Friday, September 25, 2009

Døden


Hvordan bør vi forholde oss til døden? Altså, ikke spørsmålet om hva som skjer når vi dør; eller spørsmålet om hvordan det er å dø.

Å dø kan være grusomt, trist, eller en lettelse (og så videre), avhengig av hvordan det skjedde. Hvis en gammel person, som har levd et godt liv, dør, så vil vi være triste, men likevel var det kanskje ikke "grusomt" eller en "lettelse". Hvis en ung person blir myrdet, på grunn av en ondskapsfull handling, vil vi synes det er grusomt. Og, hvis en person, som har en uholdbar lidelse med mye smerter, dør, vil vi kanskje synes døden var en form for "lettelse" – ikke fordi vi ønsker at personen skal dø, men fordi at døden var en befrielse fra den smerte vi ikke ønsket at personen skulle lide.

Alle vil dø, både du og jeg, våre foreldre, venner, barn og alle som har levd og alle som ennå ikke er født. De fleste er enige i dette; men ikke alle er enige i hva døden er, eller hva som skjer når vi dør. Jøder, kristne og muslimer, for eksempel, tror at vårt "selv", vår distinkte personlighet, eller som de vil si, vår sjel, vil overleve døden av kroppen, og stige til himmelen og oppleve evig lykke, eller nedstige til helvete og tortureres. Buddhister tror at, hvis vi ikke oppnår en tilstand av nirvana – den endelige slutt, hvor det ikke er noe – så vil vi enten bli en gud i en himmel, eller ett eller annet dyr på jorden, inkludert menneske, fordi vi ikke har innsett "sannheten".

Naturalisten – han eller hun som tror at det meste til syvende og sist kan forklares av vitenskapen, og det ikke finnes noe overnaturlig – tror at døden er slutten. Naturalisten tror at det ikke er noen sjel eller gjenfødsel, eller noe annet enn den totale destruksjon. Noen mener at dette vil være et skremmende faktum, mens andre mener det er gledelig. Faktisk, har du og jeg ikke noe å frykte fra døden i seg selv. Kun den situasjon hvor døden intreffer kan gis en emosjonell verdi.

Ingen kan forestille seg sin egen ikke-eksistens, det er faktisk umulig, fordi vi aldri har opplevd, og kan ikke oppleve, en slik tilstand. Når vi dør, vil vi ikke kunne tenke over dette, så vi kan ikke si at vi faktisk opplever selve døden. Vi erfarer kun prosessen av å dø. Men kan vi da virkelig tro at eksistensen av vår personlighet vil opphøre når vår kropp dør? Det er vanskelig, og grunnen til at svært mange fortsatt tror på et "liv" etter kjødelig død. Enkelte ateister vil si at det er et element av ønsketenkning her, og det er mulig. Men, vi har også en naturlig tendens til å tenke oss at "essensen" i mennesket overlever selv om kroppen er død.

Spørsmålet om vår person vil overleve etter døden av din kropp, er relatert til spørsmålet om forholdet mellom sinn og kropp. For, hvis det er slik at enhver person består av en sjel og en kopp, kan vi forstå hvordan det kan være mulig å overleve døden. Denne posisjon, denne tanke, kalles dualisme. Ifølge denne ideen, må sjelen kunne eksistere uavhengig av kroppen, og ha visse mentale egenskaper, som opprettholder din person, slik at vi kan si at det var virkelig deg som overlevde, selv om din kropp døde. Sjelen må også kunne forlate din kropp, i stedet for å bli ødelagt sammen med den, enten ved at den knytter seg til en annen kropp, eller at den stiger opp til himmel, eller nedstiger til helvete. Men liv etter døden er ikke nødvendigvis mulig selv om dualisme er sant. Overlevelse av sjelen, og dens mentale egenskaper, kan være så avhengig av støtte og stimulering fra vår kropp at den ikke kan overleve når kroppen dør.

Dualismen er diskreditert. Vi har ikke noen sjel. Vår distinkte personlighet er intrikat knyttet til kroppen. Ditt "selv" avhenger av de nevrofysiologiske prosessene i din hjerne. Liv etter døden er derfor ikke mulig.

Hvis så, hvordan bør vi forholde oss til vår egen død? Hva bør vi føle? Er døden god, dårlig eller nøytral? Bør du se frem til døden med frykt, sorg, likegyldighet, lettelse eller glede?

