Thursday, November 27, 2008

Josefus og Jesus Del 1

Det er ofte hevdet at historikeren Josef ben Mattias (37-etter 100) gir uavhengig bekreftelse for eksistensen av en historisk Jesus; at den gir støtte til historisk-Jesus-hypotesen (HJH). Ben Mattias skrev under navnet Flavius Josefus, og i hans verk, ”Jødenes Oldtidshistorie” (93-94), finner man to paragrafer som inneholder referanse til Jesus.

Imidlertid, er det hevdet at de to referansene til Jesus i Oldtidshistorie ikke er autentiske, men forfalskninger, og at de derfor er i overensstemmelse med prediksjonene til mytologisk-Jesus-hypotesen (MJH). Denne hypotesen sier at Jesus kun var en mytologisk figur, som ble trodd å ha eksistert som historisk person (for en lengre, mer grundig gjennomgang av MJH, se Infidels og Jesus Puzzle).

Den første referansen til Jesus forekommer i bok 18 av Oldtidshistorie (XVIII, 3, 3, eller 18.63) og er kalt ”Vitnesbyrdet.” Den andre referansen finnes i bok 20 og blir diskutert i artikkelen ”Josefus og Jesus del 2”. Her skal det kun redegjøres for kontroversen rundt Vitnesbyrdet, og konkluderes med om hvorvidt paragrafen er autentisk eller en forfalskning.

Vitnesbyrdet

“Now about this time there lived Jesus a wise man, if one ought to call him a man, for he was a doer of wonderful works, a teacher of such men as receive the truth with pleasure. He won over many Jews and many of the Greeks. He was the Messiah. When Pilate, upon hearing him accused by men of the highest standing among us, had condemned him to be crucified, those who in the first place had come to love him did not forsake him. For he appeared to them alive again on the third day, as the holy prophets had predicted these and many other wonderful things about him. And the tribe of the Christians, so called after him, continues to the present day.”

Argumenter for Forfalskning

Den første grunn til å mistenke kristen forfalskning av paragrafen er at setningene i fet skrift fremsetter kristne påstander. Siden Josefus var jøde, kunne han ikke ha skrevet dem. Setningene i kursiv er også suspekte, fordi de har en tone og formulering som er umulig at den ikke-kristne Josefus ville ha brukt.

Josefus og Messias/Kristus

Det mest åpenbare tegn på kristen forfalsking er setningen: ”He was the Messiah.” Josefus kunne ikke ha skrevet ordene, fordi det ville være å forplikte seg til en kristen doktrine. Det innvendes at, vi har andre bevarte versjoner av Vitnesbyrdet som er ikke-forpliktende, for eksempel, Jerome versjonen, hvor setningen lyder: ”He was believed to be the Messiah.” Men, uansett formulering av ”messias”-setningen, er det totalt usannsynlig at Josefus ville anvendt termen. Ordet selv forekommer aldri i Josefus skrifter utenom de to paragrafene med referanser til Jesus. Josefus har nærmest ingenting å si om den prominente jødiske myten. Den første grunnen er et hensyn til romerske sensibilitet. Den andre grunnen er at Josefus erklærer Vespasian å være oppfyllelsen av de antikke jødiske profetiene (Jødisk Krig VI, 5, 4 / 6.312). Og, den siste grunnen er at, hvis Josefus nevnte ”messias,” så måtte han ha forklart termen for å unngå forvirring hos sine romerske lesere. Det var et vidt spekter av ulike tradisjoner og forestillinger om messias som den gjennomsnittlige romer hadde meget lite kunnskap om. Faktisk, all denne kompleksiteten Josefus måtte forklare er en meget trolig grunn for hvorfor Josefus tilsynelatende anså det som nødvendig å unngå temaet totalt.

At Josefus måtte ha forklart tradisjonene rundt messias begrepet gir opphav til et annet argument mot autentisiteten av Vitnesbyrdet, nemlig lengden. Paragrafen er for kort, ikke bare fordi den skulle inkludert forklaring av messias begrepet, men også fordi det er ukarakteristisk for den ellers detaljerte Josefus å omtale fremtredende karakterer så kort. Presentasjonen av døperen Johannes er lengre. Det spekuleres i om mulig nedverdigende omtale av Jesus kunne blitt kuttet av en kristen kopist. Men, hvis dette var tilfellet, skulle en interpolerer følt seg tillatt til å erstatte det som ble kuttet. Desto mer materiale fjernet, desto mer tomrom kunne blitt fylt av materiale med interpolerers egen vri.

