Saturday, November 21, 2009

Sitat Databasen


Sitater er litterære fragmenter, større eller mindre, som gjengis fra en annen kilde og er (nesten) uforandret. Gode sitater er "smittsomme", ikke bare på grunn av den informasjon de bærer med seg, men også på grunn av måten de kommuniserer komplekse ideer i korte, simple og utvetydige ord. De selekters derfor ofte i evolusjon av språket og blir gjerne en del av en gruppes kultur. Her følger en rekke sitater fra alle domener av filosofi og vitenskap:

Epistemologi

"The most formidable weapon against errors of every kind is reason" - Thomas Paine

"We’re entitled to our own opinions, but not to our own facts" – Daniel Patrick Moynihan

"The deepest sin against the human mind is to believe things without evidence" - Thomas H. Huxley

"Equipped with his five senses, man explores the universe around him and calls the adventure Science" – Edwin Powell Hubble

"Not until the empirical resources are exhausted, need we pass on to the dreamy realms of speculation" – Edwin Powell Hubble

Visdom

"It’s not the complacent and self-assured intellectual who exemplifies wisdom, but the genuinely curious, open-minded seeker of truth" – Tom Morris

"He is not wise to me who is wise in words only, but he who is wise in deeds" – St. Gregory

"Luck never made a wise man" – Seneca

Skjønnhet/Estetikk

"Beauty is the promise of happiness" – Stendhal

Etikk/Moral

"What we do for ourselves dies with us. What we do for others and the world remains and is immortal" – Albert Pine

"The only thing necessary for the triumph of evil, is for good men to do nothing" – Edmund Burke

Døden

"The bitterest tears shed over graves are for words left unsaid and deeds left undone" – Harriet Beecher Stowe

Selvet

"One's dignity may be assaulted, vandalized and cruelly mocked, but cannot be taken away unless it is surrendered." – Michael J. Fox

Friday, November 20, 2009

Monday, November 16, 2009

Wolpe-Harris Debatt

En debatt om eksistensen av gud, mellom rabbiner David Wolpe og filosof Sam Harris:

Debatt om Eksistensen av "Gud"

En debatt mellom de muslimene Hassanain Rajabali og Michael Corey, og naturalistene Dan Barker og Richard Carrier.

Victor Stenger om Naturalismens Fremtid


Et intervju med den amerikanske fysikeren og forfatteren Victor J. Stenger om fremtiden til naturalismen. Stenger har publisert en rekke bøker om fysikk, kosmologi, og ateisme; alle et must for naturalistens bokhylle.

Richard Carrier on Naturalistic Ethical Theory

Naturalist, philosopher and historian, Dr. Richard Carrier about ethics:

Friday, September 25, 2009

Døden


Hvordan bør vi forholde oss til døden? Altså, ikke spørsmålet om hva som skjer når vi dør; eller spørsmålet om hvordan det er å dø.

Å dø kan være grusomt, trist, eller en lettelse (og så videre), avhengig av hvordan det skjedde. Hvis en gammel person, som har levd et godt liv, dør, så vil vi være triste, men likevel var det kanskje ikke "grusomt" eller en "lettelse". Hvis en ung person blir myrdet, på grunn av en ondskapsfull handling, vil vi synes det er grusomt. Og, hvis en person, som har en uholdbar lidelse med mye smerter, dør, vil vi kanskje synes døden var en form for "lettelse" – ikke fordi vi ønsker at personen skal dø, men fordi at døden var en befrielse fra den smerte vi ikke ønsket at personen skulle lide.

Alle vil dø, både du og jeg, våre foreldre, venner, barn og alle som har levd og alle som ennå ikke er født. De fleste er enige i dette; men ikke alle er enige i hva døden er, eller hva som skjer når vi dør. Jøder, kristne og muslimer, for eksempel, tror at vårt "selv", vår distinkte personlighet, eller som de vil si, vår sjel, vil overleve døden av kroppen, og stige til himmelen og oppleve evig lykke, eller nedstige til helvete og tortureres. Buddhister tror at, hvis vi ikke oppnår en tilstand av nirvana – den endelige slutt, hvor det ikke er noe – så vil vi enten bli en gud i en himmel, eller ett eller annet dyr på jorden, inkludert menneske, fordi vi ikke har innsett "sannheten".

Naturalisten – han eller hun som tror at det meste til syvende og sist kan forklares av vitenskapen, og det ikke finnes noe overnaturlig – tror at døden er slutten. Naturalisten tror at det ikke er noen sjel eller gjenfødsel, eller noe annet enn den totale destruksjon. Noen mener at dette vil være et skremmende faktum, mens andre mener det er gledelig. Faktisk, har du og jeg ikke noe å frykte fra døden i seg selv. Kun den situasjon hvor døden intreffer kan gis en emosjonell verdi.

Ingen kan forestille seg sin egen ikke-eksistens, det er faktisk umulig, fordi vi aldri har opplevd, og kan ikke oppleve, en slik tilstand. Når vi dør, vil vi ikke kunne tenke over dette, så vi kan ikke si at vi faktisk opplever selve døden. Vi erfarer kun prosessen av å dø. Men kan vi da virkelig tro at eksistensen av vår personlighet vil opphøre når vår kropp dør? Det er vanskelig, og grunnen til at svært mange fortsatt tror på et "liv" etter kjødelig død. Enkelte ateister vil si at det er et element av ønsketenkning her, og det er mulig. Men, vi har også en naturlig tendens til å tenke oss at "essensen" i mennesket overlever selv om kroppen er død.

Spørsmålet om vår person vil overleve etter døden av din kropp, er relatert til spørsmålet om forholdet mellom sinn og kropp. For, hvis det er slik at enhver person består av en sjel og en kopp, kan vi forstå hvordan det kan være mulig å overleve døden. Denne posisjon, denne tanke, kalles dualisme. Ifølge denne ideen, må sjelen kunne eksistere uavhengig av kroppen, og ha visse mentale egenskaper, som opprettholder din person, slik at vi kan si at det var virkelig deg som overlevde, selv om din kropp døde. Sjelen må også kunne forlate din kropp, i stedet for å bli ødelagt sammen med den, enten ved at den knytter seg til en annen kropp, eller at den stiger opp til himmel, eller nedstiger til helvete. Men liv etter døden er ikke nødvendigvis mulig selv om dualisme er sant. Overlevelse av sjelen, og dens mentale egenskaper, kan være så avhengig av støtte og stimulering fra vår kropp at den ikke kan overleve når kroppen dør.

Dualismen er diskreditert. Vi har ikke noen sjel. Vår distinkte personlighet er intrikat knyttet til kroppen. Ditt "selv" avhenger av de nevrofysiologiske prosessene i din hjerne. Liv etter døden er derfor ikke mulig.

Hvis så, hvordan bør vi forholde oss til vår egen død? Hva bør vi føle? Er døden god, dårlig eller nøytral? Bør du se frem til døden med frykt, sorg, likegyldighet, lettelse eller glede?

Å være ingenting, kan ikke være godt eller dårlig for en død person. Å bli utslettet, er for noen ondskap, selv om vi alle vil møte denne skjebne. Andre mener at døden er en velsignelse – om den ikke kommer for tidlig – fordi det ville være uholdbart kjedelig å leve evig. De fleste ting vi verdsetter i livet varer ikke evig, og vi vet det, men vi verdsetter dem likevel. Lykke er umulig å opprettholde konstant, men vi søker likevel etter den. Livet er en konstant jakt etter "det gode".

Hvis døden ikke er god eller ond for personen som dør, kan det være et negativt gode eller onde. Hvis den er negativt god, må det være fordi den gir fravær av et onde, for eksempel, en uholdbar smertefull lidelse; og hvis den er et negativt onde, må det være fordi den gir fraværet av et gode, for eks., ditt kjærlighetsforhold til din kone. Men døden kan ikke da ha noen egenverdi, veken positiv eller negativ, fordi, noen som ikke eksisterer kan ikke bli gavnet eller skadet, siden negativ gode eller onde må skje noen. Vi kan kun si at en død er et gode, i den forstand at den kom raskt og hindret den døde fra å lide smerte i sine siste minutter; eller et onde, fordi den rammet en ung person som ikke fikk muligheten til å vokse opp og realisere sitt potensial. Vi føler sorg når en person dør, fordi hun ikke vil lengre kunne oppleve skjønnheten av en soloppgang eller solnedgang.

De fleste synes døden er trist eller frykter den, fordi vi ønsker mer av livet, av godene. Vi ønsker at de gode stundene skal vare evig, fordi de gir oss den mest tilfredsstillende følelse av alle: lykke. Men vi aksepterer det faktum at det var en tid før oss, før vi ble født, når vi ikke eksisterte, og vi gikk også glipp av hva enn gode vi kunne hatt da. Så hvorfor skulle vi være så bekymret for ikke-eksistens etter vi dør? Hvorfor frykte døden etter vår fødsel mer enn ikke-eksistensen før vi ble eksisterende?

