Thursday, November 27, 2008

Josefus og Jesus Del 1

Det er ofte hevdet at historikeren Josef ben Mattias (37-etter 100) gir uavhengig bekreftelse for eksistensen av en historisk Jesus; at den gir støtte til historisk-Jesus-hypotesen (HJH). Ben Mattias skrev under navnet Flavius Josefus, og i hans verk, ”Jødenes Oldtidshistorie” (93-94), finner man to paragrafer som inneholder referanse til Jesus.

Imidlertid, er det hevdet at de to referansene til Jesus i Oldtidshistorie ikke er autentiske, men forfalskninger, og at de derfor er i overensstemmelse med prediksjonene til mytologisk-Jesus-hypotesen (MJH). Denne hypotesen sier at Jesus kun var en mytologisk figur, som ble trodd å ha eksistert som historisk person (for en lengre, mer grundig gjennomgang av MJH, se Infidels og Jesus Puzzle).

Den første referansen til Jesus forekommer i bok 18 av Oldtidshistorie (XVIII, 3, 3, eller 18.63) og er kalt ”Vitnesbyrdet.” Den andre referansen finnes i bok 20 og blir diskutert i artikkelen ”Josefus og Jesus del 2”. Her skal det kun redegjøres for kontroversen rundt Vitnesbyrdet, og konkluderes med om hvorvidt paragrafen er autentisk eller en forfalskning.

Vitnesbyrdet

“Now about this time there lived Jesus a wise man, if one ought to call him a man, for he was a doer of wonderful works, a teacher of such men as receive the truth with pleasure. He won over many Jews and many of the Greeks. He was the Messiah. When Pilate, upon hearing him accused by men of the highest standing among us, had condemned him to be crucified, those who in the first place had come to love him did not forsake him. For he appeared to them alive again on the third day, as the holy prophets had predicted these and many other wonderful things about him. And the tribe of the Christians, so called after him, continues to the present day.”

Argumenter for Forfalskning

Den første grunn til å mistenke kristen forfalskning av paragrafen er at setningene i fet skrift fremsetter kristne påstander. Siden Josefus var jøde, kunne han ikke ha skrevet dem. Setningene i kursiv er også suspekte, fordi de har en tone og formulering som er umulig at den ikke-kristne Josefus ville ha brukt.

Josefus og Messias/Kristus

Det mest åpenbare tegn på kristen forfalsking er setningen: ”He was the Messiah.” Josefus kunne ikke ha skrevet ordene, fordi det ville være å forplikte seg til en kristen doktrine. Det innvendes at, vi har andre bevarte versjoner av Vitnesbyrdet som er ikke-forpliktende, for eksempel, Jerome versjonen, hvor setningen lyder: ”He was believed to be the Messiah.” Men, uansett formulering av ”messias”-setningen, er det totalt usannsynlig at Josefus ville anvendt termen. Ordet selv forekommer aldri i Josefus skrifter utenom de to paragrafene med referanser til Jesus. Josefus har nærmest ingenting å si om den prominente jødiske myten. Den første grunnen er et hensyn til romerske sensibilitet. Den andre grunnen er at Josefus erklærer Vespasian å være oppfyllelsen av de antikke jødiske profetiene (Jødisk Krig VI, 5, 4 / 6.312). Og, den siste grunnen er at, hvis Josefus nevnte ”messias,” så måtte han ha forklart termen for å unngå forvirring hos sine romerske lesere. Det var et vidt spekter av ulike tradisjoner og forestillinger om messias som den gjennomsnittlige romer hadde meget lite kunnskap om. Faktisk, all denne kompleksiteten Josefus måtte forklare er en meget trolig grunn for hvorfor Josefus tilsynelatende anså det som nødvendig å unngå temaet totalt.

At Josefus måtte ha forklart tradisjonene rundt messias begrepet gir opphav til et annet argument mot autentisiteten av Vitnesbyrdet, nemlig lengden. Paragrafen er for kort, ikke bare fordi den skulle inkludert forklaring av messias begrepet, men også fordi det er ukarakteristisk for den ellers detaljerte Josefus å omtale fremtredende karakterer så kort. Presentasjonen av døperen Johannes er lengre. Det spekuleres i om mulig nedverdigende omtale av Jesus kunne blitt kuttet av en kristen kopist. Men, hvis dette var tilfellet, skulle en interpolerer følt seg tillatt til å erstatte det som ble kuttet. Desto mer materiale fjernet, desto mer tomrom kunne blitt fylt av materiale med interpolerers egen vri.