Josefus Kilde til Jesus

En annen grunn til at Vitnesbyrdet er suspekt åpenbarer seg når man stiller spørsmål om hvilken kilde(r) Josefus hadde. Evangeliene og enkelte epistler fremstiller den kristne bevegelsen på slutten av det første århundret som sterkt apokalyptisk – de forventet å overkaste den romerske autoritet ved en transformasjon av verden til guds rike. Jesus fremstilles som en lærer som tiltrekk seg store folkemengder og utførte mirakler. Hvis vi antar at fremstillingen av Jesus og den tidlige kristne bevegelse er korrekt, samt at Josefus’ kilde om Jesus og kristendommen fremstilte dem i et slikt lys, så ville Josefus ikke hatt noe annet enn fordømmelse for Jesus. Josefus anså alle wanna-be messias-figurer som fanatiske rebeller, banditter og galninger medskyldige i å starte den jødiske krigen. Josefus omtaler messiaser generelt som kvakksalvere folket ble lurt av med falske lovnader. Dermed, hvis Josefus ikke ville ha vist noen tegn til beundring for Jesus eller kristendommen, er det umulig at han kunne ha skrevet setningene: “had come to love him and did not forsake him;” ”wise man;” “a teacher of people who receive the truth with pleasure;” “wonderful works;” og “He won over many Jews and many of the Greeks.” Josefus skrev primært for et romersk og jødisk publikum. Han hadde ingen grunn til å frykte kristne eller overveie deres sensitivitet. Josefus skrev under familienavnet til den romerske hærfører, og senere keiser, Vespasian. Det offisielle romerske syn var dermed stort sett Josefus syn. Vitnesbyrdet er derfor i konflikt med Josefus’ verdensbilde.

Det er hevdet at Josefus’ kilde fremstilte Jesus på en måte som Josefus ville ansett som positiv. Én foreslått kilde er romerske dokumenter. Men, det er usannsynlig at de ville satt Jesus i et positivt lys. De romerske myndighetene slo hardt ned på populære apokalyptiske mirakelmenn. De anså dem som kriminelle agitatorer, og som regel henrettet dem og slaktet deres tilhengere. Dessuten, alt vi vet om den kristne bevegelsen i siste del av det første århundret er relatert til den paulinske fremstillingen av Jesus som kosmisk sønn av gud og kilde til frelse gjennom sin død og oppstandelse. De nytestamentlige epistler av det første århundret har ingenting å si om den jordiske Jesus, om hans lære eller død under Pilatus. Dermed, hvis Josefus skrev i 90 årene, og reflekterte synet på Jesus i Roma på den tiden, hvordan forklarer vi at Vitnesbyrdet ikke sier noe om den rent guddommelige messias hos Paulus? Vitnesbyrdet reflekterer det evangeliske bildet av Jesus. Dermed, indikerer fraværet av den kosmiske messias i paragrafen at Vitnesbyrdet ble konstruert av en kristen skribent mellom det andre og det fjerde århundret da evangelienes bilde av Jesus dominerte.

Argument for Original Versjon

Det kan argumenteres for at Vitnesbyrdet er en omskriving av en original versjon skrevet av Josefus. Det er foreslått utallige rekonstruksjoner av en slik antatt original, ofte begrunnet ut fra ulike bevarte versjoner av Vitnesbyrdet. Det finnes for eksempel en syrisk og en arabisk versjon, samt en versjon sitert av kirkefader Jerome. Den viktigste forskjellen mellom Vitnesbyrdet og foreslåtte rekonstruksjoner er at man har omformulert paragrafen til mer nedverdigende og fiendtlig. Imidlertid er det vanskelig å legitimere rekonstruksjoner siden man må ha positiv evidens for sine omskrivninger, ellers blir det kun ubegrunnede spekulasjoner, og mange rekonstruksjoner er nettopp kun grunnlagt i fri fantasi.

Argument fra Språk

Ett av argumentene fremsatt i forsvar av en original versjon er påstanden om at Vitnesbyrdet er spekket av språklige trekk som er karakteristisk for Josefus, samt at deler av paragrafen ikke har en karakteristisk evangelisk tone. Men, det kan innvendes at, siden formålet med en interpolasjon er å forsøke imitere forfatterens språktrekk for å lure leserne til å tro at interpolasjonen er autentisk til forfatteren, så vil man ikke kunne skille mellom en autentisk paragraf og en perfekt interpolasjon kun ved å undersøke språktrekk. Altså, desto bedre en interpolasjon er, desto mer spekket vil den være med språklige trekk som er karakteristisk for forfatteren

