Wednesday, September 16, 2009

Naturalistisk Estetikk


Estetikk er "teorien om det vakre", det filosofiske studiet av interessante objekter for å finne ut hva som gjør at vi anser dem som vakre. Estetikken studerer også naturen av estetiske vurderinger og verdier (Bunnin & Yu, 2009). Kunstfilosofi er en underkategori av av estetikken, og tar for seg hvilke prinsipper vi bør bruke når vi tolker og vurderer kunst.

En komplett estetikk, eller ”teori om skjønnhet”, må redegjøre for en rekke fenomener. Men først, må man gjøre definisjonsarbeid, og analysere de viktigste begrepene som anvendes i feltet, deriblant ”kunst” og ”skjønnhet”. Teorien må også forklare hva hvorfor vi opplever skjønnhet og hva dens årsak er.. I tillegg, må teorien forklare hvorfor vi finner skjønnhet både i naturen og kunst.

Hva er Kunst?

Kunst kan defineres som: "menneskelige produkter som vekker estetiske erfaringer" (Bunnin & Yu, 2009), eller "den ferdighetsmessige produksjon av det skjønne" (Oxford English Dictionary; I: Carrier, 2005). Kunst er altså knyttet til det skjønne.

Når et menneske skaper kunst (materiale), blir selve ferdigheten involvert (prestasjonen) i skapelsen kalt ”kunst.” En person som skaper kunst er dermed en kunstner. Kunst er derfor enten en prestasjon eller et materiale. Prestasjonskunst inkluderer for eksempel musikk og dans; mens materiell kunst inkluderer poesi og maleri. Det finnes også en type kunst som kombinerer begge, for eksempel, film (Carrier, 2005).

Men hva er det som gir denne kunsten sin estetiske verdi? Hva er det gjør at en prestasjon eller et materiale vekker en skjønnhetsrespons i oss? Hva gjør at vi synes noe er vakkert, og ikke stygt (Bunnin & Yu, 2009; Carrier, 2005). Dette vekker spørsmålet: Hva er skjønnhet? ”Skjønnhet” er en emosjonell respons dyr har når konfrontert med visse erfaringer. Følelsen forteller oss hva vi liker, hva som er godt for oss, og hva som er verdifullt for menneskeheten (Carrier, 2005).

Kunst er menneskelige skaperverk, til forskjell fra naturens kunstverk. Likevel, er våre hyppigste og kraftigste erfaringer av skjønnhet naturens skaperverk: skjønnheten av en kattunge, et landskap, en blomst, en persons ansikt. Hva har naturens skaperverk felles med menneskers kunstverk? En ting, er at de deler de samme kategorier: det er skjønnhet i noe som skjer, og i noe statisk og vedvarende. I hvert tilfelle, ser det ut til å være et spesielt mønster av persepsjon som utløser ”skjønnhetsresponsen” (Carrier, 2005). Hva er så forskjellen? Vel, vi regner kunstverk å være skapt av mennesker, eller, i alle fall, en form for intelligens med formål i øyet. Men naturens skaperverk er ikke "bevisst" og "intensjonelt" laget, men "skapelsen" er kun et resultat av ubevisste og likegyldige prosesser og mekanismer.


Naturalisme

Ifølge det naturalistiske verdenssyn, må mekanismene som forårsaker oss til erfare skjønnhet, enten være (1) produkt av evolusjon, genetisk kodet i oss for et formål som har tjent vår arts overlevelse (eller den tilfeldige sideeffekt av adaptasjon); eller (2) produkt av kultur, kun er lært til oss, og som kan enten gi eller ikke gi fordeler til vår kultur og samfunn. Men, i de fleste tilfeller, vil det være snakk om en kombinasjon av begge (Carrier, 2005).

Vitenskapen har nylig begynt og utforske mekanismene bak skjønnhetsresponsen. Den midlertidige konklusjonen er at: følelsen av skjønnhet er en vurderingsmekanisme som har vært nyttig for vår arts overlevelse gjennom menneskets historie, og er dermed et evolvert, naturlig, og medfødt instinkt, som ens prinsipper er delt av oss alle. Vurderingsmekanismen er sensitiv til visse mønster i våre erfaringer, som kan bli reprodusert og manipulert på ulike måter, og hvordan vi mennesker utnytter denne skjønnhetsresponsen, i vår produksjon og verdsettelse av kunst, er stort sett kulturelt betinget (Carrier, 2005).