Hvis vi opphører å eksistere når vi dør, er det ikke noe å se frem til, ikke noe onde eller gode – ingenting. Så det er ikke noe å være redd for, fordi døden er slutten på frykten i seg selv. Faktisk, døden er kun noe vi burde være redd for hvis vi ikke virkelig døde, men overlevde kjødelig destruksjon, og livet etterpå var usikkert eller fylt av terror, for eks., hvis vi havnet i helvete eller ble gjenfødt som en mark eller spøkelse. Men siden vi ikke har noen grunn til å tro noe av dette vil skje etter døden, har vi ikke noen grunn til å frykte den. Frykt for døden er faktisk irrasjonell. Så gled deg over livet, over det du har, og nyt det, det er den eneste sjanse du får, til å oppnå lykke.

Litteratur:
Nagel, T. (1987). What Does it All Mean?: A Very Short Introduction to Philosophy. USA: Oxford University Press.

Monday, September 21, 2009

Verdien av Fysisk Trening


"It is exercise alone that supports the spirits, and keeps the mind in vigor" – Cicero, romersk orator.

Hvis du ikke trener, blir musklene dine slappe. Hjernen er en "muskel", og hvis du ikke trener den, ved å utfordre den med intellektuelle stimuli, for eksempel, kryssord, vil den bli slapp. Vitenskapen har imidlertid funnet at fysisk trening ikke bare forbedrer kroppsmusklene, men også hjernemuskelen (Hertzog, C., Kramer, A. F., Wilson, R. S. & Lindenberger, U., 2009). Fysisk trening er faktisk kritisk for mental helse, i alle stadier av livet. Dessuten, forbedring av mental helse er ønskelig i seg selv, ikke minst fordi det kan forbedre ens livskvalitet.

Fysisk trening styrker hjernemuskelen ved at den fører til en rekke endringer i hjernens struktur og dermed dens funksjon (Hertzog et al., 2009): Trening øker dannelsen av nye grener av dendritter og synapser – områdene av nevrale celler som mottar og sender kommunikasjonssignaler; den øker antallet av glia celler, som forbedrer helsen til nevronene, og utvider kapillærnettverket som forsyner hjernen med oksygen; og den fostrer utviklingen av nye nevroner og skaper en kaskade av molekylære og nevrokjemiske endringer, for eksempel, en økning i nevrotrofiner – molekyler som beskytter og utvider hjernen.

Den beste faktor som forbedrer kognitiv funksjon viser seg å være tung aktivitet. Det er en betydelig relasjon mellom energi brukt under aktivitet og kognitiv funksjon (Hertzog et al., 2009). Altså, desto hardere du trener, desto bedre blir dine tankeprosesser. Man bør derfor bli litt svett og varm i trøya, selv om all fysisk aktivitet hjelper.

Helseverdien av fysisk trening for prevensjon av en rekke sykdommer, er godt dokumentert. Trening kan redusere faren for demens senere i livet, i tillegg til diabetes, kreft og tiltander relatert til hjerte og lungekapasitet. Disse sykdommene er også relatert til komprimert kognisjon (Hertzog et al., 2009). Dermed, vil fysisk aktivitet opprettholde din mentale helse ved å redusere risiko for sykdommer som medfører direkte eller indirekte til kognitiv svekkelse. Fysisk trening har også vist seg å lette depresjon, angst og andre psykologiske lidelser. Også disse er relatert til (midlertidig) svekket kognitiv funksjon, og trening vil dermed forbedre tankeprosessene ved å gjøre individet lettere til sinns.

Siden fysisk trening har positive konsekvenser for vår helse, og nesten ubetydelige negative konsekvenser, ved, for eksempel, enkelte skader under trening eller slitasje på grunn av feilaktig trening, så bør fysisk trening institusjonaliseres i samfunnet, i barnehage, skole, arbeidsplasser, sykehjem, og lignende.

Gym har fortjent en plass i barnehagen og skolen. Barn, allerede fra de blir født, bør lære, av foreldre, signifikante andre, og av samfunnet for øvrig, å verdsette fysisk trekning og hvordan de bør trene for best mulig effekt. Men også etter fullført obligatorisk skolegang, bør trening være en del av livet. Arbeidsplasser bør gi deres ansatte muligheten å trene, ved å sørge for tilgang til treningsfasiliteter og gi økonomisk kompensasjon for de som tar i bruk dem. Dette vil utvilsomt ha en positiv konsekvens for en bedrift, siden de ansatte vil øke sin produktivitet. Og både sykehjem og psykiatrien bør ha et økt fokus på fysisk trening, både for det sosiale, helseeffektene og forbedring av livskvaliteten til deltagerne. Slik trening kan, for eksempel, kompensere for den gradvise svekkelse i kognitiv funksjon til eldre (Hertzog et al., 2009). Som John Adams, en av USA’s grunnlovsfedre, sa: "Old minds are like old horses; you must exercise them if you wish to keep them in working order."

Konklusjonen blir dermed at: Fysisk trening er ikke kun viktig for å holde kroppen sunn og musklene sterke, men er også viktig fordi den styrker hjernemuskelen, holder den sunn og styrke den. Siden en sunn hjerne er essensiell for at du skal ha et godt liv, er fysisk trening viktig for din livskvalitet. Derfor, kom deg i trening og hold deg i form!


Referanser
Hertzog, C., Kramer, A. F., Wilson, R. S. & Lindenberger, U. (2009). Fit Body, Fit Mind? Scientific American Mind, July/August, s. 24-31.

Wednesday, September 16, 2009

Naturalistisk Estetikk


Estetikk er "teorien om det vakre", det filosofiske studiet av interessante objekter for å finne ut hva som gjør at vi anser dem som vakre. Estetikken studerer også naturen av estetiske vurderinger og verdier (Bunnin & Yu, 2009). Kunstfilosofi er en underkategori av av estetikken, og tar for seg hvilke prinsipper vi bør bruke når vi tolker og vurderer kunst.

En komplett estetikk, eller ”teori om skjønnhet”, må redegjøre for en rekke fenomener. Men først, må man gjøre definisjonsarbeid, og analysere de viktigste begrepene som anvendes i feltet, deriblant ”kunst” og ”skjønnhet”. Teorien må også forklare hva hvorfor vi opplever skjønnhet og hva dens årsak er.. I tillegg, må teorien forklare hvorfor vi finner skjønnhet både i naturen og kunst.

Hva er Kunst?

Kunst kan defineres som: "menneskelige produkter som vekker estetiske erfaringer" (Bunnin & Yu, 2009), eller "den ferdighetsmessige produksjon av det skjønne" (Oxford English Dictionary; I: Carrier, 2005). Kunst er altså knyttet til det skjønne.

Når et menneske skaper kunst (materiale), blir selve ferdigheten involvert (prestasjonen) i skapelsen kalt ”kunst.” En person som skaper kunst er dermed en kunstner. Kunst er derfor enten en prestasjon eller et materiale. Prestasjonskunst inkluderer for eksempel musikk og dans; mens materiell kunst inkluderer poesi og maleri. Det finnes også en type kunst som kombinerer begge, for eksempel, film (Carrier, 2005).

Men hva er det som gir denne kunsten sin estetiske verdi? Hva er det gjør at en prestasjon eller et materiale vekker en skjønnhetsrespons i oss? Hva gjør at vi synes noe er vakkert, og ikke stygt (Bunnin & Yu, 2009; Carrier, 2005). Dette vekker spørsmålet: Hva er skjønnhet? ”Skjønnhet” er en emosjonell respons dyr har når konfrontert med visse erfaringer. Følelsen forteller oss hva vi liker, hva som er godt for oss, og hva som er verdifullt for menneskeheten (Carrier, 2005).

Kunst er menneskelige skaperverk, til forskjell fra naturens kunstverk. Likevel, er våre hyppigste og kraftigste erfaringer av skjønnhet naturens skaperverk: skjønnheten av en kattunge, et landskap, en blomst, en persons ansikt. Hva har naturens skaperverk felles med menneskers kunstverk? En ting, er at de deler de samme kategorier: det er skjønnhet i noe som skjer, og i noe statisk og vedvarende. I hvert tilfelle, ser det ut til å være et spesielt mønster av persepsjon som utløser ”skjønnhetsresponsen” (Carrier, 2005). Hva er så forskjellen? Vel, vi regner kunstverk å være skapt av mennesker, eller, i alle fall, en form for intelligens med formål i øyet. Men naturens skaperverk er ikke "bevisst" og "intensjonelt" laget, men "skapelsen" er kun et resultat av ubevisste og likegyldige prosesser og mekanismer.


Naturalisme

Ifølge det naturalistiske verdenssyn, må mekanismene som forårsaker oss til erfare skjønnhet, enten være (1) produkt av evolusjon, genetisk kodet i oss for et formål som har tjent vår arts overlevelse (eller den tilfeldige sideeffekt av adaptasjon); eller (2) produkt av kultur, kun er lært til oss, og som kan enten gi eller ikke gi fordeler til vår kultur og samfunn. Men, i de fleste tilfeller, vil det være snakk om en kombinasjon av begge (Carrier, 2005).

Vitenskapen har nylig begynt og utforske mekanismene bak skjønnhetsresponsen. Den midlertidige konklusjonen er at: følelsen av skjønnhet er en vurderingsmekanisme som har vært nyttig for vår arts overlevelse gjennom menneskets historie, og er dermed et evolvert, naturlig, og medfødt instinkt, som ens prinsipper er delt av oss alle. Vurderingsmekanismen er sensitiv til visse mønster i våre erfaringer, som kan bli reprodusert og manipulert på ulike måter, og hvordan vi mennesker utnytter denne skjønnhetsresponsen, i vår produksjon og verdsettelse av kunst, er stort sett kulturelt betinget (Carrier, 2005).

