Thursday, December 11, 2008

Priest Coyne Interview


For the television program "The Genius of Charles Darwin," naturalist Richard Dawkins interviewed catholic priest George Coyne on the topic of science and religion.

George Coyne is a Jesuit priest, astronomer, and former director of the Vatican Observatory. Coyne has been a vocal opponent of intelligent design, saying that "Intelligent design isn't science even though it pretends to be. If you want to teach it in schools, intelligent design should be taught when religion or cultural history is taught, not science." Coyne has been forthright in criticizing the Church's lukewarm admission of responsibility for its persecution of Galileo in the early seventeenth century.

Watch the full uncut interview here: http://www.richarddawkins.net/article,3410,Richard-Dawkins-interviews-Father-George-Coyne,Richard-Dawkins-RichardDawkinsnet

Naturalists: Brian Dunning

Dunning is host and producer of the Skeptoid podcast, author of "Skeptoid: Critical Analysis of Pop Phenomena", and Executive Producer of The Skeptologists.

In a 40 minute video, "Here Be Dragons", Dunning teaches you critical thinking. Because most people accept paranormal and supernatural claims without critique, Dunning shows how such uncritical thinking can be dangerous, and why we should appreciate the benefits offered by science.

You can watch the video here: http://www.youtube.com/watch?v=OKdG7yGi0KA

Wednesday, December 10, 2008

The Hitchens-Wilson Debate


30th. October, 2008, Westminster Theological Seminary hosted a debate between materialist Christopher Hitchens and protestant Douglas Wilson on the topic of Religion and Epistemology.

You can watch the debate here: http://www.wts.edu/flash/media_popup/media_player.php?id=462¶mType=video










(From left to right: Wilson, host Oliphint, & Hitchens).

Tuesday, December 9, 2008

Kritikk av Religionsfriheten

Alle mennesker har en moralsk plikt til å forsvare Menneskerettighetene. Men det er én av disse rettighetene som ofte er misrepresentert, misforstått og misbrukt - den såkalte ”religionsfriheten.”

Artikkel 18

"Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer"

Kritikk av Benevnelse

Å benevne rettigheten til frihet av tro ”religionsfrihet” er å neglisjere i selve benevnelsen alle trossystem som ikke er religiøse. Dermed, burde vi aldri feile i å anvende en totalt inkluderende term, som for eksempel ”trosfrihet.” Å gjøre dette, er ikke annet enn å anerkjenne at også ikke-religiøse har rettigheten til å tro hva de måtte ønske, endre sin tro og uttrykke sin tro, foruten å bli tvunget, truet eller motta sanksjoner kun på dette grunnlag alene. Dermed foreslås en omformulering av Artikkel 18, slik at den lyder:

"Enver har rett til tanke-, samvittighets- og trosfrihet. Denne rett omfatter frihet til skifte tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, gi uttrykk for sin tro gjennom undervisning og utøvelse"


Misforståelser


En misforståelse om religionsfrihet er at rettigheten ikke innebærer frihet fra religion. Men, hvis religionsfrihet er universell, forutsetter den frihet fra religion. Hvorfor? Fordi, vi ikke kan ha total frihet til å gi uttrykk for vår tro hvis det kreves av oss at vi må underkaste oss dogmer og moralske prinsipper til ideologier vi ikke tilhører. For eksempel, å pålegge alle barn i skolen å overvære en julegudstjeneste; som ikke bare ville være en krenkelse av deres trosfrihet, men barnemishandling, fordi det er en krenkelse av deres mest grunnleggende rettighet til selvbestemmelse.

Frihet fra religion betyr ikke at man har en rettighet til ikke å kunne bli eksponert for medmenneskers uttrykk av deres tro i samfunnet. For eksempel, betyr det ikke at man skal kunne gå tur i en by uten å se en kirke. Frihet fra religion betyr at vi har en rettighet til ikke å påtvinges andre menneskers samvittighet, men er fri til å følge kravene til vår egen. Dermed er frihet fra religion og frihet av religion er to sider av samme mynt.

En annen misforståelse om religionsfrihet er at den er trumfer alle andre menneskerettigheter, og derfor er absolutt. Ingen menneskerettigheter er absolutte, de er moralske regler, og kan derfor oppheves under visse omstendigheter. Under hvilke omstendigheter? For eksempel, hvis det oppstår konflikt mellom to individer og to rettigheter gitt dem, vil den mest grunnleggende rettighet gis forrang og den andre vil måtte krenkes.

Når det gjelder trosfrihet, kan denne rettigheten aldri være mer grunnleggende enn rettigheten til selvbestemmelse, fordi sistnevnte er en forutsetning for førstnevnte. Dette er grunnlaget for at vi har forbud mot, for eksempel, kjønnslemlestelse. Vi kan altså ikke forsvare kjønnslemlestelse ved appell til ”religionsfrihet.” Fordi, å forsvare kjønnslemlestelse ved rettigheten til utøvelse av ens religion, ville være å si at ”religionsfrihet” er mer viktig enn rettigheten til selvbestemmelse. Det ville også, i de fleste tilfeller, være å si at foreldre har en rettighet over deres eget barn, til tross for at ingen noen gang ellers blir gitt rettigheter over andre mennesker; derav det moralske prinsipp om at mennesker aldri skal brukes til kun middel for å oppnå et mål, men kun som et mål i seg selv.