Enkelte frykter at hvis vi forklarer hva skjønnhet er, og hvorfor vi finner visse mønster vakre, vil vi eliminere det skjønne fra verden. Men dette er en modo hoc feilslutning. Å forklare hva og hvorfor, endrer ikke det faktum at skjønnhet eksisterer, er tilfredsstillende og gjør våre liv mer verdifulle (Carrier, 2005). Hvis en nevropsykolog forklarte for deg det nevrologiske grunnlaget for sex, ved aktiviteten til nevroner i hypotalamus, septum og andre limbiske områder, ville du da ha sluttet å ha sex? (Ramachandran & Hirstein, 1999, s. 73; I: Carrier, 2005, s. 362). Neppe. Du ville fortsette å nyte orgasmer.

Danto og Brillo-boksene

Enkelte teoretikere har hevdet at vår skjønnhetsrespons ikke vekkes av spesifikke mønster i vår persepsjon. I sitt verk, Kunstverdenen, fra 1964, argumenterer kunstkritiker Arthur Coleman Danto at hva som er kunst ikke avgjøres av bestemte persiperte egenskaper ved objektet, men på forhånd ut fra en bakgrunn av kunstens historie og en atmosfære av kunstteori. For å understøtte sin teori, trekker Danto frem popkunstneren Andy Warhol, som stilte ut Brillo-bokser laget av kryssfiner i et kunstmuseum.

En Brillo-boks er en boks som inneholder stålull impregnert med såpe, brukt for rengjøring av blant annet tallerkener (Wikipedia, n.d.). Warhol stilte ut Brillo-bokser i høye, ryddige stabler, akkurat som på et supermarked. Men, hva er den betydelige forskjellen mellom Warhols bokser og de originale? Vaskepulverprodusenten kunne lage emballasjen i kryssfiner uten at de av den grunn ble ansett som kunstverker, og Warhol kunne lage sine av papp uten at de sluttet å bli ansett som kunst. Hvorfor? Ifølge Danto, er det fordi det ikke er noe ”iboende verdi” eller spesielle mønster ved persepsjon som vekker vår skjønnhetsrespons. Ergo, kan det ikke ha noe å gjøre med materialet, og dermed er det heller ingen betydelig forskjell igjen på Brillo-boksene og de originale.

Danto gjør et feilskjær her: han stiller ikke falsifiserende spørsmål, men forutsetter det han søker å bevise, at Brillo-boksene til Warhol er kunst. Danto prøver ikke å finne ut om dette overhodet er kunst, så mye som han forsøker å forklare hvorfor han mener de er kunst. Men, det første spørsmålet burde vært: Er Brillo-boksene kunst? Og ikke, hvorfor er de kunst. Kanskje Brillo-boksene er kunst, kanskje ikke. Ville de fleste folk, etter litt refleksjon, anse Warhols bokser som kunst? Ville folket anse utstillingen som et mesterverk som imponerer, beveger eller inspirerer?

Danto feiler å innse en alternativ og plausibel psykologisk forklaring for hvorfor folk anså Warhols utstilling som kunst. Folk hadde blitt fortalt at Warhol er kunstner, at Brillo-boksene ble utstilt i et kunstmuseum og at de er kunst. Fordi Warhol hadde sin fremstilling av Brillo-boksene i et kunstgalleri, ble det dermed automatisk antatt å være kunst. Hva ellers gjør de i et kunstgalleri hvis det ikke er kunst? Det er dermed mer trolig at det var den psykologiske kraften av suggesjon, autoritet, og konformitet som gjorde at folk mente dette var kunst, og ikke noen spesifikk kunstteori eller kunsthistorie, slik Danto hevder.

Uansett, påstanden at skjønnhet ligger kun i øynene til observatøren, er beviselig feilaktig. Psykologer har nå begynt å studere hva vi kan kalle ”prinsipper for skjønnhet”, og flere av dem har blitt vist å være universelle når det gjelder menneskelig skjønnhet (Buss, 2004; Carrier, 2005; Etcoff 2000).