Enkelte frykter at hvis vi forklarer hva skjønnhet er, og hvorfor vi finner visse mønster vakre, vil vi eliminere det skjønne fra verden. Men dette er en modo hoc feilslutning. Å forklare hva og hvorfor, endrer ikke det faktum at skjønnhet eksisterer, er tilfredsstillende og gjør våre liv mer verdifulle (Carrier, 2005). Hvis en nevropsykolog forklarte for deg det nevrologiske grunnlaget for sex, ved aktiviteten til nevroner i hypotalamus, septum og andre limbiske områder, ville du da ha sluttet å ha sex? (Ramachandran & Hirstein, 1999, s. 73; I: Carrier, 2005, s. 362). Neppe. Du ville fortsette å nyte orgasmer.

Danto og Brillo-boksene

Enkelte teoretikere har hevdet at vår skjønnhetsrespons ikke vekkes av spesifikke mønster i vår persepsjon. I sitt verk, Kunstverdenen, fra 1964, argumenterer kunstkritiker Arthur Coleman Danto at hva som er kunst ikke avgjøres av bestemte persiperte egenskaper ved objektet, men på forhånd ut fra en bakgrunn av kunstens historie og en atmosfære av kunstteori. For å understøtte sin teori, trekker Danto frem popkunstneren Andy Warhol, som stilte ut Brillo-bokser laget av kryssfiner i et kunstmuseum.

En Brillo-boks er en boks som inneholder stålull impregnert med såpe, brukt for rengjøring av blant annet tallerkener (Wikipedia, n.d.). Warhol stilte ut Brillo-bokser i høye, ryddige stabler, akkurat som på et supermarked. Men, hva er den betydelige forskjellen mellom Warhols bokser og de originale? Vaskepulverprodusenten kunne lage emballasjen i kryssfiner uten at de av den grunn ble ansett som kunstverker, og Warhol kunne lage sine av papp uten at de sluttet å bli ansett som kunst. Hvorfor? Ifølge Danto, er det fordi det ikke er noe ”iboende verdi” eller spesielle mønster ved persepsjon som vekker vår skjønnhetsrespons. Ergo, kan det ikke ha noe å gjøre med materialet, og dermed er det heller ingen betydelig forskjell igjen på Brillo-boksene og de originale.

Danto gjør et feilskjær her: han stiller ikke falsifiserende spørsmål, men forutsetter det han søker å bevise, at Brillo-boksene til Warhol er kunst. Danto prøver ikke å finne ut om dette overhodet er kunst, så mye som han forsøker å forklare hvorfor han mener de er kunst. Men, det første spørsmålet burde vært: Er Brillo-boksene kunst? Og ikke, hvorfor er de kunst. Kanskje Brillo-boksene er kunst, kanskje ikke. Ville de fleste folk, etter litt refleksjon, anse Warhols bokser som kunst? Ville folket anse utstillingen som et mesterverk som imponerer, beveger eller inspirerer?

Danto feiler å innse en alternativ og plausibel psykologisk forklaring for hvorfor folk anså Warhols utstilling som kunst. Folk hadde blitt fortalt at Warhol er kunstner, at Brillo-boksene ble utstilt i et kunstmuseum og at de er kunst. Fordi Warhol hadde sin fremstilling av Brillo-boksene i et kunstgalleri, ble det dermed automatisk antatt å være kunst. Hva ellers gjør de i et kunstgalleri hvis det ikke er kunst? Det er dermed mer trolig at det var den psykologiske kraften av suggesjon, autoritet, og konformitet som gjorde at folk mente dette var kunst, og ikke noen spesifikk kunstteori eller kunsthistorie, slik Danto hevder.

Uansett, påstanden at skjønnhet ligger kun i øynene til observatøren, er beviselig feilaktig. Psykologer har nå begynt å studere hva vi kan kalle ”prinsipper for skjønnhet”, og flere av dem har blitt vist å være universelle når det gjelder menneskelig skjønnhet (Buss, 2004; Carrier, 2005; Etcoff 2000).


Prinsipper for Skjønnhet

Den etterfølgende gjennomgang av prinsipper for skjønnhet er ikke dyptgående. Mer kunne sies om deres evolusjonsmessige og nevrofysiologiske fundament, samt hvordan kultur kan påvirke skjønnhetsresponsen. De fire prinsippene som fremlegges er heller ikke hele historien: det er mange andre regler man kunne utforsket, for eksempel, analogi, korrelasjon, balanse, dybde, rytme, osv. (Carrier, 2005). Vitenskapen har identifisert flere naturlige kriterier som utløser vår hjerne til en emosjonell følelse av skjønnhet (Carrier, 2005). Disse evolverte trekkene er som følger:


Peak Shift Effekten

Hvis du lærer en rotte til å skille mellom en firkant og et rektangel, ved å belønne den for korrekt identifikasjon av rektanglet, vil den etter hvert respondere mer hyppig til rektangler. Imidlertid, vil rotten også respondere mer kraftig til rektangler som er lengre og mer skinnende, og større enn den originale prototypen du trente den opp til å identifisere. Dette merkverdige resultatet impliserer at hva rotten har lært er ikke en prototype, men en regel: rektangularitet (Ramachandran & Hirsten, 1999; I: Carrier, 2005).

Dermed, når du observerer et stykke kunst, trekker du ut fra det spesifikke eksemplar mer fundamentale regler om visse mønster i opplevelsen, og din skjønnhetsrespons vil være en reaksjon til ”topp” manifestasjonen de mønstrene du finner appellerende (Carrier, 2005). Ett eksempel på denne effekten er hvordan menn har en universell preferanse for et spesifikt forhold mellom størrelsen av en kvinnes hofter og størrelsen av midjen (Singh, 1993; Singh & Young, 1995; I: Buss, 2004).

Kvinner som er kapable til å reprodusere seg, og som har god helse, har, generelt, et hofte-midje forhold (HMF) mellom 0.67 og 0.80. HMF er altså en god indikator på kvinners reproduktive status. Gifte kvinner med høyere ratio har vanskeligere med å bli gravide, og de som blir gravide, blir det i senere alder enn kvinner med lavere ratio. HMF er også en god indikator for langtidshelsestatus. Flere sykdommer, som for eksempel diabetes og hjerteinfarkt, har blitt vist å være linket til distribusjon av kroppsfett, og dette reflekteres i HMF, heller enn i den totale fettmengden pr se (Buss, 2004).

På grunn av dette, ville menn gjennom evolusjonshistorien ha foretrukket kvinner med en hofterate mellom ca 0.6 og 0.8 (Buss, 2004; Carrier, 2005). Kvinner med en slik kroppsform blir dermed generelt ansett som de mest attraktive, og dette er en universell tendens (Buss, 2004), fordi den går på tvers av alle kulturer (selv om man vil finne mange unntak fra regelen, og vi snakker her om kun den generelle preferansen, ikke om hva den enkelte mann på gaten vil finne mest tiltrekkende hos en kvinne; Carrier, 2005).

Det er altså en psykologisk mekanisme, en adaptasjon formet av naturlig seleksjon, designet for at menn skal gjøre klokere valg i utvelgelse av partner. Mekanismen er innstilt til å aktiveres sterkes når en mann ser en kvinne med timeglassfigur. Aktiveringen gir en belønnende følelse i hjernen. Mannen vil derfor anse en kvinne med hofte-midje forhold nærmere timeglassfigur som mer attraktiv, og dermed også mer interessant som potensiell partner, både seksuelt og romantisk, over kort og lang tid (se: Buss, 2004).

Grunnen til dette er fordi en slik kroppsform er ”topp” punktet av konvergens mellom vår hjernes registrering av en spesifikk timeglassfigur, som vil miste sitt mønster hvis den er for rett eller for kurvet. Altså, hva vi vil anse som mest vakkert, vil være ”topp” eksempler på hva vi liker, akkurat så mye av det vi kan erfare, uten at det blir til noe annet (som hvis vi strekker en rektangel så langt at vi ender opp med en linje). Vi liker å idealisere mønstre i våre erfaringer, og dette gjør at vi streber mot det beste (Carrier, 2005).


Symmetrieffekten

Symmetri og brudd på symmetri er et mønster som manifesterer seg i hele universet. Symmetri er en omvendt refleksjon av et bestemt mønster av materie-energi i rom-tid. Et mønster sammenkoblet med sitt speilmønster er naturlig vakkert. Symmetri er grunnleggende for den generelle konstruksjon av levende organismer, fordi det er enklere å kode for symmetriske former enn asymmetriske, og enklere ting er alltid lettere for naturlig seleksjon å oppdage og bevare. Vi har derfor en naturlig tiltrekning mot det symmetriske, fordi det er en god indikator på en levende organisme i motsetning til et tilfeldig landskap, eller en sunn organisme, både fysisk og genetisk, i motsetning til en usunn (Carrier, 2005).

