Wednesday, June 3, 2009

Eutanasi og Legalitet

Det finnes flere former for dødshjelp eller eutanasi, og ulikhetene har betydelig relevans for om hvorvidt vi bør anse de spesifikke underkategoriene for moralsk akseptable eller ikke. Man skiller mellom ufrivillig og frivillig, aktiv og passiv, samt enkelte blandingsforhold. Frivilligheten har å gjøre med selve individet som ens liv elimineres, mens aktiviteten har å gjøre med klassifisering av assistenten(es) type involvering. Frivillig betyr her at individet selv ønsker å dø; mens aktiv betyr at assistenten hjelper direkte med å forårsake en tilstand av død hos individet.

Ufrivillig dødshjelp er de tilfeller hvor en persons liv blir eliminert, til tross for at personen selv ikke har uttrykt et kompetent ønske om å dø, og det blir egentlig meningsløst å snakke om ”hjelp”, uansett assistentens motiver. Hvis aktøren(e) var direkte aktiv i å forårsake individets død, kan ikke handlingen meningsfullt skilles fra overlagt drap, og burde derfor være ulovlig. Hvis aktøren(e) passivt tillot individet å dø, burde de(n) straffeforfølges for uaktsomt drap.

Lov og straff henger nøye sammen. Lovene forteller hvilke handlinger i samfunnet som er uakseptable, mens straffen er konsekvensen samfunnet gir den eller de som ikke følger lovene. I enhver anstendig moral handler straff kun om læring, og aldri om hevn, og belønning for overholdelse av lover er inkludert. En lov bør aldri innføres med mindre den faktisk hindrer enten krenkelse av rettigheter eller at betydelig skade forekommer i samfunnet.

Selvmord i seg selv kan ikke kriminaliseres, da vi ikke kan straffe en død person. Forsøk på selvmord kan heller ikke kriminaliseres: for det første, fordi mennesket bør være herre over sitt eget liv; for det andre, fordi selvmord ikke krenker et annet individs rettigheter; og for det tredje, fordi suicidale hjelpes best ved psykologisk intervensjon. Samfunnet bør ikke straffeforfølge suicidale, men likevel forsøke hindre selvmord.

Dette betyr at frivillig passiv dødshjelp, hvor en kompetent pasient nekter å ta imot behandling og assistenten(e) tillater det, ikke bør kriminaliseres. Vi kan ikke tvinge ved makt vår samvittighet og verdier på et medmenneske, det ville være en krenkelse av personers grunnleggende rettighet til samvittighets- og trosfrihet. Men vi skal likevel forsøke å hindre slik form for eutanasi å forekomme.

Frivillig aktiv dødshjelp er tilfeller hvor en kompetent person ønsker å dø, og mottar direkte assistanse fra en eller flere personer. Slik form for eutanasi ser på overflaten ut til å være åpenbart umoralsk, men gjelder det under alle omstendigheter? Vi kan tenke oss en hypotetisk situasjon med strenge reguleringer:

En person (a) lider av en uhelbredelig tilstand, (b) som forårsaker uholdbar smerte for personen eller umuliggjør et lykkelig liv, (c) hvor det ikke er trolig man vil finne en kur i løpet av forventet gjenværende levetid, (d) og personen har et vedvarende, frivillig og kompetent ønske om å dø, eller har før tap av kompetanse uttrykt et slikt ønske i tilfellet hvor betingelsene a-c er tilfredsstilt, (e) og man kan ikke begå selvmord uten assistanse.

Burde slik regulert frivillig aktiv dødshjelp være lovlig under slike omstendigheter? Hva er argumentene for og imot?

Monoteistiske religiøse har generelt vært motstandere av all form for eutanasi. Gud er den som bestemmer over liv og død, ikke mennesket selv, derfor blir selvmord og dødshjelp umoralsk. Men hvilken gud skal vi stole på? Den kristnes, jødens eller muslimens? Hvilken hellig skrift bør være vårt fundament? Hvordan vet vi at bibelen, toraen eller koranens ord er sanne? Kan vi basere lover i vårt samfunn på slike religiøse spekulasjoner?

