flammehav.

Det er som regel fundamentalister som er eksklusivister. De henviser ofte til vers i bibelen for å støtte sin posisjon. Det er to problemer med en slik tilnærming:

(1) både jøder og muslimer kan henvise til sine respektive kanoniserte religiøse tekster for å begrunne egen eksklusivisme.

(2) påstandene, ”kristendommen er sann fordi det står i bibelen”; ”enhjørninger eksisterer fordi det står i Potter-bøkene”; og ”jorden er flat fordi paven sier det” lider samme feilslutning. For hva man sier er: ”Kristendommen er sann fordi bibelen sier at ’kristendommen er sann’.” Men det følger ikke logisk fra premisset, ”X sier at Y”, til konklusjonen at ”Y er sann fordi X sier Y”. Det trengs et empirisk premiss som etablerer sannheten av Y.

Dermed, siden argument fra skrift ikke fører oss noe sted, annet enn til konklusjonen at de tre monoteistiske religioner alle er sanne, følger det at eksklusivister må gå utenfor sine skrifter for å etablere sannhetsverdien av sin religion og vise at alle andre livssyn er falske.

Det er imidlertid vanskelig å se hvilke evidens eller argumenter som skulle kunne gjøre jobben. Alle argument og evidens for det overnaturlige fører kun til spørsmål om hvilken religion som er den riktige, fordi muslimer og jøder kan presentere de samme argumenter og bevis for sannheten av sine respektive religioner som kristne kan gi for kristendommen. Som filosof Anthony Flew poengterer:

“It is common ground among all schools of theologians…that the maximum which any natural theology could hope to offer must be much less than the minimum which we should be prepared to accept as constituting Christianity, Islam or Judaism.”

Thus, even though it has been “conceded that arguments…do establish the existence of God…there would still be two urgent issues outstanding. These are: first, which, if any, of the various candidate systems of revelation is in fact authentic; and, second, how this is supposed to be determined” (Flew, 2005, s. 131).

Kanskje alle religioner er falske? Dette er et spørsmål Hick ikke stiller; et spørsmål mer destruktiv for alle de posisjoner som diskuteres enn noen av de teologiske motargument man kan fremsette. Hele diskusjonen kan dermed virke ganske meningsløs for den som ikke aksepterer det implisitte premiss om at kristendommen innehar en relevant sannhet. Men for argumentasjons skyld, la oss akseptere dette premiss. Hvilken teologisk innvending kan man fremsette mot eksklusivisme?

Et uoverkommelig hinder er teodicéproblemet – å forene eksklusiv frelse med forestillingen om en fullkommen moralsk gud: Hvordan kan en allkjærlig gud belønne individer med evig lykkerus kun fordi de holder visse spesifikke tanker i deres private sinn, mens individer som har levd et moralsk ærverdig liv kan bli dømt til evig tortur? Og hva med de individer som er uvitende om kristendommen, eller som dør før de blir døpt? En gud som tillater en slik skjebne å ramme en av sine skapninger kan ikke sies å være moralsk fullkommen, men heller en djevel i fåreklær.


Inklusivisme

Inklusivister vedkjenner det faktum at bibelen ikke er ufeilbarlig og at andre ideologier gjenspeiler noe av virkeligheten korrekt, men holder at kun kristendommen innehar den relevante sannhet hva angår gud, frelse, meningen med livet og moral.

Frelse kommer gjennom Jesus, men er ikke begrenset kun til kristne. I prinsippet kan alle mennesker oppnå frelse gjennom å leve et moralsk ærverdig liv i overensstemmelse med kristen etikk. Og hvis man dør uvitende om kristendommen eller før man blir døpt, møter man Jesus i porten til himmelriket og får muligheten til å akseptere han som sin personlige frelser.

Enkelte inklusivister benekter også eksistensen av helvete (eller at man forblir evig torturert), fordi de mener ingen menneskelig handling kan rettferdiggjøre en slik straff fra en allkjærlig gud (av kirkeledere kan det også ha vært en politisk avgjørelse for å forsøke reversere nedgangen i antall aktive kirkegjengere, som i tilfellet med Church of England; se: Flew, 2005).

Hvilken innvending kan man gjøre mot inklusivisme? Hick hevder at, hvis kristne dogmer er sanne i noen signifikant grad, så vil forpliktelse til dem, i tanke og handling, ha den psykologiske effekt at tilhenger utviser betydelig mer spiritualitet og bedre moral enn ikke-kristne.

Siden historie og nåværende forhold ikke gir evidens for en slik påstand, konkluderer Hick med at kristendommen ikke er mer sann enn andre religioner.

Hick omdefinerer derfor frelse til å bety: spirituell vekst som resultat av erfaring med det overnaturlige, hvor et individ blir transformert fra umoralsk og materialistisk til moralsk og spirituell. Det er dermed mange mennesker som ikke bare vil være ”kristne” uten å identifisere seg som kristne, men bedre ”kristne” enn kristne selv.