Vitnesbyrdet er selvfølgelig ikke perfekt. Men, innvendingen viser at man ikke kan argumentere for autentisitet kun fra analyse av språklige trekk i paragrafen. En kristen forfalsker kunne enkelt brukt ideene og termene til Josefus i en konstruksjon av paragrafen. En skribent som hadde tilgang til Antiquities, og hadde arbeidet over lang tid med å kopiere verket, ville en imitasjon av Josefus vokabular falle ganske naturlig. En smart forfalsker ville også innsett at Josefus ville fremstilt Jesus i et negativt lys, og dermed konstruert paragrafen med en nedverdigende tone. Dermed, at visse deler av paragrafen inneholder språklige trekk som er karakteristisk for Josefus kan ikke anvendes som identifikatorer for å kunne postulere en hypotetisk original paragraf, fordi det ikke kan utelukkes at paragrafen er konstruksjonen av en dyktig og smart imitator. Dessuten, en god sak kan fremlegges for at Vitnesbyrdet ble konstruert av kirkefader Eusebius som skrev i det fjerde århundret, og som var den første som siterte Vitnesbyrdet. Språket til den bevarte greske versjonen av Vitnesbyrdet er karakteristisk for Eusebius, fra grammatiske trekk, språklige formuleringer og selve ideene fremstilt. Eusebius var opptatt av å forsvare kristendommen mot intellektuelle angrep og mente at løgn var legitim i denne kampen. Sitatet av Vitnesbyrdet tjente hans formål perfekt. Dermed, er det sannsynlig at Eusebius var forfalsker av paragrafen.

Argument fra Attestasjon og Stillhet

At Eusebius var den første til å sitere Vitnesbyrdet i det fjerde århundret, er vanskelig å forklare ved HJH. Det var over to dusin kristne skribenter, både før og etter Eusebius, som tilsynelatende ikke visste noe om Vitnesbyrdet. Dette inkluderer Justin (midten av 2 århundret), Irenaeus, Theophilus av Antioch (slutten av 2 århundret), Tertullian, Clement av Alexandria, Origen og Hippolytus (begynnelsen av 3 århundret), Cyprian (midten av 3 århundret), Lactantius og Arnobius (slutten av 3 århundret), John Chrysostom og Augustine av Hippo (slutten av 4 århundret) og flere. Alle disse apologetene var opptatte av å forsvare kristendommen mot intellektuelle angrep, og mange refererer til Josefus verk, inkludert Oldtidshistorie. For eksempel, refererte kirkefader Origen fra Josefus’ verk flere ganger, deriblant oppsummerer han hva Josefus skriver om Døperen Johannes i Oldtidshistorie 18 (Contra Celsum, I, 47), bare to kapittel fra der vi finner Vitnesbyrdet i våre bevarte manuskript (XVIII, 5, 2 / 18.116). Også kirkefader Chrysostom (ca 347-407) refererte til Josefus, i sine prekener, men ikke til noen versjon av Vitnesbyrdet.

Denne tilstanden av total stillhet før Eusebius tas som positiv evidens for MJH. Det kan innvendes at stillheten ikke er evidens for fravær. Men, i dette tilfellet gjelder ”argumentet fra stillhet.” Fraværet av evidens for at det eksisterte noen som helst versjon av Vitnesbyrdet før Eusebius er positiv evidens for at det ikke fantes noen slik versjon av Vitnesbyrdet før Eusebius. Dette fordi man ved MJH vil kunne forvente et totalt fravær av evidens for eksistensen av noen som helst versjon av Vitnesbyrdet, i det minste en tid etter publikasjonen av Oldtidshistorie. En foreslått forklaring for stillheten sier at den postulerte originale versjon av Vitnesbyrdet hadde en fiendtlig tone, og at apologetene derfor unngikk å kommentere den fordi det ville gjøre leseren oppmerksom på at den kjente jødiske historikeren Josefus ikke trodde på Jesus som Messias. Men, apologetene levde av å forsvare kristendommen mot fiendtlige og vantro kommentarer, spesielt før Konstantin gjorde kristendommen til offisiell religion i romerriket. For eksempel, kritiserer Origen, i sitt verk “Contra Celsum,” Josefus for at han ikke attribuerer Jerusalems undergang til at gud straffet jødene for å ha drept Jakob den Rettferdige, og gjør leseren dermed oppmerksom på at Josefus ikke trodde på Jesus som Messias. Dermed, er denne forklaringen totalt skivebom.