Nei. For å rettferdiggjøre innføring av en lov, må vi ha et bedre argument. Det kreves beviser som kan uavhengig bekreftes og logisk konstruerte argumenter som er basert på dem. Men kommunikasjon med guder kan ikke etterprøves. Den utenforstående har ikke mer grunn til å tro den religiøse på sitt ord, enn hvis ordene ble tilskrevet personen selv og ikke hans gud. Vi kan ikke dømme personer til fengselsstraff på grunnlag av en subjektiv personlig overbevisning om at man har kontakt med vår allmektige skaper.

Man kan derfor trykt legge til side argumenter basert på religion. Vi skal dermed anta at naturalisme er sant. Naturalisme er den posisjon at det ikke eksiterer noen form for overnaturlige vesener, fenomener eller mekanismer. Det er kun det naturlige som opererer i vårt univers, og den øverste autoritet er fornuftens åpne og ærlige analyse av beviser og argumenter – vitenskap og filosofi.

Hva mener naturalismen om regulert frivillig aktiv dødshjelp? For å gi svar på det, må vi vite hva naturalismen sier om meningen med livet. Ifølge naturalismen er meningen med livet søken etter lykke. Vi har fått valget mellom liv og død. Hvis vi ønsker å leve må vi engasjere oss i visse handlinger, fordi hvis vi mislykkes, dør vi. Men døden i seg selv er irrelevant for spørsmålet om meningen med livet, for uansett om vi levde evig, ville vi fortsatt kunne ha en meningsløs tilværelse. Det er dermed våre handlinger som gir livet mening, når de fører til oppnåelse av noe vi ønsker.

Men hva burde være det ultimate mål? Hvis vi fikk valget mellom et langt ulykkelig liv eller ti år med lykke, ville vi ikke valgt sistnevnte? Dette viser at livsopprettholdelse i seg selv ikke bør være vårt mål, men et lykkelig liv; og dette bør derfor danne grunnlaget for vår teori om moral. Altså er den spesifikke handling som fremmer lykke for flest mulig mennesker, i forhold til alternative handlingsvalg, den moralsk riktige, i en gitt situasjon.

Men hvordan vet vi hva som fremmer vår lykke? Ved å studere vår menneskelige natur, og hvordan ulike faktorer konspirerer til å gjøre oss lykkelige. Gjennom slike studier vil vi finne at retten til et verdig liv og selvbestemmelse er universelle verdier, mens både slaveri og tortur er ondskap. Politikk er moral på statsnivå, så hvilken politikk vi burde føre, er den som fremmer lykke for flest mulig borgere. Sett alt dette sammen og vi får følgende konklusjon:

Hvis vi har et ordentlig kontrollapparat, vil regulert frivillig aktiv dødshjelp ikke krenke noen persons rettigheter eller forårsake betydelig skade i samfunnet, og vi kan dermed ikke forsvare en kriminalisering. Legalisering vil faktisk opprettholde menneskers rettighet til å være herre over sitt eget liv. Dessuten, vil reguleringene kunne være så strenge at man innskrenker potensielle kandidater for dødshjelp til betingelser som knapt kan skiles fra en tilstand av tortur - som i seg selv ville være umoralsk å la fortsette. Ethver anstendig moral mener at folk ikke bare skal frastå fra å begå onde handlinger, men også engasjere seg i gode handlinger.

Enkelte innvender med å si at medisin handler om å redde liv. Men ifølge naturalismens moral burde medisin handle om livskvalitet. Opprettholdelse av et liv for enhver pris vil kunne forårsake mer lidelse. Hvis man behandler sykdommen, vil man vinne eller tape; men hvis man behandler mennesket, vil man vinne uansett utfall. Dessuten, hvis vi har en rett til et verdig liv, har vi også rett til en verdig død. Liv og død er to sider av samme mynt, og kan ikke meningsfullt skilles.

Det er også bekymringer for den praktiske utførelsen av dødshjelp. Enkelte påstår at én åpen dør vil føre til stadig mer frigjorte tøyler. Men argumentet har ikke fått betydelig støtte i faktisk praksis, og er dermed et logisk feilskjær som filosofer kaller "slippery slope", altså man er ute på glattisen. De land som har innført regulert dødshjelp har hatt en generell tendens til økt fokus på lindrende behandling og andre tiltak for å unngå at dødshjelp forekommer.

Innvendingene har dermed mislykkes, og vi står igjen med konklusjonen at regulert frivillig dødshjelp bør være lovlig.

No comments:

Post a Comment