Å være ingenting, kan ikke være godt eller dårlig for en død person. Å bli utslettet, er for noen ondskap, selv om vi alle vil møte denne skjebne. Andre mener at døden er en velsignelse – om den ikke kommer for tidlig – fordi det ville være uholdbart kjedelig å leve evig. De fleste ting vi verdsetter i livet varer ikke evig, og vi vet det, men vi verdsetter dem likevel. Lykke er umulig å opprettholde konstant, men vi søker likevel etter den. Livet er en konstant jakt etter "det gode".

Hvis døden ikke er god eller ond for personen som dør, kan det være et negativt gode eller onde. Hvis den er negativt god, må det være fordi den gir fravær av et onde, for eksempel, en uholdbar smertefull lidelse; og hvis den er et negativt onde, må det være fordi den gir fraværet av et gode, for eks., ditt kjærlighetsforhold til din kone. Men døden kan ikke da ha noen egenverdi, veken positiv eller negativ, fordi, noen som ikke eksisterer kan ikke bli gavnet eller skadet, siden negativ gode eller onde må skje noen. Vi kan kun si at en død er et gode, i den forstand at den kom raskt og hindret den døde fra å lide smerte i sine siste minutter; eller et onde, fordi den rammet en ung person som ikke fikk muligheten til å vokse opp og realisere sitt potensial. Vi føler sorg når en person dør, fordi hun ikke vil lengre kunne oppleve skjønnheten av en soloppgang eller solnedgang.

De fleste synes døden er trist eller frykter den, fordi vi ønsker mer av livet, av godene. Vi ønsker at de gode stundene skal vare evig, fordi de gir oss den mest tilfredsstillende følelse av alle: lykke. Men vi aksepterer det faktum at det var en tid før oss, før vi ble født, når vi ikke eksisterte, og vi gikk også glipp av hva enn gode vi kunne hatt da. Så hvorfor skulle vi være så bekymret for ikke-eksistens etter vi dør? Hvorfor frykte døden etter vår fødsel mer enn ikke-eksistensen før vi ble eksisterende?

Hvis vi opphører å eksistere når vi dør, er det ikke noe å se frem til, ikke noe onde eller gode – ingenting. Så det er ikke noe å være redd for, fordi døden er slutten på frykten i seg selv. Faktisk, døden er kun noe vi burde være redd for hvis vi ikke virkelig døde, men overlevde kjødelig destruksjon, og livet etterpå var usikkert eller fylt av terror, for eks., hvis vi havnet i helvete eller ble gjenfødt som en mark eller spøkelse. Men siden vi ikke har noen grunn til å tro noe av dette vil skje etter døden, har vi ikke noen grunn til å frykte den. Frykt for døden er faktisk irrasjonell. Så gled deg over livet, over det du har, og nyt det, det er den eneste sjanse du får, til å oppnå lykke.

Litteratur:
Nagel, T. (1987). What Does it All Mean?: A Very Short Introduction to Philosophy. USA: Oxford University Press.

7 comments:

  1. hvordan kan du da forklare gjenferd (spøkelser) ? og observasjoner at de?
    er det ikke da kanskje like naturlig å tro at sjelen kunne eksistere uavhengig av kroppen, og ha visse mentale egenskaper, som opprettholder din person, slik at vi kan si at det var virkelig deg som overlevde?

    eller er alle de utallige observasjonene bare fantasi ?

    ReplyDelete
  2. Døden er helt naturlig, og det eneste som faktisk er sikkert med livet. Om vår eksistens opphører ved døden kan ingen gi et sikkert svar på, av naturlige årsaker. I mine øyne blir det derfor litt begrenset å avkrefte eller bekrefte teorier om døden og hva som skjer videre. Framfor å legge seg opp i døden burde man heller akseptere at dette livet tar slutt en gang, og nyte de dagene man har. Hvis alt er slutt når man død vil man ikke merke det, og om det er et liv etter døden så tipper jeg de fleste ikke vil angre på å ha levd sitt forige liv fult ut.

    Til anonym:
    Gjenferd og spøkelser er aldri blitt bevist med faktiske og relevante data. Inntil man kan si noe sikkert om det så blir det som livet etter døden. Noe du selv må velge å ta stilling til. Det er ingen hemmelighet at mennesket ser det det ønsker å se hvis troen er sterk nok, og at mørket er perfekt for å skape illusjoner. Videre så er det naivt å tro at det ikke finnes mer mellom himmel og jord enn vi er klar over.