En annen grunn til at argumentet fra stillhet består er at vi positiv evidens for fraværet av Vitnesbyrdet i kopier av Oldtidshistorie. I det niende århundret skrev Photius, patriark av Konstantinopel, (ca 810-893) sitt verk Bibliotheca, en kompilasjon av 279 anmeldelser av bøker han hadde lest, deriblant Oldtidshistorie bok 18. Photius var interessert i å rapportere attestasjoner til Kristendommens begynnelse, men nevner ikke noen versjon av Vitnesbyrdet. Det kan innvendes at en kopist hadde, av en eller annen grunn, fjernet Vitnesbyrdet i kopien til Photius. Men, det er vanskelig å begrunne en slik spekulasjon, spesielt siden det er annen positiv evidens for fraværet av Vitnesbyrdet i enkelte manuskript. For det første, har de bevarte manuskriptene av Oldtidshistorie innholdsfortegnelser, men nevner ikke noen omtale av Jesus; en stillhet som antyder at en slik paragraf ikke fantes. Imidlertid, kan det innvendes at listen ikke er uttømmende, og at den ser ut til å være forfattet av en jøde, som kanskje ikke anså en kort paragraf om Jesus nevneverdig. For det andre, nevnes ikke Jesus i Josefus verk ”Jødisk Krig,” som ble skrevet før Oldtidshistorie. I bok 2, kapittel 9, skriver Josefus om de samme to krisene som brøt ut i Judea under Pontius Pilatus, som han senere forteller om i Oldtidshistorie 18, og som er etterfulgt av Vitnesbyrdet. Hvorfor fortalte ikke Josefus noe om Jesus etter redegjørelsene av de to krisene, slik han senere gjorde i Oldtidshistorie? Hadde han ikke noe kunnskap om Kristendommen når han skrev Jødisk Krig?

Argument fra Progresjon

Indikasjonene på fravær av Vitnesbyrdet i kopier av Oldtidshistorie undergraver alle argumenter som forsøker å etablere autentisiteten av alle foreslåtte originale versjoner av paragrafen. Det er flere slike ”universelle” argumenter. Et av dem, ”argumentet fra progresjon”, starter med observasjonen at, hvis hele paragrafen om Jesus fjernes, så forbedres kontinuiteten av omtalen om Pilatus gjerninger. Avsnittet før Vitnesbyrdet omhandler Pilatus bruk av Templet midler til en ny akvedukt som fører til opptøyer hvor jødiske demonstranter myrdes. Dette Akvedukt-avsnittet flyter naturlig inn i åpningsordene til avsnittet etter Vitnesbyrdet hvor Josefus skriver om en annen ”trist katastrofe” som rammet jødene. Denne flyten viser seg i ”Jødisk Krig” hvor Vitnesbyrdet ikke finnes. Bemerkningen ”trist katastrofe” passer ikke som oppfølger til siste setning av Vitnesbyrdet eller dets tema da hendelsene rundt Jesus korsfestelse ikke fremstilles som en ”trist katastrofe” for jødene. 

Så, selve tema av paragrafene før og etter vitnesbyrdet indikerer at Vitnesbyrdet er en interpolasjon. Episodene beskrevet før og etter Vitnesbyrdet er omtalt som skandaler som rammet jødene, hvor Josefus påpeker dårskapen til jødiske rebeller og hvor han gir en moralsk leksjon. Men Vitnesbyrdet er positiv til Jesus og hans tilhengere, og selv om de jødiske lederne indirekte stilles i et negativt lys, skulle vi forventet at Josefus hadde noe negativ kritikk av de jødiske lederne og/eller Pilatus eller en moralsk leksjon. Det er derfor foreslått at Josefus var mer negativ i en original versjon. Men i fravær av positiv evidens, er det ikke noen faglig begrunnelse for en slik postulering.

Argumentet fra progresjon er undergravet av observasjonen at antikkens skribenter ikke hadde konsept om fotnoter og flettet derfor digresjoner inn i hovedteksten. Men, Josefus markerer sine digresjoner. I paragrafen etter Vitnesbyrdet introduserer Josefus en digresjon om forføringen av den romerske matrone Paulina – en episode som verken involverer jøder eller Pilatus. Josefus forklarer for leseren at historien er en digresjon og at han etterpå returnerer til tema om skandaler som rammet jødene; men ingen slik bemerkning er gitt for den angivelige digresjonen om Jesus. Dermed, argumentet fra progresjon består.

Konklusjon

Det er totalt usannsynlig at Vitnesbyrdet er autentisk til Josefus. Foreslåtte rekonstruksjoner farer ikke noe særlig bedre, da de for ofte mangler faglig begrunnelse, og derfor er kun ubegrunnede spekulasjoner av en fri fantasi. Det er sterke argumenter for at Josefus aldri skrev noe som helst om Jesus i Oldtidshistorie 18. Det overlater kun én mulighet til, nemlig at Josefus refererer til Jesus i Oldtidshistorie 20, som diskuteres i ”Josefus og Jesus Del 2” http://naturalism7.blogspot.com/2008/10/josefus-og-jesus-del-2.html.