Prinsipper for Skjønnhet

Den etterfølgende gjennomgang av prinsipper for skjønnhet er ikke dyptgående. Mer kunne sies om deres evolusjonsmessige og nevrofysiologiske fundament, samt hvordan kultur kan påvirke skjønnhetsresponsen. De fire prinsippene som fremlegges er heller ikke hele historien: det er mange andre regler man kunne utforsket, for eksempel, analogi, korrelasjon, balanse, dybde, rytme, osv. (Carrier, 2005). Vitenskapen har identifisert flere naturlige kriterier som utløser vår hjerne til en emosjonell følelse av skjønnhet (Carrier, 2005). Disse evolverte trekkene er som følger:


Peak Shift Effekten

Hvis du lærer en rotte til å skille mellom en firkant og et rektangel, ved å belønne den for korrekt identifikasjon av rektanglet, vil den etter hvert respondere mer hyppig til rektangler. Imidlertid, vil rotten også respondere mer kraftig til rektangler som er lengre og mer skinnende, og større enn den originale prototypen du trente den opp til å identifisere. Dette merkverdige resultatet impliserer at hva rotten har lært er ikke en prototype, men en regel: rektangularitet (Ramachandran & Hirsten, 1999; I: Carrier, 2005).

Dermed, når du observerer et stykke kunst, trekker du ut fra det spesifikke eksemplar mer fundamentale regler om visse mønster i opplevelsen, og din skjønnhetsrespons vil være en reaksjon til ”topp” manifestasjonen de mønstrene du finner appellerende (Carrier, 2005). Ett eksempel på denne effekten er hvordan menn har en universell preferanse for et spesifikt forhold mellom størrelsen av en kvinnes hofter og størrelsen av midjen (Singh, 1993; Singh & Young, 1995; I: Buss, 2004).

Kvinner som er kapable til å reprodusere seg, og som har god helse, har, generelt, et hofte-midje forhold (HMF) mellom 0.67 og 0.80. HMF er altså en god indikator på kvinners reproduktive status. Gifte kvinner med høyere ratio har vanskeligere med å bli gravide, og de som blir gravide, blir det i senere alder enn kvinner med lavere ratio. HMF er også en god indikator for langtidshelsestatus. Flere sykdommer, som for eksempel diabetes og hjerteinfarkt, har blitt vist å være linket til distribusjon av kroppsfett, og dette reflekteres i HMF, heller enn i den totale fettmengden pr se (Buss, 2004).

På grunn av dette, ville menn gjennom evolusjonshistorien ha foretrukket kvinner med en hofterate mellom ca 0.6 og 0.8 (Buss, 2004; Carrier, 2005). Kvinner med en slik kroppsform blir dermed generelt ansett som de mest attraktive, og dette er en universell tendens (Buss, 2004), fordi den går på tvers av alle kulturer (selv om man vil finne mange unntak fra regelen, og vi snakker her om kun den generelle preferansen, ikke om hva den enkelte mann på gaten vil finne mest tiltrekkende hos en kvinne; Carrier, 2005).

Det er altså en psykologisk mekanisme, en adaptasjon formet av naturlig seleksjon, designet for at menn skal gjøre klokere valg i utvelgelse av partner. Mekanismen er innstilt til å aktiveres sterkes når en mann ser en kvinne med timeglassfigur. Aktiveringen gir en belønnende følelse i hjernen. Mannen vil derfor anse en kvinne med hofte-midje forhold nærmere timeglassfigur som mer attraktiv, og dermed også mer interessant som potensiell partner, både seksuelt og romantisk, over kort og lang tid (se: Buss, 2004).

Grunnen til dette er fordi en slik kroppsform er ”topp” punktet av konvergens mellom vår hjernes registrering av en spesifikk timeglassfigur, som vil miste sitt mønster hvis den er for rett eller for kurvet. Altså, hva vi vil anse som mest vakkert, vil være ”topp” eksempler på hva vi liker, akkurat så mye av det vi kan erfare, uten at det blir til noe annet (som hvis vi strekker en rektangel så langt at vi ender opp med en linje). Vi liker å idealisere mønstre i våre erfaringer, og dette gjør at vi streber mot det beste (Carrier, 2005).