Josefus Kilde til Jesus

En annen grunn til at Vitnesbyrdet er suspekt åpenbarer seg når man stiller spørsmål om hvilken kilde(r) Josefus hadde. Evangeliene og enkelte epistler fremstiller den kristne bevegelsen på slutten av det første århundret som sterkt apokalyptisk – de forventet å overkaste den romerske autoritet ved en transformasjon av verden til guds rike. Jesus fremstilles som en lærer som tiltrekk seg store folkemengder og utførte mirakler. Hvis vi antar at fremstillingen av Jesus og den tidlige kristne bevegelse er korrekt, samt at Josefus’ kilde om Jesus og kristendommen fremstilte dem i et slikt lys, så ville Josefus ikke hatt noe annet enn fordømmelse for Jesus. Josefus anså alle wanna-be messias-figurer som fanatiske rebeller, banditter og galninger medskyldige i å starte den jødiske krigen. Josefus omtaler messiaser generelt som kvakksalvere folket ble lurt av med falske lovnader. Dermed, hvis Josefus ikke ville ha vist noen tegn til beundring for Jesus eller kristendommen, er det umulig at han kunne ha skrevet setningene: “had come to love him and did not forsake him;” ”wise man;” “a teacher of people who receive the truth with pleasure;” “wonderful works;” og “He won over many Jews and many of the Greeks.” Josefus skrev primært for et romersk og jødisk publikum. Han hadde ingen grunn til å frykte kristne eller overveie deres sensitivitet. Josefus skrev under familienavnet til den romerske hærfører, og senere keiser, Vespasian. Det offisielle romerske syn var dermed stort sett Josefus syn. Vitnesbyrdet er derfor i konflikt med Josefus’ verdensbilde.

Det er hevdet at Josefus’ kilde fremstilte Jesus på en måte som Josefus ville ansett som positiv. Én foreslått kilde er romerske dokumenter. Men, det er usannsynlig at de ville satt Jesus i et positivt lys. De romerske myndighetene slo hardt ned på populære apokalyptiske mirakelmenn. De anså dem som kriminelle agitatorer, og som regel henrettet dem og slaktet deres tilhengere. Dessuten, alt vi vet om den kristne bevegelsen i siste del av det første århundret er relatert til den paulinske fremstillingen av Jesus som kosmisk sønn av gud og kilde til frelse gjennom sin død og oppstandelse. De nytestamentlige epistler av det første århundret har ingenting å si om den jordiske Jesus, om hans lære eller død under Pilatus. Dermed, hvis Josefus skrev i 90 årene, og reflekterte synet på Jesus i Roma på den tiden, hvordan forklarer vi at Vitnesbyrdet ikke sier noe om den rent guddommelige messias hos Paulus? Vitnesbyrdet reflekterer det evangeliske bildet av Jesus. Dermed, indikerer fraværet av den kosmiske messias i paragrafen at Vitnesbyrdet ble konstruert av en kristen skribent mellom det andre og det fjerde århundret da evangelienes bilde av Jesus dominerte.

Argument for Original Versjon

Det kan argumenteres for at Vitnesbyrdet er en omskriving av en original versjon skrevet av Josefus. Det er foreslått utallige rekonstruksjoner av en slik antatt original, ofte begrunnet ut fra ulike bevarte versjoner av Vitnesbyrdet. Det finnes for eksempel en syrisk og en arabisk versjon, samt en versjon sitert av kirkefader Jerome. Den viktigste forskjellen mellom Vitnesbyrdet og foreslåtte rekonstruksjoner er at man har omformulert paragrafen til mer nedverdigende og fiendtlig. Imidlertid er det vanskelig å legitimere rekonstruksjoner siden man må ha positiv evidens for sine omskrivninger, ellers blir det kun ubegrunnede spekulasjoner, og mange rekonstruksjoner er nettopp kun grunnlagt i fri fantasi.

Argument fra Språk

Ett av argumentene fremsatt i forsvar av en original versjon er påstanden om at Vitnesbyrdet er spekket av språklige trekk som er karakteristisk for Josefus, samt at deler av paragrafen ikke har en karakteristisk evangelisk tone. Men, det kan innvendes at, siden formålet med en interpolasjon er å forsøke imitere forfatterens språktrekk for å lure leserne til å tro at interpolasjonen er autentisk til forfatteren, så vil man ikke kunne skille mellom en autentisk paragraf og en perfekt interpolasjon kun ved å undersøke språktrekk. Altså, desto bedre en interpolasjon er, desto mer spekket vil den være med språklige trekk som er karakteristisk for forfatteren