Wednesday, November 12, 2008

Det Overnaturlige

Kan vitenskapen bevise det overnaturlige?

Ofte lyder definisjoner av det overnaturlige noe ekvivalent til: ”Ethvert fenomen ’hinsides’ naturen, i den forstand at slike fenomen ikke kan forklares ved naturlige mekanismer fordi overnaturlige hypoteser ikke kan observeres eller testes, derfor ikke motbevises, og ligger dermed ’utenfor’ vitenskapens domene, men derimot bestemt innenfor sfæren av det ’spirituelle’, ’religiøse’ og ”metafysiske’.”

Lignende definisjoner av det overnaturlige lider av fatale feil. For det første, tar de ikke for seg metafysikken av det overnaturlige; de svarer ikke på spørsmålet: Hva er de mest fundamentale fellesnevnere som karakteriserer klassen av overnaturlige fenomener? Frasen ”hinsides naturen” forteller oss ingenting om essensen av det overnaturlige, men impliserer kun at mennesket anser det overnaturlige som metafysisk distinkt fra det naturlige. Det er, altså, en total neglisjering av selve typen informasjon en definisjon bør gi oss.

Definisjoner av det overnaturlige tar ofte for seg epistemologi – om hva kunnskap er og hvordan mennesket kan etablere kunnskap – og forsøker å svare på spørsmålet: Kan mennesket ha kunnskap om det overnaturlige, og ved hvilken metode? Derfor blir det ofte hevdet at det overnaturlige verken kan ”observeres”, ”testes”, eller ”motbevises”. Men dette er feilaktig og villedende anvendelse av disse termene. Det er ikke noe ved det overnaturlige i seg selv som tilsier at slike fenomen ikke kan undersøkes og bevises av vitenskapen.

Når mennesker snakker om det overnaturlige, mener de og forstår de med ordet, ’noe som er metafysisk distinkt fra det naturlige’. Vi må derfor etablere en definisjon av det overnaturlige som reflekterer hva mennesker legger i termen ”overnaturlig” og samtidig kvitte oss med den feilaktige oppfatningen om at det overnaturlige er ”hinsides naturen” og ”utenfor vitenskapens domene.”


Entiteter og Vesener

For å finne ut hva som karakteriserer det overnaturlige, må vi undersøke eksempler på fenomener som mennesker er tilbøyelige til å betegne som ”overnaturlige.” Hvilke eksempler har vi på overnaturlige entiteter? De fleste ville nok være enig i at guder, engler, demoner, og spøkelser ikke er naturlige vesener. Vi må så stille oss spørsmålet: Hva har disse felles? Vi vil da finne at hva som karakteriserer overnaturlige entiteter og skiller dem fra naturlige vesen, er at de besitter én eller flere mentale krefter som ikke kan totalt reduseres til ikke-mentale mekanismer.
For eksempel, er alle disse entiteter hevdet å være ”immaterielle” og ”ulegemlige”; de er ’ikke komponert av materie’, og ’har ikke en fysisk kropp eller nervesystem’. De er også ofte hevdet å kunne fremkalle effekter kun ved å ville dem å skje – for eks., når gud påstås å ha skapt lys i universet ved å mumle ”la det bli lys,” og slik ble det, på samme måte som Harry Potter mumler ”lumos” og det blir lys på tuppen av tryllestaven hans. Dermed, er evnen til å forårsake eksterne hendelser ved kun viljekraft overnaturlig, siden det ikke involverer noen ikke-mentale mekanismer eller noe som medierer mellom viljen og dens realisering – gud har verken kropp eller nervesystem – og slik direkte mental kausalitet er overnaturlig.


Krefter, Objekter og Substanser

Det overnaturlige besitter ofte krefter som ikke kan reduseres til ikke-mentale mekanismer og som ikke er avhengig av ikke-mentale mekanismer for sin eksistens, for eks., Luke Skywalkers evne til å flytte objekter med tankene; Voldemorts evne til å besette andres sinn; eller Nostradamus evne til å forutsi fremtiden.

Overnaturlige objekter eller substanser er dermed objekter eller substanser som besitter krefter som ikke kan reduseres til ikke-mentale mekanismer, for eks.: Lovkisten som skaper byller på kroppen til alle som forsøker å stjele den og umiddelbart dreper alle som berører; eller sjelen som besitter ”personlighet”, ”hukommelse”, ”følelser”, ”kognisjon” foruten hjernen, og kan ”kommunisere” med andre sjeler (telepati) og Gud (åpenbaring) foruten kropp.