For kvinner, gjennom evolusjonshistorien, har partnerskap med en usunn mann utgjort flere adaptive risikoer: en usunn mann har (1) økt risiko for å bli ”handikappet”, og dermed ute av stand til effektivt utføre visse oppgaver, for eksempel, skaffe mat til familien, og beskytte den mot predatorer; (2) har økt risiko for tidlig død, som medfører kutt i de ressurser han brakte til forholdet, og tvinge kvinnen til å ta på seg kostnadene av å finne en ny partner; (3) vil kunne overføre smittsomme sykdommer til partneren eller barna, og således kunne forringe deres sjanse for overlevelse og reproduksjon; (4) eller hvis tilstanden er arvelig, vil han kunne videreføre sine skadelige gener til barna (Buss, 2004).

På grunn av dette foretrekker kvinner menn med god helsetilstand (Buss, 2004). På tvers av kulturer rangerer kvinner ”god helse” som svært viktig, kun overgått av ”snill og forståelsesfull”, ”intelligent” og ”interessant personlighet” (Buss et al., 1990; I: Buss, 2004). En god indikator for hvor god helse en mann har, er graden for hvilket hele kroppen er symmetrisk (Gangestad & Thornhill, 1997; Grammer & Thornhill, 1994; Shackelford & Larsen, 1997; Thornhill & Moeller, 1997; I: Buss, 2004). Individer med symmetriske ansikter skårer høyere på tester for både fysiologisk og psykologisk helse (Shackelford & Larsen, 1997; Buss, 2004). Derfor, har kvinner utviklet sensitivitet for menn med symmetriske ansikter (Gangestad & Thornhill, 1997; Thornhill & Moeller, 1997; I: Buss, 2004), som de vurderer å være mer attraktive, ha hatt tidligere seksuell debut og større antall seksuelle partnere, enn menn med skjevheter (Buss, 2004).


Kontrasteffekten

Hjernen anvender ressurser på distinksjoner og endringer i det sensoriske felt, heller enn på dagligdags og kompleks bakgrunnsstøy. For eksempel, reagerer våre visuelle celler sterkere på ”kanter” og andre visuelle overganger, enn på en homogent farget overflate (Ramachandran og Hirstein, 1999; I: Richard Carrier, 2005).

For eksempel, vil en ung og naken kvinne kun iført antikke smykker, være estetisk mer tiltrekkende enn en helt naken kvinne, eller en kvinne iført både klær og smykker, fordi den rike teksturen av smykkene vil stå i sterk kontrast til den glatte huden, og det antikke står i sterk kontrast til den rå og unge naturen til kvinnen (Ramachandran and Hirstein, 1999; I: Richard Carrier, 2005).


Forventningseffekt

Hjernen liker og trives når den blir presentert for utfordringer, og dermed vil kunst som presenterer et ”puslespill” som hjernen føler den må løse gi tilfredsstillelse. For eksempel, vil bildet av en kvinnelig modell som ens hofter og bryster er halvveis dekket, være mer seksuelt opphissende for menn enn en helt naken modell (Ramachandran & Hirstein, 1999; I: Carrier, 2005). Men siden hjernen til en mann ikke kan virkelig kle av modellen (heldigvis for kvinner!), unntatt ved fantasifull manipulasjon av et indre bilde, så er ikke dette en løsning eller særlig utfordrende. Tilfredsstillelsen ligger heller i forventningen om at kvinnen skal strippe av seg resten av klærne. Et annet eksempel er skulpturen Diskoskasteren, fra det femte århundret fvt., skapt av den atenske skulptøren Myron. Den særegne skjønnheten til skulpturen ligger i måten utøveren er skadet, men i posisjon og klar til å kaste diskosen. Det er forventning her som gir tilfredsstillelse: vår hjerne kan nesten se for seg hva som vil skje videre, og dens oppmerksomhet er beslaglagt av dette (Carrier, 2005).


Den Subjektive Skjønnhet

Til tross for at menneskers preferanser for visse mønstre har blitt formet over historien av naturlig seleksjon og kodet i våre hjerner, slik at vi kan finne enkelte universelle prinsipper for skjønnhet, er fortsatt vår estetiske sans ulik på tvers av kulturer og mellom to medlemmer av samme kultur. Hva ethvert individ anser som vakkert er påvirket av dets betingingshistorie (læring) og erfaringshistorie (sosialisering), spesielt i positive situasjoner (Carrier, 2005).

Enkelte store filosofer, deriblant A. J. Ayer, i sitt verk Language, Truth & Logic, fra 1936, har forvirret det ”skjønne” og det ”gode,” og derfor hevdet at moralske verdier ikke kan bevises empirisk, fordi moralske påstander kun er et uttrykk for en emosjonell reaksjon, og dermed blir et spørsmål om smak og behag. Men det er en betydelig og kritisk forskjell mellom moralske verdier og estetiske vurderinger, ved at førstnevnte alltid er knyttet til hva som er godt for oss – til den praktiske oppnåelse av lykke. Det gir derfor mening å si at vi bør ha visse moralske verdier, mens det er absurd å si at alle bør ha visse estetiske verdier. Selv om det som er vakkert, kan være godt for oss, kan det også være dårlig eller likegyldig for oss, mens det stygge kan være nødvendig for oss. Det er heller ingen logisk relasjon mellom det skjønne og korrekt atferd. Moralsk fornuft overgår derfor estetisk sans når det er tid for å ta handlingsvalg. Mens moralske verdier motiverer til handlinger som er gode for alle mennesker, uansett deres uenigheter, er skjønnhet alltid betydelig subjektiv og personlig (Carrier, 2005). Skjønnhet ligger i de adaptive øynene til observatøren (Buss, 2004).

Det er derfor meningsløst å skulle argumentere mot en annen persons grunnlag for å like eller mislike noe. Du kan ikke bevise at han tar feil, slik man kan motbevise moralske påstander. Det er derfor patetisk å like eller mislike en person mer eller mindre på grunn av hans eller hennes estetiske smak. Kun en overfladisk person som ikke vet hva som er viktig i denne verden henger seg opp i hvorvidt en person liker hunder bedre enn katter, realistisk kunst bedre enn abstrakt, bøkene til Rowling bedre enn Tolkiens; filmene til Spielberg bedre enn Terantinos; 2Pac bedre enn Jay-Z; osv. Vi kan selvfølgelig påvirke hverandre og ha en dialog om hva vi synes er vakkert ved et eller annet kunstverk, men det ville være absurd å hevde at ”det er et empirisk faktum at katter er sjarmerende og derfor bør alle være sjarmert av dem.” Det ville rett og slett være en falsk påstand, uansett om alle på jorden syntes katter var sjarmerende, siden denne kongruens ville være en total tilfeldighet (Carrier, 2005).


De Høyere Dyder

Det er minst tre “høyere” prinsipper for hva vi burde anse som de store mesterverk innen kunst, de verk som imponerer, beveger, og/eller inspirerer oss, de mest fremtredende eksempler på skjønnhet skapt av menneskeheten. Disse prinsipper er som følger:


Kommunikasjon

Når den menneskelige hjerne er trent opp til å forstå kunstens subtilitet, blir den en effektiv måte å kommunisere følelser eller idealer. Gjennom kunst, kan vi fange essensen og dybden av emosjonelle og symbolske assosiasjoner. Det gode og onde; helten og skurken.

Kunst kan bevege mennesker ved å svinge med ens indre følelsesliv. Det kan være sluttscenen i en film som er rørende og får tårene til å sprette frem, eller en fengende låt som får deg til å hoppe opp på bordet og begynne danse. Kunst kan også ha et dypt kognitivt meningsinnhold, og gi våre forestillinger og fantasi erfaringer gjennom opphevelse av tvil og manipulasjon av følelser og reaksjoner, som, for eksempel, en samfunnskritisk karikatur. Kunst er således en av de beste og tryggeste ”dop.”


Utdannelse

Kunst kan hjelpe oss til å forstå realiteter, selv gjennom medier av det uvirkelig, fordi selve kontrasten alene kan utdanne, og vi vil kunne lære noe om verden, samfunnet, hverandre og oss selv. Vårt univers blir mer fargerikt og levende, mer interessant og verdifullt, når vi kan se mønster av skjønnhet som var usynlige for oss tidligere. Når en kunstner bruker sin kunst til å demonstrere sin observasjon og forståelse av naturen, samfunnet, mennesker, og fanger og formidler de essensielle mønstre av ting og sidestiller dem på meningsfulle måter, så fanger han/henne naturen, samfunnet, menneskeheten. Da presenterer kunstneren sitt verk på en måte som ingen tørr historiebok eller fotografi typisk kan, og vi blir stimulert til å lære fra kunsten, heller enn å ignorere den ut av kjedsomhet. Kunstneren gjør oss også en tjeneste når kunstens mening er sann, fordi da lærer vi noe vi burde lære, om vår verden og/eller oss selv (Carrier, 2004).


Ferdigheter

Vi beundrer andres prestasjoner, og deres intellekt, kreativitet og disiplin. Det gjør oss stolte og motiverer til selvoppnåelse av egne målsetninger. Det er derfor en stor skuffelse når individer forlater ”gaven” i seg selv, og kaster bort sine liv på meningsløs ødsel. Apati er en styggedom (Carrier, 2005).