Symmetrieffekten

Symmetri og brudd på symmetri er et mønster som manifesterer seg i hele universet. Symmetri er en omvendt refleksjon av et bestemt mønster av materie-energi i rom-tid. Et mønster sammenkoblet med sitt speilmønster er naturlig vakkert. Symmetri er grunnleggende for den generelle konstruksjon av levende organismer, fordi det er enklere å kode for symmetriske former enn asymmetriske, og enklere ting er alltid lettere for naturlig seleksjon å oppdage og bevare. Vi har derfor en naturlig tiltrekning mot det symmetriske, fordi det er en god indikator på en levende organisme i motsetning til et tilfeldig landskap, eller en sunn organisme, både fysisk og genetisk, i motsetning til en usunn (Carrier, 2005).

For kvinner, gjennom evolusjonshistorien, har partnerskap med en usunn mann utgjort flere adaptive risikoer: en usunn mann har (1) økt risiko for å bli ”handikappet”, og dermed ute av stand til effektivt utføre visse oppgaver, for eksempel, skaffe mat til familien, og beskytte den mot predatorer; (2) har økt risiko for tidlig død, som medfører kutt i de ressurser han brakte til forholdet, og tvinge kvinnen til å ta på seg kostnadene av å finne en ny partner; (3) vil kunne overføre smittsomme sykdommer til partneren eller barna, og således kunne forringe deres sjanse for overlevelse og reproduksjon; (4) eller hvis tilstanden er arvelig, vil han kunne videreføre sine skadelige gener til barna (Buss, 2004).

På grunn av dette foretrekker kvinner menn med god helsetilstand (Buss, 2004). På tvers av kulturer rangerer kvinner ”god helse” som svært viktig, kun overgått av ”snill og forståelsesfull”, ”intelligent” og ”interessant personlighet” (Buss et al., 1990; I: Buss, 2004). En god indikator for hvor god helse en mann har, er graden for hvilket hele kroppen er symmetrisk (Gangestad & Thornhill, 1997; Grammer & Thornhill, 1994; Shackelford & Larsen, 1997; Thornhill & Moeller, 1997; I: Buss, 2004). Individer med symmetriske ansikter skårer høyere på tester for både fysiologisk og psykologisk helse (Shackelford & Larsen, 1997; Buss, 2004). Derfor, har kvinner utviklet sensitivitet for menn med symmetriske ansikter (Gangestad & Thornhill, 1997; Thornhill & Moeller, 1997; I: Buss, 2004), som de vurderer å være mer attraktive, ha hatt tidligere seksuell debut og større antall seksuelle partnere, enn menn med skjevheter (Buss, 2004).


Kontrasteffekten

Hjernen anvender ressurser på distinksjoner og endringer i det sensoriske felt, heller enn på dagligdags og kompleks bakgrunnsstøy. For eksempel, reagerer våre visuelle celler sterkere på ”kanter” og andre visuelle overganger, enn på en homogent farget overflate (Ramachandran og Hirstein, 1999; I: Richard Carrier, 2005).

For eksempel, vil en ung og naken kvinne kun iført antikke smykker, være estetisk mer tiltrekkende enn en helt naken kvinne, eller en kvinne iført både klær og smykker, fordi den rike teksturen av smykkene vil stå i sterk kontrast til den glatte huden, og det antikke står i sterk kontrast til den rå og unge naturen til kvinnen (Ramachandran and Hirstein, 1999; I: Richard Carrier, 2005).


Forventningseffekt

Hjernen liker og trives når den blir presentert for utfordringer, og dermed vil kunst som presenterer et ”puslespill” som hjernen føler den må løse gi tilfredsstillelse. For eksempel, vil bildet av en kvinnelig modell som ens hofter og bryster er halvveis dekket, være mer seksuelt opphissende for menn enn en helt naken modell (Ramachandran & Hirstein, 1999; I: Carrier, 2005). Men siden hjernen til en mann ikke kan virkelig kle av modellen (heldigvis for kvinner!), unntatt ved fantasifull manipulasjon av et indre bilde, så er ikke dette en løsning eller særlig utfordrende. Tilfredsstillelsen ligger heller i forventningen om at kvinnen skal strippe av seg resten av klærne. Et annet eksempel er skulpturen Diskoskasteren, fra det femte århundret fvt., skapt av den atenske skulptøren Myron. Den særegne skjønnheten til skulpturen ligger i måten utøveren er skadet, men i posisjon og klar til å kaste diskosen. Det er forventning her som gir tilfredsstillelse: vår hjerne kan nesten se for seg hva som vil skje videre, og dens oppmerksomhet er beslaglagt av dette (Carrier, 2005).