Trosfriheten kan heller aldri overgå hensynet til fellesskapet eller en felles grunnlov. Dette betyr, for eksempel, at ideen om multikulturalisme er absurd, da den eneste måten vi kan ha en total frihet for alle kulturer er å rive i stykker grunnloven. Dette fordi, mens enkelte kulturer vil, for det meste, være i overensstemmelser med vår grunnlov, vil andre være i direkte konflikt. For eksempel, er den Islamske kultur direkte imot vår demokrati siden Islam er totalitær. Dette betyr ikke at alle muslimer ønsker å innføre Sharia i Norge, fordi de ofte tolker Islam til sin tilfredsstillelse og tilpasser den noenlunde vår grunnlov og demokrati.


Misbruk av Trosfrihet


Trosfriheten blir ofte misbrukt fordi den blir forkledd som ”religionsfrihet” og derfor misforstås. På grunn av at det er en generell overtoleranse for religion i samfunnet, hvor kritikk av religion ofte anses som tabu, blir det sjelden stilt kritiske spørsmål når det blir argumentert for noe på grunnlag av at dette beskyttes av ”religionsfriheten.” På samme måte som når rasismekortet trekkes frem, underkaster folk seg ofte umiddelbart, uten å ha tenkt over konsekvensen av å imøtekomme kravet som fremsettes.

La oss ta et eksempel. Det mange som synes det er helt greit at muslimer tillates å ha eget bønnerom på jobb og fri når det er ramadan; at muslimske taxisjåfører skal kunne nekte å ta på hunder i taxien fordi Islam sier de er skitne; at barn av muslimske foreldre skal kunne være tildekket på skolen slik at lærerne ikke ser ansiktet deres; at muslimske politikvinner skal kunne ha slør til politiuniformen, osv. Men hvis vi tillater dette, hva sier vi? Vi sier at religiøses ”religionsfrihet” er overordnet alle andre hensyn. Vi etablerer en presedens som sier at religiøse har en egen standard de bedømmes mot. Derfor kan vi ikke tillate ”religionsfriheten” å leve.

Nå vil enkelte reagere kraftig, og hevde at å benekte ”religionsfrihet” være å hindre religiøse i å praktisere sin religion, og at det er både diskriminering og intoleranse, samt et symptom på islamofobi i eksemplet brukt ovenfor. Men dette er ikke intoleranse; enhver som mener det har kraftig misforstått hva termen ”toleranse” betyr (les artikkelen, ”Verdien av Toleranse”).

Dette er beskyttelse av en grunnleggende lov som gjelder alle medlemmer av et samfunn. En slik grunnlov må etableres for at man skal ha et bærekraftig demokratisk samfunn. Dette er heller ikke diskriminering, for det argumenteres ikke her for at alle andre skal ha rettigheter som ikke religiøse har, det er nettopp diskriminering som forsøkes å hindres, nemlig en diskriminering mot ikke-religiøse.

Når ”religionsfrihet”-kortet trylles frem fra ermet, må du alltid spørre deg selv om du ville ha tillat det samme krav under samme omstendigheter kun begrunnet ved trosfrihet. Hvordan ville du reagert hvis en nazistisk politimann krevde å kunne få sette en hakekors-pin på politiuniformen sin, rett over hjertet? Hvordan ville du reagere hvis det ble rapportert at tantene i en barnehage lærte barna at det ikke eksisterer noen gud? Hvordan ville du reagert hvis du fikk vite at barnepasseren din leste Mein Kampf for din 7 år gamle sønn? Hvordan ville du reagere hvis en humanist nektet å ta blinde damer i sin taxi fordi han ikke liker hunder? Hvordan ville du reagere hvis en nazist krevde lønnet fri fra jobben for å feire Hitlers bursdag?

Hvis vi ikke er villige til å godta disse krav i kontekst av en ikke-religiøs person, skal vi ikke akseptere den i kontekst av en religiøs-person, for å gjøre det, ville være å etablere en diskriminerende presedens mot ikke-religiøse. Dermed, å underlegge trosfrihet mer grunnleggende rettigheter er ikke noe annet enn å ta hensyn til fellesskapet.

Det er også en annen grunn til at vi ikke kan tillate ”religionsfrihet.” Hvis en handling ikke kan rasjonelt forsvares foruten appell til ”religionsfrihet,” så er den ikke moralsk akseptabel. For eksempel, ville de fleste være enige i at omskjæring er barnemishandling og derfor må være ulovlig. Altså mener de fleste tydeligvis at omskjæring av barn ikke kan forsvares ved en appell til ”religionsfrihet.” Dermed, hvis et krav ikke kan stå på egne bein ved rasjonell argumentasjon foruten appell til ”religionsfrihet,” så burde vi ikke imøtekomme et slikt krav.


Konklusjon


Du må alltid være på vakt når noen appellerer til ”religionsfrihet” eller ”multikulturalisme.” For ofte blir en av partene i saken neglisjert, eller argumentet hviler på relativisme, eller å godta argumentet ville være å godta en presedens som gir spesialbehandling til kun religiøse. Dermed, ideen om religionsfrihet må knuses ved at trosfriheten forsvares.