Hick argumenterer at, det faktum at ulike religioner har gitt overlappende moralske prinsipper, viser at de alle er like sanne, og at alle religioner dermed kan gi frelse. Hick gjør to feil her.

(1) Hick ser ikke ut til å gjøre en distinksjon mellom hva som er sant og hva som er godt - han viser seg som epistemologisk pragmatiker, en posisjon som er indre selvmotstridende. Dessuten, at en erfaring kan føre spirituell vekst gir lite evidens for at den konseptuelle ramme individet tolket sin opplevelse i er sann. Man kan ha en spirituell opplevelse og vekst av å lese Harry Potter, uten å bli det minste fristet til å tro at Rowling har skrevet et historisk verk. Vi må ikke tro at, fordi vi kan vise til mer eller mindre dramatisk endring i et individs atferd, at dette i seg selv demonstrerer påvirkning av noe overnaturlig. En slik slutning kan bare være gyldig hvis det overnaturlige kan defineres i form av slik atferdsendring (se: Flew, 2005).

(2) Hick siterer kun de vers fra religiøse tekster som understøtter hans tese, og ekskluderer vers som oppfordrer religiøse til å begå umoralske handlinger. Hick ser ut til å ha falt for den ubegrunnede ideen at alle religioner i bunn og grunn sier det samme om moral, og at diabolske handlinger dermed er utført av onde mennesker som har forvrengt de hellige skrifters egentlige budskap. Men en intellektuelt ærlig og edru analyse viser at islamistisk fascisme og martyrbombing ikke er en forvrengning av koranens ord (Spencer, 2006), og at kristendommens inkvisisjon og heksebrenning ikke er perversjon av bibelen (Harris, 2005). Det er altså kun ved avvisning av vers som oppfordrer til umoralsk atferd at man kan forene hellige skrifter med det moderne liv. Man har da gått utenfor skriftene og benyttet et kriterium for å vurdere moral som ikke avhenger av religion, og som dermed, i prinsippet, er tilgjengelig for alle mennesker.


Pluralisme

Hicks innvending mot inklusivismen fører ham til pluralisme – den posisjon han selv forsøker å forsvare. Pluralister holder at alle religioner er menneskelige responser til erfaring av den samme overnaturlig sfære: alle religioner er dermed like valide og alle gir frelse. Problemet er bare å forklare mangfoldet av responser som ofte er motstridende. Muslimer tror at Jesus var kun en profet og ikke en gud; jøder tror ikke at Jesus engang var messias; mens kristne tror at Jesus var gud i menneskeskikkelse som tok selvmord.

Hick henviser til kognitiv psykologi som har vist at mennesker kan tolke like opplevelser svært forskjellig på grunn av ulik bakgrunn. Men Hick gjør en feil her. Han ser ikke ut til å ha konsultert evolusjonspsykologi og historisk utvikling av religionene. Han undervurderer dermed den grunnleggende menneskelige natur. Det faktum at mennesker i alle kulturer til nå utforsket har skapt primitive religioner med overlappende moralsystem betyr ikke nødvendigvis at det er en overnaturlig sfære som ligger bak og inspirerer. Mangfoldet av motstridende tolkninger er for stort til å kunne forklares med kognitiv psykologi alene. En mer plausibel forklaring er at alle religioner er uttrykk for menneskelige evolverte psykologiske mekanismer, som har vært adaptive for inklusiv fitness gjennom vår evolusjonshistorie, men som misfyrer ved visse stimuli og har dermed først gitt opphav til primitiv animisme, deretter guder i alle regnbuens farger, og til slutt monoteisme.

En annen feil Hick gjør, er at han ikke inkluderer ikke-religiøse livssyn i sin analyse. Hva med naturalistens fravær av erfaringer med det overnaturlige? Kan det være at naturalisten har rett og religiøse tar feil? Eller er naturalisten kun ”blind” på en eller annen måte? Men hvorfor ville en allkjærlig gud skape en verden hvor visse individer ikke vil kunne erfare det overnaturlige og dermed ikke kunne oppnå frelse? Vi får her et teodicéproblem, som Hick tydeligvis ikke har innsett, og som han ikke kan løse på noen annen måte enn å forlate sin pluralistiske posisjon.

Man kan argumentere at, naturalisten mangler den konseptuelle religiøse ramme for å tolke visse erfaringer som opplevelser av det overnaturlige. Men argumentet har uakseptable konsekvenser for den religiøse posisjon. Snur man argumentet på hodet, har man et naturalistisk psykologisk argument mot religiøs erfaring. At man allerede må ha akseptert religiøse dogmer for å kunne tolke visse opplevelser som erfaringer av noe man kaller overnaturlig, og dermed at religiøse kun tolker disse opplevelser i lys av deres religion, at de henfaller til selvbekreftelse, og skaper selvoppfyllende profetier. Dermed, hvis ingen hadde en konseptuelt religiøs ramme å tolke sine opplevelser inn i, ville heller ingen hatt noen erfaring av det overnaturlige. Man sier dermed at det er religiøse dogmer som skaper det overnaturlige, og ikke omvendt. Så argumentet, heller enn å være en redning, er selvknusende, og gir en hjelpende hånd til Naturalismen.