Vitnesbyrdet er selvfølgelig ikke perfekt. Men, innvendingen viser at man ikke kan argumentere for autentisitet kun fra analyse av språklige trekk i paragrafen. En kristen forfalsker kunne enkelt brukt ideene og termene til Josefus i en konstruksjon av paragrafen. En skribent som hadde tilgang til Antiquities, og hadde arbeidet over lang tid med å kopiere verket, ville en imitasjon av Josefus vokabular falle ganske naturlig. En smart forfalsker ville også innsett at Josefus ville fremstilt Jesus i et negativt lys, og dermed konstruert paragrafen med en nedverdigende tone. Dermed, at visse deler av paragrafen inneholder språklige trekk som er karakteristisk for Josefus kan ikke anvendes som identifikatorer for å kunne postulere en hypotetisk original paragraf, fordi det ikke kan utelukkes at paragrafen er konstruksjonen av en dyktig og smart imitator. Dessuten, en god sak kan fremlegges for at Vitnesbyrdet ble konstruert av kirkefader Eusebius som skrev i det fjerde århundret, og som var den første som siterte Vitnesbyrdet. Språket til den bevarte greske versjonen av Vitnesbyrdet er karakteristisk for Eusebius, fra grammatiske trekk, språklige formuleringer og selve ideene fremstilt. Eusebius var opptatt av å forsvare kristendommen mot intellektuelle angrep og mente at løgn var legitim i denne kampen. Sitatet av Vitnesbyrdet tjente hans formål perfekt. Dermed, er det sannsynlig at Eusebius var forfalsker av paragrafen.

Argument fra Attestasjon og Stillhet

At Eusebius var den første til å sitere Vitnesbyrdet i det fjerde århundret, er vanskelig å forklare ved HJH. Det var over to dusin kristne skribenter, både før og etter Eusebius, som tilsynelatende ikke visste noe om Vitnesbyrdet. Dette inkluderer Justin (midten av 2 århundret), Irenaeus, Theophilus av Antioch (slutten av 2 århundret), Tertullian, Clement av Alexandria, Origen og Hippolytus (begynnelsen av 3 århundret), Cyprian (midten av 3 århundret), Lactantius og Arnobius (slutten av 3 århundret), John Chrysostom og Augustine av Hippo (slutten av 4 århundret) og flere. Alle disse apologetene var opptatte av å forsvare kristendommen mot intellektuelle angrep, og mange refererer til Josefus verk, inkludert Oldtidshistorie. For eksempel, refererte kirkefader Origen fra Josefus’ verk flere ganger, deriblant oppsummerer han hva Josefus skriver om Døperen Johannes i Oldtidshistorie 18 (Contra Celsum, I, 47), bare to kapittel fra der vi finner Vitnesbyrdet i våre bevarte manuskript (XVIII, 5, 2 / 18.116). Også kirkefader Chrysostom (ca 347-407) refererte til Josefus, i sine prekener, men ikke til noen versjon av Vitnesbyrdet.

Denne tilstanden av total stillhet før Eusebius tas som positiv evidens for MJH. Det kan innvendes at stillheten ikke er evidens for fravær. Men, i dette tilfellet gjelder ”argumentet fra stillhet.” Fraværet av evidens for at det eksisterte noen som helst versjon av Vitnesbyrdet før Eusebius er positiv evidens for at det ikke fantes noen slik versjon av Vitnesbyrdet før Eusebius. Dette fordi man ved MJH vil kunne forvente et totalt fravær av evidens for eksistensen av noen som helst versjon av Vitnesbyrdet, i det minste en tid etter publikasjonen av Oldtidshistorie. En foreslått forklaring for stillheten sier at den postulerte originale versjon av Vitnesbyrdet hadde en fiendtlig tone, og at apologetene derfor unngikk å kommentere den fordi det ville gjøre leseren oppmerksom på at den kjente jødiske historikeren Josefus ikke trodde på Jesus som Messias. Men, apologetene levde av å forsvare kristendommen mot fiendtlige og vantro kommentarer, spesielt før Konstantin gjorde kristendommen til offisiell religion i romerriket. For eksempel, kritiserer Origen, i sitt verk “Contra Celsum,” Josefus for at han ikke attribuerer Jerusalems undergang til at gud straffet jødene for å ha drept Jakob den Rettferdige, og gjør leseren dermed oppmerksom på at Josefus ikke trodde på Jesus som Messias. Dermed, er denne forklaringen totalt skivebom.