Et av tegnene på et mesterverk er hvor store krav det stilles til en kunstners ferdigheter å skape slik kunst. Selv et dårlig kunstverk kan være originalt og kreativt. Men et mesterverk, derimot, vil kreve store ferdigheter som er særdeles vanskelige å utvikle. Derfor, finner jeg lite skjønnhet i abstrakt kunst. Slik kunst kan underholde, om kun fordi den blir latterlig, men den vil sjelden imponere, bevege, eller inspirere. Fordi, tenk på den enorme ferdighet, utviklet gjennom prøving og feiling over flere år med dedikert praksis, som en maler utviser når han skaper et bilde full av levende realisme, slik som mesterverkene av Da Vinci og Michelangelo. Å sammenligne deres verk med abstrakt kunst er flaut, fordi abstraksjonistene har gjort lite mer enn interiørdesign på lerret. Hvis vi skulle imponere et romvesen med vår kunst, ville vi da ha trukket frem Picassos Guernica eller Munchs Skrik, i stedet for kunsten til Donatello og Raphael?

Abstraksjonistene har forlatt, og dermed sviktet en av kunstens høyeste dyder: selve manifestasjonen av menneskers evne til å mestre og å kjenne sine omgivelser, og skape skjønnhet av en kompleksitet og dybde som rivaliserer med naturens egne praktverk (Carrier, 2005). Å fryde seg over abstrakt kunst er som å prise de uvitende, absurde og moralsk forvirrede skriblingene til kirkefedrene Tertullian og Origen, til fordel for verkene til de store tenkerne Epikur og Seneca - som fortsatt i dag er essensiell lesning for enhver filosof.


Referanser:

Ayer, A. J. (1936). Language, Truth and Logic (2. utg.). USA: Dover Publications, Inc.

Bunnin, N. & Yu, J. (2009). The Blackwell Dictionary of Western Philosophy. USA: Wiley-Blackwell.

Buss, D. M. (2004). Evolutionary Psychology – The New Science of the Mind (2. utg.). USA: Pearson Education, Inc.

Carrier, R. (2005). Sense and Goodness without God: A Defense of Metaphysical
Naturalism. USA: Author House.

Danto, A. C. (1964). Kunstverdenen. I: Bale, K. & Bø-Rygg, A. (2008). Estetisk Teori – En Antologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Etcoff, N. (2000). Survival of the Prettiest: The Science of Beauty. USA: Anchor.

Wikipedia (i.d.). Brillo Pad. Lastet ned 08. oktober, 2009, fra
http://en.wikipedia.org/wiki/Brillo_Pad.

Tuesday, June 30, 2009

Naturalisme: Introduksjon


Naturalisme er et komplett filosofisk system, som inkluderer epistemologi, metafysikk, estetikk, etikk og politikk.

Naturalisten søker å løse ethvert problem først og fremst med "pennens makt og fornuftens styrke." Det naturalistiske motto er: "Cherish integrity in yourself and compassion for all!"


Epistemologi

Ifølge den naturalistiske teori om kunnskap, er den øverste autoritet for å oppnå viten, fornuftens ærlige og kritiske analyse av sanseerfaringer. Vitenskapene er vår beste metoder for å oppnå kunnskap om universet. Naturalisten søker visdom fordi kultivering av intellektet er essensielt for å oppnå "det gode liv". Naturalisten verdsetter nysgjerrighet, oppriktighet, åpensinnethet, ydmykhet og integritet - dyder essensielle for intellektuell progress.


Metafysikk
Ifølge naturalismen eksisterer det kun naturlige fenomener i universet. Alle fenomener kan reduseres til kun ikke-mentale mekanismer. Det eksisterer derfor kun partikler i rom-tid. Vi mennesker er her på jorden på grunn av en lang prosess av utvikling, forklart best ved kontemporære big bang teorier og evolusjonsteorien.


Estetikk

Skjønnhet er i de adaptive øynene til observatøren. Over evolusjonshistorien har vi utviklet visse mekanismer som gjør at vi finner visse mønster i erfaringer vakre. Men hvordan vi reproduserer og vurderer slike mønster i kunst, er stort sett subjektivt.


Etikk

Naturalisten streber etter å skape mest mulig lykke for flest mulig mennesker. Moralske ytringer er empiriske påstander. Det finnes dermed en objektiv moral, den er dog ikke absolutt, men relasjonell. Hva man bør gjøre i en viss situasjon er å identifisere og handle i overensstemmelse med det valg som vil tendere å skape mest lykke, siden dette er den mest grunnleggende og største verdi av alle, fordi, uten lykke, blir våre liv til syvende og sist meningsløse. Vi skaper mening og verdi i våre liv når vi handler. Og hvis du synes det er for mye grusomhet i verden, så gjør noe med det!


Politikk

Naturalisten verdsetter og forsvarer de grunnleggende rettighetene til alle mennesker, deriblant retten til liv, frihet og sikkerhet; samvittighets-, tros- og ytringsfrihet; rett til utdanning og selvbestemmelse; rett til å søke lykke, såfremst man ikke skader medmennesker eller krenker deres rettigheter, eller misbruker naturen og vår felles planets ressurser.


Berømte nålevende naturalister
- etolog Richard Dawkins
- historiker Richard Carrier
- filosof Sam Harris
- psykolog Steven Pinker
- psykolog Susan Blackmore
- psykolog Michael Shermer
- filosof Daniel Dennett
- skeptiker James Randi
- aktivist Dan Barker


Litteratur

Richard Carrier - "Sense and Goodness without God: A Defence of Metaphysical Naturalism" (2005)


Nettsider

Brights Bevegelsen
http://www.the-brights.net/

Infidels
http://www.infidels.org/

Center for Naturalism
http://www.centerfornaturalism.org/

Center for Inquiry
http://www.centerforinquiry.net/

The Reason Project
http://www.reasonproject.org/

Tuesday, June 16, 2009

Naturalistiske Dyder: det Åpne Sinn


En av naturalismens dyder er et åpent sinn: å være mottakelig for ny intellektuell stimuli.

Åpensinnethet er en essensiell komponent av kritisk tenkning. Vitenskapen dør foruten åpne sinn, fordi, hvis man ikke er villig til å vurdere nye ideer, hypoteser, beviser eller argumenter, blir det nærmest umulig å utvikle ens forståelse og kunnskap om universets fenomener.

En person som skårer høyt på ”åpensinnethet,” vil også tendere skåre høyt på nysgjerrighet, kreativitet og intellektuell redelighet.

En åpensinnet person vil ikke bare være en passiv mottaker, men aktivt søke intellektuell stimuli. Ny stimuli vil kunne føre til at man tenker i nye baner, og man åpner da dører til ny forståelse og innsikt. Dette vil kunne utfordre hva man allerede holder for å være korrekte beskrivelser av virkeligheten, og er man er villige til å endre sine meninger i lys av ny data og argumenter vil man kunne hele tiden ha betydelig progress i ervervelse av kunnskap.

Åpensinnethet er dermed en buffer mot dogmatikk, fordi man som regel erkjenner at man er feilbarlig og dermed aldri kan, eller vil aldri, hevde å besitte absolutt sannhet eller personlig innsikt i det ukjente.


Trangsynthet

Vitenskapen blir av og til anklaget for å være trangsynt. Denne anklagen hviler som regel på uvitenhet om hva det vil si å være åpensinnet.

Man er ikke trangsynt hvis man ber om beviser før man forplikter seg til en eller annen konklusjon. Det ville være absurd å hevde at en dommer i en rettssak var trangsynt fordi han krevde bevis før han sperret den tiltalte inne i fengsel

Teoretisk sett, vil et åpent og kritisk sinn av og til kunne avvise sanne ideer, men vil nesten alltid identifisere og forkaste falske ideer. Hvis man i tillegg er åpen for å revurdere ens meninger, vil man over tid luke ut falske ideer og kun sitte igjen med kunnskap.

Hvis man er åpensinnet, men ikke krever beviser, er man godtroende, og man vil i større grad akseptere absurde og irrasjonelle ideer. Man er også potensielt lettlurt; noe som kan ha betydelig negativ effekt på liv og helse.

Er man trangsynt, vil man også gjerne være dogmatisk og mene at man besitter ”sannheten”; det er altså ikke behov for å vurdere nye beviser eller argumenter, og dette saboterer personens læringsprosess.

Anklager man skeptikeren eller vitenskapen for å være trangsynt fordi de ber om evidens, så er det at ens krav krever suspensjon av kritisk tekning, en indikasjon på at man selv er arrogant.

Homoseksualitet: Psykologi og Moral


Homoseksualitet er definert som en seksuell orientering - tiltrekning og atferd - mot det samme kjønn, i kontrast til heteroseksualitet som er en seksuell orientering mot det motsatte kjønn. Homoseksuelitet kan være en situasjonell eller vedvarende disposisjon.

Forekomst av homoseksualitet blant mennesker er vanskelig å avgjøre nøyaktig. Studier anstår at mellom 2-20 prosent av populasjonen utviser en eller annen grad av homoseksuell tendenser.

Gjennom den mennekselige historie har homoseksualitet enten blitt priset eller fordømt; ansett som er positivt aspekt ved et samfunn, eller en destruktiv synd eller sykdom. Ofte har homoseksuell atferd blitt kriminalisert og straffet.