Den Subjektive Skjønnhet

Til tross for at menneskers preferanser for visse mønstre har blitt formet over historien av naturlig seleksjon og kodet i våre hjerner, slik at vi kan finne enkelte universelle prinsipper for skjønnhet, er fortsatt vår estetiske sans ulik på tvers av kulturer og mellom to medlemmer av samme kultur. Hva ethvert individ anser som vakkert er påvirket av dets betingingshistorie (læring) og erfaringshistorie (sosialisering), spesielt i positive situasjoner (Carrier, 2005).

Enkelte store filosofer, deriblant A. J. Ayer, i sitt verk Language, Truth & Logic, fra 1936, har forvirret det ”skjønne” og det ”gode,” og derfor hevdet at moralske verdier ikke kan bevises empirisk, fordi moralske påstander kun er et uttrykk for en emosjonell reaksjon, og dermed blir et spørsmål om smak og behag. Men det er en betydelig og kritisk forskjell mellom moralske verdier og estetiske vurderinger, ved at førstnevnte alltid er knyttet til hva som er godt for oss – til den praktiske oppnåelse av lykke. Det gir derfor mening å si at vi bør ha visse moralske verdier, mens det er absurd å si at alle bør ha visse estetiske verdier. Selv om det som er vakkert, kan være godt for oss, kan det også være dårlig eller likegyldig for oss, mens det stygge kan være nødvendig for oss. Det er heller ingen logisk relasjon mellom det skjønne og korrekt atferd. Moralsk fornuft overgår derfor estetisk sans når det er tid for å ta handlingsvalg. Mens moralske verdier motiverer til handlinger som er gode for alle mennesker, uansett deres uenigheter, er skjønnhet alltid betydelig subjektiv og personlig (Carrier, 2005). Skjønnhet ligger i de adaptive øynene til observatøren (Buss, 2004).

Det er derfor meningsløst å skulle argumentere mot en annen persons grunnlag for å like eller mislike noe. Du kan ikke bevise at han tar feil, slik man kan motbevise moralske påstander. Det er derfor patetisk å like eller mislike en person mer eller mindre på grunn av hans eller hennes estetiske smak. Kun en overfladisk person som ikke vet hva som er viktig i denne verden henger seg opp i hvorvidt en person liker hunder bedre enn katter, realistisk kunst bedre enn abstrakt, bøkene til Rowling bedre enn Tolkiens; filmene til Spielberg bedre enn Terantinos; 2Pac bedre enn Jay-Z; osv. Vi kan selvfølgelig påvirke hverandre og ha en dialog om hva vi synes er vakkert ved et eller annet kunstverk, men det ville være absurd å hevde at ”det er et empirisk faktum at katter er sjarmerende og derfor bør alle være sjarmert av dem.” Det ville rett og slett være en falsk påstand, uansett om alle på jorden syntes katter var sjarmerende, siden denne kongruens ville være en total tilfeldighet (Carrier, 2005).


De Høyere Dyder

Det er minst tre “høyere” prinsipper for hva vi burde anse som de store mesterverk innen kunst, de verk som imponerer, beveger, og/eller inspirerer oss, de mest fremtredende eksempler på skjønnhet skapt av menneskeheten. Disse prinsipper er som følger:


Kommunikasjon

Når den menneskelige hjerne er trent opp til å forstå kunstens subtilitet, blir den en effektiv måte å kommunisere følelser eller idealer. Gjennom kunst, kan vi fange essensen og dybden av emosjonelle og symbolske assosiasjoner. Det gode og onde; helten og skurken.

Kunst kan bevege mennesker ved å svinge med ens indre følelsesliv. Det kan være sluttscenen i en film som er rørende og får tårene til å sprette frem, eller en fengende låt som får deg til å hoppe opp på bordet og begynne danse. Kunst kan også ha et dypt kognitivt meningsinnhold, og gi våre forestillinger og fantasi erfaringer gjennom opphevelse av tvil og manipulasjon av følelser og reaksjoner, som, for eksempel, en samfunnskritisk karikatur. Kunst er således en av de beste og tryggeste ”dop.”


