Tuesday, June 16, 2009

Homoseksualitet: Psykologi og Moral


Homoseksualitet er definert som en seksuell orientering - tiltrekning og atferd - mot det samme kjønn, i kontrast til heteroseksualitet som er en seksuell orientering mot det motsatte kjønn. Homoseksuelitet kan være en situasjonell eller vedvarende disposisjon.

Forekomst av homoseksualitet blant mennesker er vanskelig å avgjøre nøyaktig. Studier anstår at mellom 2-20 prosent av populasjonen utviser en eller annen grad av homoseksuell tendenser.

Gjennom den mennekselige historie har homoseksualitet enten blitt priset eller fordømt; ansett som er positivt aspekt ved et samfunn, eller en destruktiv synd eller sykdom. Ofte har homoseksuell atferd blitt kriminalisert og straffet.

I den vestlige verden i dag er homoseksualitet blitt ansett som en seksuell orientering like verdig og respektabel som heteroseksualitet eller andre orienteringer som bifilitet (begge kjønn) og aseksualitet (ikke seksuelt aktiv). Men i land utenfor vesten er det varierte syn, fra aksept til dødstraff for homoseksuell atferd.

Mange homofile skjuler derfor sine følelser og aktiviteter ut av frykt for stigmatisering, utfrysning, vold eller represalier (sosialt eller juridisk). Fordommer og hat mot homofili er ofte grunnet i uvitenhet om årsaksforholdet og konsekvensene av homoseksualitet. La oss derfor avlive noen myter om homofili.


Myte 1: Homofili er en mental forstyrrelse

I 1973 fjernet den amerikanske psykiatriforeningen homoseksualitet fra sin liste over mentale forstyrrelser. Flere tiår med forskning og erfaring har tilbakevist påstanden om at homoseksualitet er en mental forstyrrelse. Homoseksuell atferd er et normalt aspekt av menneskelig seksualitet, og er dokumentert i alle kulturer og tidsaldre.


Myte 2: Homofili er en funksjonshemning

Handikap eller funksjonshemning er en betegnelse for nedsatt arbeids- eller funksjonsevne på grunn av psykiske, fysiske eller sosiale årsaker (skader, sykdommer, o.l.) hos et individ. I den grad homofile blir hindret i samfunnet, skyldes det fordommer og diskriminering. Å kalle en homofili funksjonsnedsatt er som å kalle en mørkhudet handikappet; man impliserer at homofili er en medfødt eller ervervet skavank som individet burde ønske å være foruten – og enhver som fremmer en slik påstand har åpenbart sin egen fordom mot homofili.


Myte 3: Terapi kan gjøre homo til hetero

Enkelte hevder at såkalt konversjonsterapi (eller reparativ terapi) kan gjøre homo til hetero. Slik terapi er fundert på ideen om at homoseksualitet er en selvvalgt livsstil, sykdom eller mental forstyrrelse. Men forskning og klinisk erfaring har ikke funnet belegg for at konversjonsterapi har positiv effekt. Faktisk har ideen bidratt til å forsterke fordommer og diskriminering mot homofile. I 2000 adopterte Norsk Psykiatrisk Forening følgende resolusjon: ”Homofili er ingen sykdom eller sykelig tilstand, og kan derfor ikke være gjenstand for behandling. En ’behandling’ hvis hensikt er å endre seksuell legning fra homofil til heterofil, må betraktes som etisk uforsvarlig, og hører ikke hjemme i helsevesenet.”


Homofili i dyreverdenen

Homoseksuell atferd er observert hos ca 1.500 ulike arter i dyreriket, både sex, ”flørting”, partnerskap og foreldreskap. I Central Park Zoo, New York, har to homofile mannlige pingvinene Roy og Silo vært uadskillelige. De fikk lov til å bli foreldre. De ruget et fruktbart egg, og barnet ble matet og holdt varmt.

Et argument mot homofili, uansett om debatten har handlet om lov til å leve, gifte seg eller ha barn, har vært at homoseksuell atferd er naturstridig eller unormalt. Men forskning har vist at svært mange dyrearter er faktisk biseksuelle, og at homoseksuell atferd er kun en del av artens seksuelle atferdsmessige repertoar.

Å slutte direkte fra natur til moral eller politikk, er et logisk feilskjær. At noe er naturlig og normalt, betyr ikke nødvendigvis at det er en ønskverdig tilstand. Burde vi ha et lovforbud mot at tvekjønnede skal kunne få utført kjønnsoperasjon, med den begrunnelse at hermafroditisme er ”unormalt” og den tvekjønnede derfor må akseptere begrensningene av sin ”tilstand”. Bytt ut ”hermafroditisme” med ”homofili” og man får et argument ofte fremsatt av motstandere av at homofile skal få kunne bli foreldre.


I Forsvar av Homofile Foreldreskap

Hovedspørsmålet når det gjelder om homofile burde få bli foreldre burde være: Vil barn ta noen form for skade av å ha homofile foreldre? Enhver respons som ikke fokuserer på barns velferd er i beste fall irrelevant.

Psykologisk forskning viser at barn tar ikke skade av å ha homofile foreldre. Ideen om at heterofile eller biologiske foreldre alltid er de beste til å ta seg av barn har blitt diskreditert. Den amerikanske psykologiforening adopterte en resolusjon i 2004 hvor det står at ”det er ikke noe vitenskapelig bevis for at foreldres effektivitet er relatert til foreldres seksuelle orientering”; og ”forskning viser at tilpasningen, utviklingen, og psykologisk velferden til barn er urelatert til foreldrenes seksuell orientering og at barn av lesbiske og homofile foreldre er like trolig som de av heterofile foreldre til å blomstre.” På grunnlag av dette er det like urettmessig å skulle søke å innføre lov mot at homofile skal få kunne ha barn, som å nekte mørkhudete å få ha barn.

No comments:

Post a Comment