I den vestlige verden i dag er homoseksualitet blitt ansett som en seksuell orientering like verdig og respektabel som heteroseksualitet eller andre orienteringer som bifilitet (begge kjønn) og aseksualitet (ikke seksuelt aktiv). Men i land utenfor vesten er det varierte syn, fra aksept til dødstraff for homoseksuell atferd.

Mange homofile skjuler derfor sine følelser og aktiviteter ut av frykt for stigmatisering, utfrysning, vold eller represalier (sosialt eller juridisk). Fordommer og hat mot homofili er ofte grunnet i uvitenhet om årsaksforholdet og konsekvensene av homoseksualitet. La oss derfor avlive noen myter om homofili.


Myte 1: Homofili er en mental forstyrrelse

I 1973 fjernet den amerikanske psykiatriforeningen homoseksualitet fra sin liste over mentale forstyrrelser. Flere tiår med forskning og erfaring har tilbakevist påstanden om at homoseksualitet er en mental forstyrrelse. Homoseksuell atferd er et normalt aspekt av menneskelig seksualitet, og er dokumentert i alle kulturer og tidsaldre.


Myte 2: Homofili er en funksjonshemning

Handikap eller funksjonshemning er en betegnelse for nedsatt arbeids- eller funksjonsevne på grunn av psykiske, fysiske eller sosiale årsaker (skader, sykdommer, o.l.) hos et individ. I den grad homofile blir hindret i samfunnet, skyldes det fordommer og diskriminering. Å kalle en homofili funksjonsnedsatt er som å kalle en mørkhudet handikappet; man impliserer at homofili er en medfødt eller ervervet skavank som individet burde ønske å være foruten – og enhver som fremmer en slik påstand har åpenbart sin egen fordom mot homofili.


Myte 3: Terapi kan gjøre homo til hetero

Enkelte hevder at såkalt konversjonsterapi (eller reparativ terapi) kan gjøre homo til hetero. Slik terapi er fundert på ideen om at homoseksualitet er en selvvalgt livsstil, sykdom eller mental forstyrrelse. Men forskning og klinisk erfaring har ikke funnet belegg for at konversjonsterapi har positiv effekt. Faktisk har ideen bidratt til å forsterke fordommer og diskriminering mot homofile. I 2000 adopterte Norsk Psykiatrisk Forening følgende resolusjon: ”Homofili er ingen sykdom eller sykelig tilstand, og kan derfor ikke være gjenstand for behandling. En ’behandling’ hvis hensikt er å endre seksuell legning fra homofil til heterofil, må betraktes som etisk uforsvarlig, og hører ikke hjemme i helsevesenet.”


Homofili i dyreverdenen

Homoseksuell atferd er observert hos ca 1.500 ulike arter i dyreriket, både sex, ”flørting”, partnerskap og foreldreskap. I Central Park Zoo, New York, har to homofile mannlige pingvinene Roy og Silo vært uadskillelige. De fikk lov til å bli foreldre. De ruget et fruktbart egg, og barnet ble matet og holdt varmt.

Et argument mot homofili, uansett om debatten har handlet om lov til å leve, gifte seg eller ha barn, har vært at homoseksuell atferd er naturstridig eller unormalt. Men forskning har vist at svært mange dyrearter er faktisk biseksuelle, og at homoseksuell atferd er kun en del av artens seksuelle atferdsmessige repertoar.

Å slutte direkte fra natur til moral eller politikk, er et logisk feilskjær. At noe er naturlig og normalt, betyr ikke nødvendigvis at det er en ønskverdig tilstand. Burde vi ha et lovforbud mot at tvekjønnede skal kunne få utført kjønnsoperasjon, med den begrunnelse at hermafroditisme er ”unormalt” og den tvekjønnede derfor må akseptere begrensningene av sin ”tilstand”. Bytt ut ”hermafroditisme” med ”homofili” og man får et argument ofte fremsatt av motstandere av at homofile skal få kunne bli foreldre.


I Forsvar av Homofile Foreldreskap

Hovedspørsmålet når det gjelder om homofile burde få bli foreldre burde være: Vil barn ta noen form for skade av å ha homofile foreldre? Enhver respons som ikke fokuserer på barns velferd er i beste fall irrelevant.

Psykologisk forskning viser at barn tar ikke skade av å ha homofile foreldre. Ideen om at heterofile eller biologiske foreldre alltid er de beste til å ta seg av barn har blitt diskreditert. Den amerikanske psykologiforening adopterte en resolusjon i 2004 hvor det står at ”det er ikke noe vitenskapelig bevis for at foreldres effektivitet er relatert til foreldres seksuelle orientering”; og ”forskning viser at tilpasningen, utviklingen, og psykologisk velferden til barn er urelatert til foreldrenes seksuell orientering og at barn av lesbiske og homofile foreldre er like trolig som de av heterofile foreldre til å blomstre.” På grunnlag av dette er det like urettmessig å skulle søke å innføre lov mot at homofile skal få kunne ha barn, som å nekte mørkhudete å få ha barn.

Wednesday, June 3, 2009

Filosofi: Kjærlighet til Visdom


Hvis du ønsker å Forstå og Vite hva som Er og Bør være; å gi fornuftig svar på De Store Spørsmål; å etablere et koherent og komplett Livssyn som er understøttet av Evidens, bør du studere Filosofi.

Hvis du ønsker å oppnå Det Gode Liv, faktisk genuin lykke, uten å måtte sette din lit til flaks, naturlig talent eller medmenneskers godhet, bør du studere Filosofi.


Hva er Filosofi?

Filosofi betyr “Kjærlighet til Visdom.” Kjærlighet er en forpliktelse, og visdom er innsik om livet. Filosofi er en lidenskapelig forpliktelse til å søke og omfavne de mest fundamentale sannheter og innsiktsfulle perspektiver om livet. En Filosof er enhver som lidenskapelig søker Visdom, fordi hun/han mener at kultivering av Intellektet er essensielt for å oppnå Det Gode Liv.

"Philosophy begins in wonder" - Aristoteles

Filosofi kan ikke separere seg totalt fra verdens realiteter. Den kan ikke være immunisert mot empiriske observasjoner og argumenter. Før vi kan rettferdiggjøre metafysiske spekulasjoner, må vi ha gått tom for empiriske observasjoner. Filosofi er en vitenskap, ikke flisespikkeri eller dagdrømming. Filosofi er ikke håpløse spekulasjoner eller virkelighetsfjerne refleksjoner, men denne ”søken etter visdom” er selve aktiviteten av å studere språk, logikk og metode, og så anvende disse verktøy for å konstruere et korrekt bilde av seg selv og verden.

Hvis vi tillater oss selv å virkelig reflektere over livet, om de ting vi ofte tar for gitt, om de store spørsmål som vi gjerne ignorerer i vår travle hverdag, begynner vi å oppføre oss som filosofer. Hvis vi lærer oss prinsipper for kritisk tenkning og tenker hardt over de dype spørsmål, vil vi kunne ha en reell progress, og vi begynner å bli gode filosofer. Men vi kan ikke leve filosofisk uten å handle i overensstemmelse med vår visdom. For å være filosof i den dypeste forstand, en eksepsjonell filosof, må vi bruke vår kunnskap, ikke bare for egen gevinst, men også for å fremme menneskeheten, gi universet mer verdi, og gjøre alles liv litt mer meningsfulle. Filosofi er altså ikke bare teoretisk, men også praktisk: man må leve ut filosofien i alle aspekt av ens liv, ellers så har den knapt noe nytteverdi.

"He is not wise to me who is wise in words only, but he who is wise in deeds" - St. Gregory

Den naturalistiske filosof - som forholder seg kun til det naturlige, og avviser det overnaturlige - bør verdsette, blant annet, Nysgjerrighet, Oppriktighet, Åpensinnethet, Ydmykhet og Integritet – dyder essensielle for intellektuell progress.

Filosofi forbedrer menneskers evne til kritisk tenkning. Et kultivert intellekt oppnår lettere forståelse og kunnskap innen ethvert domene hans oppmerksomhet er fokusert mot. Visdom forbedrer evnen til å identifisere, unngå eller korrigere egne og medmenneskers feiltrinn. Evne til å unngå eller utholde lidelse, gjør at filosofens lykke i livet blir sterkere og mer konstant. Det er derfor ikke noen god grunn til ikke å studere Filosofi.


Utdanning

Siden Filosofi har uvurderlig nytteverdi, burde Filosofi være obligatorisk fag i grunnskolen for alle barn. I timene bør elevene, blant annet, diskutere hva de lærer i de andre fagene og sette kunnskapen i en større kontekst, samt ta opp etiske problemstillinger som oppstår på skolen og i hverdagen. Dette vil forbedre elevenes evne til empati og til å løse konflikter med ord; som vil redusere vold og mobbing. Elevene vil forbedre sin evne til kritisk tenkning; lære verdien av ytringsfrihet og trosfrihet; og lære å tolerere ulike meninger og respektere meningsmotstandere – noe som vil gagne dem for resten av livet.


Hvor Begynner Vi?