Utdannelse

Kunst kan hjelpe oss til å forstå realiteter, selv gjennom medier av det uvirkelig, fordi selve kontrasten alene kan utdanne, og vi vil kunne lære noe om verden, samfunnet, hverandre og oss selv. Vårt univers blir mer fargerikt og levende, mer interessant og verdifullt, når vi kan se mønster av skjønnhet som var usynlige for oss tidligere. Når en kunstner bruker sin kunst til å demonstrere sin observasjon og forståelse av naturen, samfunnet, mennesker, og fanger og formidler de essensielle mønstre av ting og sidestiller dem på meningsfulle måter, så fanger han/henne naturen, samfunnet, menneskeheten. Da presenterer kunstneren sitt verk på en måte som ingen tørr historiebok eller fotografi typisk kan, og vi blir stimulert til å lære fra kunsten, heller enn å ignorere den ut av kjedsomhet. Kunstneren gjør oss også en tjeneste når kunstens mening er sann, fordi da lærer vi noe vi burde lære, om vår verden og/eller oss selv (Carrier, 2004).


Ferdigheter

Vi beundrer andres prestasjoner, og deres intellekt, kreativitet og disiplin. Det gjør oss stolte og motiverer til selvoppnåelse av egne målsetninger. Det er derfor en stor skuffelse når individer forlater ”gaven” i seg selv, og kaster bort sine liv på meningsløs ødsel. Apati er en styggedom (Carrier, 2005).

Et av tegnene på et mesterverk er hvor store krav det stilles til en kunstners ferdigheter å skape slik kunst. Selv et dårlig kunstverk kan være originalt og kreativt. Men et mesterverk, derimot, vil kreve store ferdigheter som er særdeles vanskelige å utvikle. Derfor, finner jeg lite skjønnhet i abstrakt kunst. Slik kunst kan underholde, om kun fordi den blir latterlig, men den vil sjelden imponere, bevege, eller inspirere. Fordi, tenk på den enorme ferdighet, utviklet gjennom prøving og feiling over flere år med dedikert praksis, som en maler utviser når han skaper et bilde full av levende realisme, slik som mesterverkene av Da Vinci og Michelangelo. Å sammenligne deres verk med abstrakt kunst er flaut, fordi abstraksjonistene har gjort lite mer enn interiørdesign på lerret. Hvis vi skulle imponere et romvesen med vår kunst, ville vi da ha trukket frem Picassos Guernica eller Munchs Skrik, i stedet for kunsten til Donatello og Raphael?

Abstraksjonistene har forlatt, og dermed sviktet en av kunstens høyeste dyder: selve manifestasjonen av menneskers evne til å mestre og å kjenne sine omgivelser, og skape skjønnhet av en kompleksitet og dybde som rivaliserer med naturens egne praktverk (Carrier, 2005). Å fryde seg over abstrakt kunst er som å prise de uvitende, absurde og moralsk forvirrede skriblingene til kirkefedrene Tertullian og Origen, til fordel for verkene til de store tenkerne Epikur og Seneca - som fortsatt i dag er essensiell lesning for enhver filosof.


Referanser:

Ayer, A. J. (1936). Language, Truth and Logic (2. utg.). USA: Dover Publications, Inc.

Bunnin, N. & Yu, J. (2009). The Blackwell Dictionary of Western Philosophy. USA: Wiley-Blackwell.

Buss, D. M. (2004). Evolutionary Psychology – The New Science of the Mind (2. utg.). USA: Pearson Education, Inc.

Carrier, R. (2005). Sense and Goodness without God: A Defense of Metaphysical
Naturalism. USA: Author House.

Danto, A. C. (1964). Kunstverdenen. I: Bale, K. & Bø-Rygg, A. (2008). Estetisk Teori – En Antologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Etcoff, N. (2000). Survival of the Prettiest: The Science of Beauty. USA: Anchor.

Wikipedia (i.d.). Brillo Pad. Lastet ned 08. oktober, 2009, fra
http://en.wikipedia.org/wiki/Brillo_Pad.