Overnaturlige Hendelser

Hva karakteriserer hendelser som mennesker er tilbøyelige til å kalle ”overnaturlig”? De er forårsaket av et overnaturlig vesen, som regel en guddom. Selve effekten av hendelsen kan være et naturlig fenomen, men årsaken må være overnaturlig for at hendelsens effekt skal være overnaturlig. For eks., er den påståtte oppstandelsen til Jesus ikke nødvendigvis overnaturlig, men kan forklares naturlig – vi kunne vekket Jesus fra de døde med en hjertestarter! Det som gjør oppstandelsen overnaturlig er at den forklares med en intervensjon forårsaket av et overnaturlig vesen. Mirakler er definert som ”en avbrytelse av naturlovene”; et brudd på normal kausalitet. Altså, er overnaturlige hendelser ofte karakterisert ved et overnaturlig årsak-virkning forhold.


Definisjon av ”det overnaturlige”

Analysen av eksempler på overnaturlige vesener, krefter og hendelser, fører oss til følgende definisjon: Det overnaturlige er alt som ikke kan reduseres til ikke-mentale mekanismer, og/eller som ikke avhenger av ikke-mentale mekanismer for sin eksistens. Dermed, er det naturlige alt som kan reduseres til ikke-mentale mekanismer.

Vi kan se av definisjonen at det ikke er noe i det overnaturlige i seg selv som utelukker at det kan observeres, testes eller motbevises av vitenskapen. Hvis det finnes noe overnaturlig, har vi, i prinsippet, en mulighet til å oppdage og erverve kunnskap om det. Antikkens vitenskapsmenn og filosofer forente vitenskap og religion. På den tiden tilsa menneskelige observasjoner at, for eks., naturen var intelligent designet. Religiøse tenkere har forsøkt å bevise eksistensen av det overnaturlige generelt og guds eksistens spesielt med en rekke argumenter med minst ett empirisk premiss.


Observerbarhet og Testbarhet

Observerbarhet er ikke en spesiell karakteristikk av det overnaturlige, og selv om vi ikke kan se inn i en boks betyr det ikke automatisk at innholdet er overnaturlig. Den underliggende mekanikk av kvantefenomener kan være fysisk utenfor vår observasjon, men ingen ville dermed konkludere at kvantemekanikk er overnaturlig.

Testbarhet er heller ikke en spesiell karakteristikk av det overnaturlige. Hvis du fikk kreftene til Yoda i Star Wars, kunne vi teste dem eksperimentelt, og måle rekkevidden av dem. Dessuten, har slike påståtte krefter allerede blitt testet av vitenskapen. Telepati, psykokinese og prekognisjon har ikke mottatt noen empirisk støtte.

Fortsatt har ingen vunnet de én million dollar utlovet av magiker og ateist James Randi til den eller de som kan bevise paranormale krefter eller demonstrere paranormale fenomener. Til og med noen av de fremste vitenskapsmenn i England har feilet Randis test, da de ikke maktet å demonstrere at homeopati har noen medisinsk effekt ved at den kjemiske løsningen virker fordi vann har ”hukommelse.”


Trollmenn og Illusjonister

Anta at Hummelsnurr fra Harry Potter-bøkene eksisterer, og at han kan med ren viljen og en liten bevegelse av tryllestaven, transfigurere en frosk til en ravn eller tvinge personer til å danse salsa. Vi kunne ha vitenskaplig dokumentert denne magien, og dermed bekrefte utenfor all tvil at effekten eksisterer. Dette er grunnen til at Magidepartementet forsøker å forhindre at magien skal bli oppdaget av vanlige mennesker.

Dagens trollmenn er illusjonister, som, for eksempel, den berømte ateisten Darren Brown, som ærlig innrømmer at hans triks er basert på psykologiske teknikker og juks. Så, selv om vi kanskje ikke forstår eller kan forklare hvordan det er mulig å bøye en skje eller sage en person i to deler, er det ikke dermed automatisk rettmessig å tro at noe magisk har forekommet før vi har positiv evidens å vise til.


Årsak og Virkning

Påståtte brudd på naturlovene har heller ikke mottatt støtte i evidens. Healing ved bønn har blitt testet eksperimentelt og ingen rapporterte tilfeller har bestått kritisk undersøkelse. Til og med de to angivelige miraklene utført av Moder Theresa har blitt benektet i senere tid som påfunn. Overnaturlig kausalitet har dermed ikke blitt demonstrert.

Den fremste påstanden om brudd på naturlovene ved overnaturlig årsak, er når religiøse hevder at ”gud gjorde det” ved å ville det. Men, i hvert eneste tilfelle hvor et fenomen har blitt forklart med ”gud gjorde det,” har vitenskapen funnet at, ”likegyldige ikke-mentale mekanismer foruten formål i øyet”, var årsaken. Lyn og torden er ikke forårsaket av Tor med hammeren som kjører over himmelhvelvingen; tsunamier er ikke tegn på Poseidons vrede; levende vesener ble ikke designet av en kosmisk intelligens; og universet er ikke opprettholdt av guds vilje. Dermed, er det ingen grunn til å anta at en kosmisk intelligens har noen gang grepet inn i historiens gang.