Etter mer enn 2500 år med studier, eksperimenter og debatt, vet vi at, for å etablere et komplett, koherent og fornuftig livssyn, er det én bestemt sekvens man må følge. Det første steget man tar er essensielt, fordi det har ringvirkninger for alt annet man forplikter seg til senere. Det første man må gjøre, er å etablere ens ”teori om kunnskap” eller epistemologi. Man må vite hvilke kriterier som pålitelig skiller mellom det som rimelig kan antas å være korrekte beskrivelser av virkeligheten og det som er feilaktig. Å etablere epistemologi krever flere steg.

For det første, må du kunne forstå menneskelig kommunikasjon, noe som krever at man lærer seg både språk og logikk. De fleste vil få tilstrekkelige ferdigheter fra grunnskolen, men den seriøse filosof burde gjøre ekstra anstrengelser for å sikre at man mestrer begge disiplinene.

Språk og logikk er viktig fordi, hvis du ikke forstår hva som kommuniseres, kan du heller ikke vite om det som kommuniseres er sant eller ikke. Desto bedre man mestrer språk og logikk, desto bedre vil ens resonnering og forståelse bli, og man vil lettere erverve kunnskap innen ethvert domene, samt luke ut falske anskuelser man holder.

For det andre, må du ha en holdbar og klar idé om hvordan du skal kunne pålitelig skille sannhet fra falskhet. Først må du finne frem til noen prinsipper som virker fornuftige i seg selv. Hvordan vi finner de første prinsippene er ikke så viktig, så lenge du kun stoler på de som er ordentlig beviste.

For det tredje, må du følge din prosedyre i det minste en liten stund før du påstår noe som helst. Du vil vite din teori er korrekt – om den fører deg nærmere Sannheten – ved dens resultater i praksis. Hvis du ikke har en pålitelig og holdbar epistemologi, så vil du snuble deg gjennom alle studier du senere foretar deg, og forplikte deg til unødig mange falske anskuelser, samt at ditt livssyn vil forbli inkoherent.

Dette er grunnen til at epistemologi er av essensiell viktighet. Enhver som ignorerer studie av metode, vil ha mindre suksess i å strekke seg mot Sannheten, og har ikke noen god grunn til å være sikker på sine egne anskuelser.

Når man har etablert sin epistemologi, kan man gå videre til metafysikken, og finne ut hva som virkelig eksisterer; hva alt er laget av; hva som er fellesnevnerne for alt i universet.

Når vi har gjort vår metafysikk, kan vi gå videre til å svare på flere store spørsmål. Hvordan kom vi hit? Ble vi skapt av en gud og plassert på jorden? Eller er vi produkter av en blind og ubevisst kraft, av evolusjon over millioner av år? Og, hva er meningen med livet? Er det å tilbe en gud, følge hans diktater skrevet i en bok, for å kunne få komme til en plass kalt himmelen etter vår kjødelig død, hvor vi vil oppleve evig lykkerus? Eller er meningen med livet å skape et lykkelig liv for seg selv, de vi elsker og fremme menneskeheten? Er det å være et moralsk menneske, ikke kun for egen gevinst, men for å gjøre universet mer lysere, gi det verdi, og således gjøre våre egne og medmenneskers liv mer meningsfulle?

Spørsmålet om hva meningen med livet er, er knyttet til etikk. Det første spørsmålet burde ikke være hvilken moral vi burde følge, men om vi overhodet trenger etikk. Hvorfor være moralske overhodet? Og når vi har funnet ut dette, etablert en teori om moral, og integrert den i våre egne liv, kan vi ta for oss politikken. Det første spørsmålet vi må stille oss nå, er ikke hvilken ideologi vi burde følge, men hvorfor vi overhodet trenger politikk. Hva skal vi med staten? Hvorfor ikke leve i anarki? Når vi har svart på dette, kan vi bygge opp vår ideologi fra grunnen. Når vi har gjort det, har vi kommet langt i å etablere et koherent og fullstendig Livssyn. Men vi blir aldri virkelig ferdige. Filosofi er ikke noe man kan gjøre på noen dager, eller år. Det er en aktivitet som bør følge oss hele livet, hvor vi alltid er villig til å utfordre og revurdere det vi allerede tror.


Litteratur:

James Ladyman et. al. - "Every Thing Must Go"

Nicholas Rescher - "Philosophical Reasoning"

Richard Carrier - "Sense and Goodness without God"

Abort: Vitenskap og Legalitet


- hvorfor abort før den 20. uke av svangerskapet er moralsk forsvarlig og burde være lovlig.

Et foster kan ikke overleve utenfor livmoren før den 20. uke av svangerskapet. Fødsel før denne tid er derfor ikke mulig. Organutviklingen som er nødvendig for overlevelse forekommer mellom den 20. og 24. uke. Abort etter at fosteret har mulighet til å overleve utenfor livmoren forekommer sjelden. Som regel når barnet allerede er dødt eller ikke kan fødes på grunn av skade på livmoren, men likevel må bli fjernet for å redde morens liv. I nesten alle tilfeller er abort etter den 20. uken verken trygt eller nødvendig.

Før den 20. uke har fosteret ikke utviklet en fungerende cortex – en del av hjernen som har en nøkkelrolle når det gjelder blant annet hukommelse, sensoriske prosesser, tenkning og bevissthet. En tilstand uten fungerende cortex er medisinsk ansett som en tilstand av død. En person uten fungerende cortex kan ikke bli drept, siden personen allerede er død – det er kun en livløs kropp igjen. Ergo, et foster uten en fungerende cortex kan ikke bli drept, for det er ennå ikke en ”person”.

Et foster uten fungerende cortex kan ikke utvikle en individuell personlighet. Ergo, kan ikke en ”person” eksistere før den 20. uken av svangerskapet. Kun personer kan ha menneskerettigheter. Et foster uten fungerende cortex er ikke en person. Ergo, et foster kan ikke gis en menneskerettighet til liv. Det betyr at abort ikke krenker en persons rettighet.

En mus er et nevrologisk aktivt vesen. Og selv om musen ikke har en kompleks cortex, har den en hjerne som er kompleks nok til at den kan føle smerte. En mus fortjener derfor en viss grad av moralsk hensyn. Noe som er grunnen til at vi bør ha forbud mot å slakte dyr uten bedøvelse. Men et foster kan ikke føle smerte. Den nevrologiske strukturen nødvendig for å registrere og lagre sensasjon av smerte eksisterer eller fungere ikke før i den femte måned av svangerskapet.

Et foster kan ikke føle mer smerte enn en pasient under full narkose på et operasjonsbord. Og et foster har ikke en individuell personlighet, noe mer enn et hjernedødt menneske. Uten følelse av smerte eller tap av personlighet, forårsaker ikke abort noen betydelig skade og krenker ikke en persons rettighet til liv. Abort før den 20. uke av svangerskapet er derfor moralsk forsvarlig og burde være lovlig.

Abortlover bør være liberale. Undersøkelser viser at desto strengere abortlov, desto flere kvinner dør. Strenge abortlover fører ikke til færre aborter, men vil ofte føre til en økning i antall svangerskapsavbrytelser. Men der hvor abort er forbudt eller ansett som umoralsk, vil kvinner ofte få utført utrygge aborter - svangerskapsavbrytelser under utrygge forhold av personer uten tilstrekkelig kompetanse.

Utrygge aborter forårsaker at over femti tusen kvinner dør hvert år og millioner av kvinner får langvarig skade eller sykdom. I tillegg, koster utrygge aborter et samfunn mer enn hvis kvinner kan få utført abort på et sykehus eller en helseklinikk, utført av kompetent helsepersonell, og under hygienisk og medisinsk forsvarlige forhold.

Konklusjon er at abort før den 20. uken av svangerskapet er moralsk forsvarlig, burde være lovlig, og abortloven bør være liberal. Dette betyr imidlertid ikke at abort burde brukes som et alternativ til prevensjon, og seksualundervisning bør gis til alle for å forhindre uønskede svangerskap.


Referanse:
Debate between Richard Carrier and Jennifer Roth: On The Issue of Abortion

Eutanasi og Legalitet

Det finnes flere former for dødshjelp eller eutanasi, og ulikhetene har betydelig relevans for om hvorvidt vi bør anse de spesifikke underkategoriene for moralsk akseptable eller ikke. Man skiller mellom ufrivillig og frivillig, aktiv og passiv, samt enkelte blandingsforhold. Frivilligheten har å gjøre med selve individet som ens liv elimineres, mens aktiviteten har å gjøre med klassifisering av assistenten(es) type involvering. Frivillig betyr her at individet selv ønsker å dø; mens aktiv betyr at assistenten hjelper direkte med å forårsake en tilstand av død hos individet.

Ufrivillig dødshjelp er de tilfeller hvor en persons liv blir eliminert, til tross for at personen selv ikke har uttrykt et kompetent ønske om å dø, og det blir egentlig meningsløst å snakke om ”hjelp”, uansett assistentens motiver. Hvis aktøren(e) var direkte aktiv i å forårsake individets død, kan ikke handlingen meningsfullt skilles fra overlagt drap, og burde derfor være ulovlig. Hvis aktøren(e) passivt tillot individet å dø, burde de(n) straffeforfølges for uaktsomt drap.