En annen grunn til at argumentet fra stillhet består er at vi positiv evidens for fraværet av Vitnesbyrdet i kopier av Oldtidshistorie. I det niende århundret skrev Photius, patriark av Konstantinopel, (ca 810-893) sitt verk Bibliotheca, en kompilasjon av 279 anmeldelser av bøker han hadde lest, deriblant Oldtidshistorie bok 18. Photius var interessert i å rapportere attestasjoner til Kristendommens begynnelse, men nevner ikke noen versjon av Vitnesbyrdet. Det kan innvendes at en kopist hadde, av en eller annen grunn, fjernet Vitnesbyrdet i kopien til Photius. Men, det er vanskelig å begrunne en slik spekulasjon, spesielt siden det er annen positiv evidens for fraværet av Vitnesbyrdet i enkelte manuskript. For det første, har de bevarte manuskriptene av Oldtidshistorie innholdsfortegnelser, men nevner ikke noen omtale av Jesus; en stillhet som antyder at en slik paragraf ikke fantes. Imidlertid, kan det innvendes at listen ikke er uttømmende, og at den ser ut til å være forfattet av en jøde, som kanskje ikke anså en kort paragraf om Jesus nevneverdig. For det andre, nevnes ikke Jesus i Josefus verk ”Jødisk Krig,” som ble skrevet før Oldtidshistorie. I bok 2, kapittel 9, skriver Josefus om de samme to krisene som brøt ut i Judea under Pontius Pilatus, som han senere forteller om i Oldtidshistorie 18, og som er etterfulgt av Vitnesbyrdet. Hvorfor fortalte ikke Josefus noe om Jesus etter redegjørelsene av de to krisene, slik han senere gjorde i Oldtidshistorie? Hadde han ikke noe kunnskap om Kristendommen når han skrev Jødisk Krig?

Argument fra Progresjon

Indikasjonene på fravær av Vitnesbyrdet i kopier av Oldtidshistorie undergraver alle argumenter som forsøker å etablere autentisiteten av alle foreslåtte originale versjoner av paragrafen. Det er flere slike ”universelle” argumenter. Et av dem, ”argumentet fra progresjon”, starter med observasjonen at, hvis hele paragrafen om Jesus fjernes, så forbedres kontinuiteten av omtalen om Pilatus gjerninger. Avsnittet før Vitnesbyrdet omhandler Pilatus bruk av Templet midler til en ny akvedukt som fører til opptøyer hvor jødiske demonstranter myrdes. Dette Akvedukt-avsnittet flyter naturlig inn i åpningsordene til avsnittet etter Vitnesbyrdet hvor Josefus skriver om en annen ”trist katastrofe” som rammet jødene. Denne flyten viser seg i ”Jødisk Krig” hvor Vitnesbyrdet ikke finnes. Bemerkningen ”trist katastrofe” passer ikke som oppfølger til siste setning av Vitnesbyrdet eller dets tema da hendelsene rundt Jesus korsfestelse ikke fremstilles som en ”trist katastrofe” for jødene. 

Så, selve tema av paragrafene før og etter vitnesbyrdet indikerer at Vitnesbyrdet er en interpolasjon. Episodene beskrevet før og etter Vitnesbyrdet er omtalt som skandaler som rammet jødene, hvor Josefus påpeker dårskapen til jødiske rebeller og hvor han gir en moralsk leksjon. Men Vitnesbyrdet er positiv til Jesus og hans tilhengere, og selv om de jødiske lederne indirekte stilles i et negativt lys, skulle vi forventet at Josefus hadde noe negativ kritikk av de jødiske lederne og/eller Pilatus eller en moralsk leksjon. Det er derfor foreslått at Josefus var mer negativ i en original versjon. Men i fravær av positiv evidens, er det ikke noen faglig begrunnelse for en slik postulering.

Argumentet fra progresjon er undergravet av observasjonen at antikkens skribenter ikke hadde konsept om fotnoter og flettet derfor digresjoner inn i hovedteksten. Men, Josefus markerer sine digresjoner. I paragrafen etter Vitnesbyrdet introduserer Josefus en digresjon om forføringen av den romerske matrone Paulina – en episode som verken involverer jøder eller Pilatus. Josefus forklarer for leseren at historien er en digresjon og at han etterpå returnerer til tema om skandaler som rammet jødene; men ingen slik bemerkning er gitt for den angivelige digresjonen om Jesus. Dermed, argumentet fra progresjon består.

Konklusjon

Det er totalt usannsynlig at Vitnesbyrdet er autentisk til Josefus. Foreslåtte rekonstruksjoner farer ikke noe særlig bedre, da de for ofte mangler faglig begrunnelse, og derfor er kun ubegrunnede spekulasjoner av en fri fantasi. Det er sterke argumenter for at Josefus aldri skrev noe som helst om Jesus i Oldtidshistorie 18. Det overlater kun én mulighet til, nemlig at Josefus refererer til Jesus i Oldtidshistorie 20, som diskuteres i ”Josefus og Jesus Del 2” http://naturalism7.blogspot.com/2008/10/josefus-og-jesus-del-2.html.

No comments:

Post a Comment