    Å diskutere gjenferd, og livet etter døden for den saks skyld, er inntil det finnes konkrete data som bekrefter/avkrefter teoriene, som å diskutere hva som er best av lett melk og hel melk. Morro, men lite sikkert.

    ReplyDelete
  3. Anonymous:
    Påståtte observasjoner av spøkelser forsøkes nå forklares av psykologer, både på nivå av hjernen, ved nevrokjemiske forhold; på nivå av situasjon, ved sensasjon av endring i magnetfelt, vind og belysning; og på nivå av kognisjon, ved tolkning av ens opplevelse, osv. Så selve opplevelsen er ikke en illusjon, det var faktisk noe der, men det var nok ikke et spøkelse, men heller visse forhold i miljø som i samspill med observatørens tankeprosesser som gir opphav til en vrangforestilling.

    ReplyDelete
  4. Thomas Palme:
    Jeg kunne selvfølgelig ha gått inn på hva vi vet fra moderne nevrovitenskap om hjernens prosesser og argumentert at alle våre tanker, ideer, holdninger, verdier, grunnlaget for hva vi kaller "selvet", er totalt avhengig av hjernen. Faktisk, så er alle ideer, osv, biologiske, ved at de er nevrologiske strukturer i hjernen. Dermed, når hjernen dør, er det ikke noe "selv" igjen.

    ReplyDelete
  5. Henning S. LangsholtSeptember 30, 2009 at 5:53 PM

    Dette var godt skrevet!

    ReplyDelete
  6. Hmm...ja vekte noen tanker...hva med dem som opplever og "se" seg selv utenfra ved nær døden opplevelser, hvem er det som ser da?
    Hva med deja-vu opplevelser, hva er det som husker?
    Ja, døden er en av de få garantier vi har i livet og jeg frykter den ikke, men med alt det jeg har hørt, lest og opplevd opp gjenom årene så kan jeg ikke la være med å tro at der finnes noe mer etter døden!På godt og vondt! Selv den katolske kirken har måtte godta at der finnes ånder, om det er fordi de ekstrem-kriste mer eller mindre tvinger seg selv til ulike tilstander som går utenfor dem selv ska jeg la være usagt, men likevel så er der mange mennesker som eier evner utover det vanlige som kan gi oss infprmasjon om de som ikke lever lengre! Hvordan er det mulig for en naturalist? Om det så betyr at jeg er uheldig eller heldig återstår at se! Jeg tillater meg selv og være åpen for det jeg verken kan se eller egentlig tro på samtidig som jeg velkomner vitenskapelige bevis! Er vel litt naivt og tru seg hvite hva som skjer etter døden når det faktisk ikke finnes noen bevis, bare hypoteser?

    ReplyDelete
  7. Nær-døden-opplevelsen har blitt utforsket av psykologer. Konklusjonen er at man kan forklare "ut-av-kroppen"-opplevelsen ved de prosesser som skjer i hjernen når den utsettes for et stort traume. Slike opplevelser har klare trekk man ser ved hallusinasjoner. I tillegg, når mennesker rapporterer å ha sett "lyset" og møter en eller annen person, er dette svært kulturspesifikt. Altså, en kristen møter som regel jesus; en muslim møter muhammed, osv. De finnes en rekke psykologiske og fysiologiske forklaringsmodeller for dette, både for lite oksygen til hjernen, en selvforsvarsmekanisme i møte med stor fare for eget liv, osv.

    Referanser:

    Keith Augustin om NDO og UKO
    http://www.infidels.org/library/modern/keith_augustine/HNDEs.html#conclusion

    Artikkel fra Skeptic
    http://www.skepdic.com/nde.html

    Susan Blackmore - Dying to Live: Near-Death Experiences
    http://www.amazon.com/Dying-Live-Experiences-Susan-Blackmore/dp/0879758708/ref=sr_1_9?ie=UTF8&s=books&qid=1255532916&sr=8-9

    Victor Stenger - God: The Failed Hypothesis
    http://www.amazon.com/God-Failed-Hypothesis-Science-Shows/dp/1591026520/ref=sr_1_4?ie=UTF8&s=books&qid=1255533764&sr=1-4

    ReplyDelete