Evidens og Rasjonalitet

Vitenskapen har ingen spesielle problemer med å undersøke overnaturlige hypoteser. Hvis vi utfører en grundig undersøkelse og sitter igjen med kun en overnaturlig hypotese med prediktiv suksess, så har vitenskapen etablert det overnaturlige. Vitenskap kan derfor bevise det overnaturlige, vi behøver kun evidens. Med tilstrekkelig datagrunnlag ville enhver fornuftig vitenskapsmann bli overbevist til å tro på det overnaturlige.

For eks., hvis kreasjonisme var sant, ville vi til nå ha akkumulert tonnvis av evidens for at jorden er i sentrum av universet og alle fossiler ville blitt datert til ikke eldre enn seks tusen år gamle, osv. Men våre data viser ikke dette. Det overnaturlige ligger utenfor vitenskapens domene kun i den forstand at overnaturlige fenomener ikke har mottatt støtte fra datagrunnlaget vårt.

Konklusjon

Definisjonen av det overnaturlige som ”det som ikke kan reduseres til ikke-mentale mekanismer” ligger nærmere hvordan mennesker tenker og snakker om det overnaturlige. Den får frem distinksjon mellom det naturlige og det overnaturlige, og er derfor bedre enn den tradisjonelle misoppfatningen om at det overnaturlige er ”hinsides naturen”. Definisjonen viser også at det overnaturlige kan observeres, testes, og bevises eller motbevises av vitenskapen.

Tuesday, November 11, 2008

Den Paranormale Sfære


Hva er det paranormale? Kan vi teste og bevise det paranormale? Hva skiller det paranormale fra det normale og det overnaturlige?

Paranormalt er ”alt som vitenskapen ikke kan, på nåværende tidspunkt, forklare og/eller bevise.” Det betyr ikke at det paranormale er nødvendigvis falsk; for det som i går ble ansett som paranormalt, vil kunne bli rasjonelt demonstrert i morgen. Hvis en paranormal hypotese mottar støtte i evidens, så opphører hypotesen å være paranormal, og entrer sfæren av vitenskap.

For eksempel, var påstanden, ”ild kan brenne under vann,” tidligere paranormal, fordi datidens vitenskap ikke kunne gi en plausibel forklaring for et slikt fenomen, eller demonstrere det. Dermed, hvis noen fremsatte påstanden på 1600-tallet, ville den blitt ansett som absurd og irrasjonell. Men senere ble det bevist at ild kan brenne under vann, man behøver kun riktig teknologi eller kjemikalier – for eksempel, brenner napalm under vann fordi den inneholder sin egen oksygen.

Selv om det paranormale ikke kan bevises og/eller forklares av kontemporær vitenskap, betyr det ikke at paranormale hypoteser ikke kan, i prinsippet, utforskes og testes av vitenskapen. Framsyn – evnen til å forutsi fremtiden – har, for eksempel, blitt undersøkt og testet eksperimentelt av psykologer, og helbredelse med magneter har av leger blitt forsøkt bli demonstrert å ha en medisinsk effekt. Dermed, er det ikke noe som automatisk tilsier at paranormale fenomen er utestbare, og dermed ikke kan falsifiseres eller valideres.

En paranormal påstand kan enten bli gitt en paranormal, normal eller overnaturlig forklaring: hvis forklaringen ikke er basert på plausibel vitenskap, er den paranormal; hvis den er plausibel, er den normal; og hvis den ikke kan reduseres til ikke-mentale mekanismer, så er den overnaturlig. For eksempel, kan påstanden, ”romvesener fra et annet solsystem kidnapper mennesker,” ha en naturlig forklaring, hvis romvesenene er naturlige entiteter. Er kidnappingen, derimot, forklart med at den ble begått av demoner, har vi å gjøre med en overnaturlig forklaring.

Det samme gjelder for paranormal behandling eller såkalt "alternativ medisin"; paranormale vesener eller såkalt "kryptozoologi"; eller paranormale evner eller såkalt "ekstrasensorisk persepsjon": Homeopati kan være en operasjon av ukjent kjemi eller at vannet besitter evnen til å "huske"; den avskylige snømann kan være en sjelden dyreart eller et offer for magisk forbannelse; og telepati kan være hjernen som sender og mottar radiobølger, eller sjelen som kommuniserer via direkte ureduserbar mental kausalitet.