La oss for argumentasjons skyld gå med på at naturalisten er ”blind” for det overnaturlige. Hvordan forklarer vi da at en naturalist kan være mer spirituell og bedre moralsk menneske – en bedre ”kristen” – enn mange religiøse? Man kunne argumentere at, naturalisten har ”stjålet” sin etikk fra religion eller religiøse. Eller alternativt, at naturalisten egentlig er en ”skap”-kristen, som ikke har kommet ut av en eller annen grunn. Hvordan forklarer man så utviklingen av religiøs moral som respons til sekulært press og vitenskaplig fremgang? Feiltolket de tidlige religiøse den overnaturlige sfære og deres skrifter? Men, ifølge pluralisme kan man ikke tolke det overnaturlige feilaktig, og ved Hicks egen plukk-og-velg tilnærming til religiøse skrifter kan nærmest enhver etikk og moral forsvares.


Det Pluralistiske Dilemma

Hvis alle religioner er like sanne og alle gir frelse, hvorfor skal man velge å adoptere kristendommen til fordel for islam eller jødedom? Hick mener at; religiøse burde holde seg til den religion de først adopterte, fordi de har blitt formet av den, og den vil derfor passe best for dem – altså, ”skomaker, bli ved din lest.”

Hicks posisjon her har ikke bare uakseptable, men også grusomme konsekvenser. I praksis vil det si at de fleste av oss må forbli i den religion vi har blitt oppdratt inn i, valgt for oss av våre foreldre, som sjelden velger noe annet enn det de selv aksepterer som sant. Men, for å sikre at våre barn ikke mangler den konseptuelle ramme som naturalisten gjør, og som ifølge Hick låser naturalisten til Naturalisme, så må vi sikre at våre barn blir oppdratt i et eller annet religiøst system, og at de ikke vil kunne på senere tidspunkt endre mening, hvis de skal ha mulighet til frelse. Dette vil dermed føre til indoktrinering, en form for psykologisk barnemishandling, som verken har støtte i anstendig moralteori eller i moderne jus.

Konvertering skal, ifølge Hick, kun forekomme hvis man føler at ens religion ikke fører til personlig spirituell vekst. Men hva viss man har prøvd de ulike sko, og finner at ingen passer, kan man gå i en annen skobutikk? Kan man konvertere til Naturalisme? Dette sier Hick ingenting om. Men siden alt vi har bevist eksisterer er partikler og dimensjoner, som overlater lite rom for en overnaturlig sfære (Carrier, 2006), er ikke det mest trolig at Naturalisme er det eneste sanne og ”frelsende” livssyn?


Buffer Mot Fundamentalisme

Hick hevder at, aksept av pluralisme vil være en buffer mot, det han mener er, en farlig fundamentalistisk holdning som har ført til mye ondskap og lidelse. Det er ingen tvil om at fundamentalisme fører til unødig lidelse og ondskap, men det bestrides at pluralisme er lindrende eller i det hele tatt et gode. For Hicks pluralisme fører lett til konservatisme og dogmatisme, i at man skal helst låse seg fast til den religion man først har ”adoptert”, ofte foruten noen rasjonell prosess, og dermed irrasjonelt ”adoptert.”

Hick ser ut til implisitt å bekrefte en form for reformert epistemologi – at man ikke kan bevise religiøse dogmer – dermed er heller ingen rasjonell prosess nødvendig for å rettferdiggjøre aksept av religiøse dogmer i seg selv eller i forhold til konkurrerende alternativer. Konsekvensen av en slik holdning er at man lett kan overbevises til å adoptere absurde, irrasjonelle og umoralske dogmer. Som Voltaire sier: ”If we believe absurdities, we shall commit atrocities.”

En annen konsekvens er at en slik holdning fører til en uakseptabel og farlig overtoleranse for andre menneskers overbevisninger. Dessuten, en slik posisjon er ikke noe annet enn en innrømmelse at det ikke er noen god grunn til å tro at noen religion er sann overhodet, og dermed å gi seierspallen til Naturalismen. Hicks pluralisme er altså med på å nære under problemet med fundamentalisme, heller enn å være en del av løsningen. 


Referanse:

Carrier, R. (2006). Sense and Goodness without God. USA: AuthorHouse.

Flew, A. (2005). God and Philosophy. New York: Prometheus Books.

Harris, S. (2005). The End of Faith. USA: W. W. Norton.

Hick, J. (1995). A Christian Theology of Religions: The Rainbow of Faith. Louisville, USA: Westminister John Knox Press.

Spencer, R. (2005). PIG to Islam. USA: Regnery Publishing, Inc.

No comments:

Post a Comment