4 comments:

  1. Drøyt å påstå at abstrakt kunst hverken inspirerer, beveger eller imponerer. Du må først og fremst presisere hva abstrakt kunst er for deg, og du har tydeligvis blitt inspirert selv, da du orker å problematisere det.

    Jeg får desverre inntrykk av deg som svært snaversynt.
    Men da et spørsmål: Synes du at musikk ikke er musikk om det ikke er vakkert? Hvordan vil du beskrive musikk?

    ReplyDelete
  2. Jeg er inspirert, men ikke av abstrakt kunst; ikke fall for ad hominem, det er ikke særlig "vakkert".

    Min tese, belagt med empiri, konkluderer med at, hva et individ anser som "vakkert" er svært subjektivt. Selv om vi kan vise til universelle tendenser og forklare dem med vårt felles opphav og utvikling over evolusjonshistorien, handler dette til syvende og sist om føelsene våre.

    Poenget med de høyere dyder for kunst er at man kan rangere ens inntrykk. Som å gi filmer terningkast, bare at man ikke kan si at gapet mellom 5 og 6 er like stort som mellom 4 og 5; kun at 5 er dårligere enn 6 og 4 er dårligere enn 5.

    Jeg sier ikke at abstrakt kunst ikke kan være kunst; jeg sier at abstrakt kunst sjelden eller aldri er eksepsjonell kunst eller mesterverk. Altså, hvis vi skulle skryte av vår felles kunstproduksjon, ville vi da vist frem Mona Lisa i stedet for The Last Supper?

    Dermed, ditt spørsmål om "musikk ikke er musikk om det ikke er vakkert" berører faktisk ikke min tese overhodet. Musikk er lyd. Faktisk, det finnes ingen universelt akseptert definisjon som går utover dette. Grunnen er at dette handler om følelser, og derfor høyt subjektivt. Likevel kan vi snakke om visse elementer av musikk som for eksempel pitch, rytme, tempo, dynamikk osv.

    Hvordan musikk komponeres er svært ulikt fra samfunn til samfunn (altså, ulike grupper, hvor "ulik" skilles ved ulik kultur). Enkelte grupper har formalisert musikken, hvor det meste er gjort utført eller produsert etter visse "prinsipper". Andre grupper har stort sett kun improvisjon.

    Uansett, svaret er: Nei. Musikk er musikk selv om det ikke er vakkert. Men hvorvidt jeg synes det er vakkert eller ikke avhenger av min betingelseshistorie og komposisjon, til tross for at det faktisk er noen få universelle "prinsipper for musikk".

    ReplyDelete
  3. Hvordan kan du si at abstrakt kunst aldri er mesterverk, eller eksepsjonelt?

    Jeg sier meg enig i han/hun over, og lurer også på nettopp hva du legger i begrepet "abstrakt kunst"? Jeg er veldig interessert i å vite hvilken kunst som rett å slett er ute av stand til å være mesterverker.

    Du sier i ditt svar til han/hun over at det til syvende og sist handler om følelsene våre når vi betrakter kunst. Men samtidig sier du i posten din at det å fryde seg over abstrakt kunst er som å prise de uvitende, osv. Hvordan kan si noe så bastant om abstrakt kunst, når du samtidig er tilbøyelig til å si at det er relativt?

    ReplyDelete
  4. Jeg har allerede svart på dette i artikkelen!

    Abstrakt kunst (her når det gjelder maleri) kan eksemplifiseres ved verkene til Picasso; mens realisme blir eksemplifisert ved Da Vinci. Du kan google deres malerier for å se forskjellen.

    Jeg har ikke sagt at det er relativt. Faktisk, nesten halvparten av artikkelen er dedikert til nettopp å avvise at skjønnhetsresponsen er totalt relativ, en konklusjon jeg belegger med betydelig psykologisk emperi og understøttet av evolusjonsteorien. En konklusjon som forøvrig ikke er kontroversiell, men heller akseptert av flere filosofer og vitenskapsfolk i feltet, deriblant Richard Carrier, David M. Buss og Nancy Etcoff, for å nevne noen få.

    Ei heller er påstanden min om prinsippene for skjønnhet bastant, siden jeg er fullt villig til å endre syn på dem hvis noen motbeviser dem. Men det krever at noen tar seg bry med å argumentere mot de spesifikke premissene for mine konklusjoner.

    ReplyDelete