Lov og straff henger nøye sammen. Lovene forteller hvilke handlinger i samfunnet som er uakseptable, mens straffen er konsekvensen samfunnet gir den eller de som ikke følger lovene. I enhver anstendig moral handler straff kun om læring, og aldri om hevn, og belønning for overholdelse av lover er inkludert. En lov bør aldri innføres med mindre den faktisk hindrer enten krenkelse av rettigheter eller at betydelig skade forekommer i samfunnet.

Selvmord i seg selv kan ikke kriminaliseres, da vi ikke kan straffe en død person. Forsøk på selvmord kan heller ikke kriminaliseres: for det første, fordi mennesket bør være herre over sitt eget liv; for det andre, fordi selvmord ikke krenker et annet individs rettigheter; og for det tredje, fordi suicidale hjelpes best ved psykologisk intervensjon. Samfunnet bør ikke straffeforfølge suicidale, men likevel forsøke hindre selvmord.

Dette betyr at frivillig passiv dødshjelp, hvor en kompetent pasient nekter å ta imot behandling og assistenten(e) tillater det, ikke bør kriminaliseres. Vi kan ikke tvinge ved makt vår samvittighet og verdier på et medmenneske, det ville være en krenkelse av personers grunnleggende rettighet til samvittighets- og trosfrihet. Men vi skal likevel forsøke å hindre slik form for eutanasi å forekomme.

Frivillig aktiv dødshjelp er tilfeller hvor en kompetent person ønsker å dø, og mottar direkte assistanse fra en eller flere personer. Slik form for eutanasi ser på overflaten ut til å være åpenbart umoralsk, men gjelder det under alle omstendigheter? Vi kan tenke oss en hypotetisk situasjon med strenge reguleringer:

En person (a) lider av en uhelbredelig tilstand, (b) som forårsaker uholdbar smerte for personen eller umuliggjør et lykkelig liv, (c) hvor det ikke er trolig man vil finne en kur i løpet av forventet gjenværende levetid, (d) og personen har et vedvarende, frivillig og kompetent ønske om å dø, eller har før tap av kompetanse uttrykt et slikt ønske i tilfellet hvor betingelsene a-c er tilfredsstilt, (e) og man kan ikke begå selvmord uten assistanse.

Burde slik regulert frivillig aktiv dødshjelp være lovlig under slike omstendigheter? Hva er argumentene for og imot?

Monoteistiske religiøse har generelt vært motstandere av all form for eutanasi. Gud er den som bestemmer over liv og død, ikke mennesket selv, derfor blir selvmord og dødshjelp umoralsk. Men hvilken gud skal vi stole på? Den kristnes, jødens eller muslimens? Hvilken hellig skrift bør være vårt fundament? Hvordan vet vi at bibelen, toraen eller koranens ord er sanne? Kan vi basere lover i vårt samfunn på slike religiøse spekulasjoner?

Nei. For å rettferdiggjøre innføring av en lov, må vi ha et bedre argument. Det kreves beviser som kan uavhengig bekreftes og logisk konstruerte argumenter som er basert på dem. Men kommunikasjon med guder kan ikke etterprøves. Den utenforstående har ikke mer grunn til å tro den religiøse på sitt ord, enn hvis ordene ble tilskrevet personen selv og ikke hans gud. Vi kan ikke dømme personer til fengselsstraff på grunnlag av en subjektiv personlig overbevisning om at man har kontakt med vår allmektige skaper.

Man kan derfor trykt legge til side argumenter basert på religion. Vi skal dermed anta at naturalisme er sant. Naturalisme er den posisjon at det ikke eksiterer noen form for overnaturlige vesener, fenomener eller mekanismer. Det er kun det naturlige som opererer i vårt univers, og den øverste autoritet er fornuftens åpne og ærlige analyse av beviser og argumenter – vitenskap og filosofi.

Hva mener naturalismen om regulert frivillig aktiv dødshjelp? For å gi svar på det, må vi vite hva naturalismen sier om meningen med livet. Ifølge naturalismen er meningen med livet søken etter lykke. Vi har fått valget mellom liv og død. Hvis vi ønsker å leve må vi engasjere oss i visse handlinger, fordi hvis vi mislykkes, dør vi. Men døden i seg selv er irrelevant for spørsmålet om meningen med livet, for uansett om vi levde evig, ville vi fortsatt kunne ha en meningsløs tilværelse. Det er dermed våre handlinger som gir livet mening, når de fører til oppnåelse av noe vi ønsker.

Men hva burde være det ultimate mål? Hvis vi fikk valget mellom et langt ulykkelig liv eller ti år med lykke, ville vi ikke valgt sistnevnte? Dette viser at livsopprettholdelse i seg selv ikke bør være vårt mål, men et lykkelig liv; og dette bør derfor danne grunnlaget for vår teori om moral. Altså er den spesifikke handling som fremmer lykke for flest mulig mennesker, i forhold til alternative handlingsvalg, den moralsk riktige, i en gitt situasjon.

Men hvordan vet vi hva som fremmer vår lykke? Ved å studere vår menneskelige natur, og hvordan ulike faktorer konspirerer til å gjøre oss lykkelige. Gjennom slike studier vil vi finne at retten til et verdig liv og selvbestemmelse er universelle verdier, mens både slaveri og tortur er ondskap. Politikk er moral på statsnivå, så hvilken politikk vi burde føre, er den som fremmer lykke for flest mulig borgere. Sett alt dette sammen og vi får følgende konklusjon:

Hvis vi har et ordentlig kontrollapparat, vil regulert frivillig aktiv dødshjelp ikke krenke noen persons rettigheter eller forårsake betydelig skade i samfunnet, og vi kan dermed ikke forsvare en kriminalisering. Legalisering vil faktisk opprettholde menneskers rettighet til å være herre over sitt eget liv. Dessuten, vil reguleringene kunne være så strenge at man innskrenker potensielle kandidater for dødshjelp til betingelser som knapt kan skiles fra en tilstand av tortur - som i seg selv ville være umoralsk å la fortsette. Ethver anstendig moral mener at folk ikke bare skal frastå fra å begå onde handlinger, men også engasjere seg i gode handlinger.

Enkelte innvender med å si at medisin handler om å redde liv. Men ifølge naturalismens moral burde medisin handle om livskvalitet. Opprettholdelse av et liv for enhver pris vil kunne forårsake mer lidelse. Hvis man behandler sykdommen, vil man vinne eller tape; men hvis man behandler mennesket, vil man vinne uansett utfall. Dessuten, hvis vi har en rett til et verdig liv, har vi også rett til en verdig død. Liv og død er to sider av samme mynt, og kan ikke meningsfullt skilles.

Det er også bekymringer for den praktiske utførelsen av dødshjelp. Enkelte påstår at én åpen dør vil føre til stadig mer frigjorte tøyler. Men argumentet har ikke fått betydelig støtte i faktisk praksis, og er dermed et logisk feilskjær som filosofer kaller "slippery slope", altså man er ute på glattisen. De land som har innført regulert dødshjelp har hatt en generell tendens til økt fokus på lindrende behandling og andre tiltak for å unngå at dødshjelp forekommer.

Innvendingene har dermed mislykkes, og vi står igjen med konklusjonen at regulert frivillig dødshjelp bør være lovlig.

Meningen med "gud"


Teister hevder at "gud" eksisterer. Men hva menes med ordet "gud"? Teisten fremlegger beviser for eksistensen av "gud"; men hvordan vet vi hva som vil være nødvendig eller tilstrekkelig bevis, hvis vi ikke vet hva ordet "gud" betyr?

Før vi kan finne ut om X (en eller annen entitet) eksisterer, må vi vite hva vi mener med ordet X. Hvis noen påstår at testraler eksisterer, og du ikke vet hva en testral er, vil enhver kommunikasjon om testraler være meningsløs, og du vil ikke kunne fornuftsmessig avgjøre om testraler virkelig eksisterer eller er kun et ord funnet opp av den menneskelige fantasi.

Men hvis du vet at en testral er definert som en stor hest med vinger og skinnende hvite øyne, som tiltrekkes av blod og er usynlig for de som ikke har sett en person dø, så vil du kunne få ideer om hva som vil kunne kvalifisere som bevis for en slik skapning. Det samme gjelder for eksistensen av ”gud”.

Før vi kan finne ut om ”gud” eksisterer, må vi definere ordet ”gud”. Det første spørsmålet vi bør stille oss er ikke om hva bevisene for eksistensen av ”gud” er, men: ”Hva er det for hvilket man hevder eksistens?” Hva betyr ordet ”gud”?
Inntil ordet ”gud” er forståelig definert er konseptet uten innhold og dermed meningsløst. Kommunikasjon om ”gud” vil være vrøvl, og forsøk på å bevise eksistensen av ”gud” vil være logisk absurde.

Ikke noe kan kvalifisere som bevis for eksistensen av ”gud” med mindre vi har en forståelig ide om hva vi forsøker å etablere eksistensen av. Selv om det kreves at eksistensen av ”gud” må aksepteres uten beviser, må vi fortsatt vite hva vi oppfordres til å akseptere.

Teisten har ansvar for å forklare innholdet i sin gudstro. Hvis teisten mislykkes, så vil ytringen "gud eksisterer" være et meningsløst grynt.


Referanse:

Smith, G. H. (1989). Atheism: The Case against God. USA: Prometheus Books.