Derfor, er det paranormale en separat sfære fra det naturlige eller det overnaturlige. Hvis det paranormale bevises, kan det vise seg å være et naturlig eller overnaturlig fenomen.

Monday, November 10, 2008

Den Naturalistiske Gud

Kunne det eksistert en naturlig Gud, og ville en slik Gud være kompitabel med Naturalisme? Ja, i en viss grad, og i en viss forstand!

Hvis du observerte Gud, ville din observasjon nødvendigvis konstituere evidens for Guds overnaturlighet? Nei. En slik observasjon innebærer ikke nødvendigvis at Gud var en ulegemlig allkjærlig og allmektig vilje. Du ville måttet ha ytterligere evidens for å bekrefte hver enkelt egenskap tillagt guddommen. Dermed, er det mulig å finne evidens for en naturlig Gud.

Hvordan kunne en naturlig guds komposisjon være? En naturlig Gud - som vi kan kalle Stoika - kunne bestått av et materiale, kalt ”pnauma,” som er elastisk, uforgjengelig, usynlig, udelelig: dermed, ”naturlig” uovervinnelig og udødelig. Pneumaen lagrer og genererer fysisk tanker og minner til Stoika, og fungerer som Stoikas ”hjerne.” Stoika er like stor som Universet: dermed ”naturlig” allestedsværende, (og i en viss forstand) allvitende og allmektig. Stoikas kropp interagerer fysisk med all materie og rom i universet, som en gigantisk maskin, og produserer alle fysiske lover og effekter, som motsatt vei opererer som Stoikas sensoriske apparatur. Stoika realiserer egen vilje gjennom å initiere kausale kjeder av hendelser reduserbare til ikke-mentale mekanismer.

Hvis, og bare hvis, Stoikas sinn er reduserbar til et system av ikke-mentale pneumatiske partikler som interagerer med hverandre, samt at Stoikas evne til å persipere og påvirke universet er helt reduserbar til et system av ikke-mental interaksjon mellom de pneumatiske partiklene og alt annet, så er Stoika ikke overnaturlig. Men, hvis noe del av Stoikas sinn eller aktivitet er ureduserbart mental, så, til tross for alt annet, er Stoika overnaturlig – SuperStoika.

Til tross for at Stoika ville være metafysisk naturlig, ville Stoika fortsatt ikke være forenelig med naturalisme, hvis ikke Stoikas opphav også var totalt reduserbar til ikke-mentale mekanismer. Dermed, hvis Stoika evolverte gjennom en kosmologisk prosess, foruten intelligent design eller ureduserbar mental kausalitet, så vil Stoika være kompatibel med naturalisme.

På den andre siden, hvis Stoika ikke hadde noe opphav, men eksisterte evig, fult informert, ville problemstillingen ikke lengre være Stoikas tidsmessige opphav, men det ontologiske fundament; hvorfor Stoika eksisterer. Dette spørsmål kan ha et naturlig eller overnaturlig svar, avhengig av hvorvidt det ontologiske grunnlaget kan redegjøres for, uten appell til ureduserbar mental kausalitet. Derfor, kun en evolvert eller tilfeldig, eller naturlig uunngåelig Stoika ville være kompatibel med naturalisme, og dette i den eneste forstand naturalisme kan inkludere noe i nærheten av den tradisjonelle forestillingen av den monoteistiske Gud.

Men, ingen tror på en gud som Stoika; hvorfor? Fordi ideen ikke er psykologisk behagelig, og siden det ikke foreligger noe tilgjengelig evidens som tilsier at ideen er plausibel, er det ingen grunn til å tro på Stoika. Men hvis Stoika eksisterte, kunne vi, i prinsippet, demonstrere hans eksistens vitenskaplig, på samme måte som vi kan demonstrere eksistensen av alle andre legemlige personer: vi kunne utvikle instrumenter kapable for å oppdage, dokumentere og måle eksistensen og egenskapene av Stoikas pneuma, og så bruke disse instrumentene til å kommunisere med Stoikas sinn, og lære ting om Stoika på samme måte som vi kan være ting om mennesker, gjennom vitenskaper som psykologi og biodynamikk.

Dermed, vi kan forestille oss en gud uten overnaturlig opphav eller krefter: Stoikas opphav kunne vært en serie planløs, uintelligent, mekanisk kollisjon av atomer, og Stoikas komposisjon tankeløs substans; kun atomer i rommet. Stoika er derfor ikke overnaturlig, kun et merkelig og heldig vesen, men så ulik den forestilling mennekser generelt har om "Gud," at trolig ingen ville være fristet til å kalle vesenet for "Gud." Derfor, er Naturalismen gudløs.