Tuesday, June 30, 2009

Naturalisme: Introduksjon


Naturalisme er et komplett filosofisk system, som inkluderer epistemologi, metafysikk, estetikk, etikk og politikk.

Naturalisten søker å løse ethvert problem først og fremst med "pennens makt og fornuftens styrke." Det naturalistiske motto er: "Cherish integrity in yourself and compassion for all!"


Epistemologi

Ifølge den naturalistiske teori om kunnskap, er den øverste autoritet for å oppnå viten, fornuftens ærlige og kritiske analyse av sanseerfaringer. Vitenskapene er vår beste metoder for å oppnå kunnskap om universet. Naturalisten søker visdom fordi kultivering av intellektet er essensielt for å oppnå "det gode liv". Naturalisten verdsetter nysgjerrighet, oppriktighet, åpensinnethet, ydmykhet og integritet - dyder essensielle for intellektuell progress.


Metafysikk
Ifølge naturalismen eksisterer det kun naturlige fenomener i universet. Alle fenomener kan reduseres til kun ikke-mentale mekanismer. Det eksisterer derfor kun partikler i rom-tid. Vi mennesker er her på jorden på grunn av en lang prosess av utvikling, forklart best ved kontemporære big bang teorier og evolusjonsteorien.


Estetikk

Skjønnhet er i de adaptive øynene til observatøren. Over evolusjonshistorien har vi utviklet visse mekanismer som gjør at vi finner visse mønster i erfaringer vakre. Men hvordan vi reproduserer og vurderer slike mønster i kunst, er stort sett subjektivt.


Etikk

Naturalisten streber etter å skape mest mulig lykke for flest mulig mennesker. Moralske ytringer er empiriske påstander. Det finnes dermed en objektiv moral, den er dog ikke absolutt, men relasjonell. Hva man bør gjøre i en viss situasjon er å identifisere og handle i overensstemmelse med det valg som vil tendere å skape mest lykke, siden dette er den mest grunnleggende og største verdi av alle, fordi, uten lykke, blir våre liv til syvende og sist meningsløse. Vi skaper mening og verdi i våre liv når vi handler. Og hvis du synes det er for mye grusomhet i verden, så gjør noe med det!


Politikk

Naturalisten verdsetter og forsvarer de grunnleggende rettighetene til alle mennesker, deriblant retten til liv, frihet og sikkerhet; samvittighets-, tros- og ytringsfrihet; rett til utdanning og selvbestemmelse; rett til å søke lykke, såfremst man ikke skader medmennesker eller krenker deres rettigheter, eller misbruker naturen og vår felles planets ressurser.


Berømte nålevende naturalister
- etolog Richard Dawkins
- historiker Richard Carrier
- filosof Sam Harris
- psykolog Steven Pinker
- psykolog Susan Blackmore
- psykolog Michael Shermer
- filosof Daniel Dennett
- skeptiker James Randi
- aktivist Dan Barker


Litteratur

Richard Carrier - "Sense and Goodness without God: A Defence of Metaphysical Naturalism" (2005)


Nettsider

Brights Bevegelsen
http://www.the-brights.net/

Infidels
http://www.infidels.org/

Center for Naturalism
http://www.centerfornaturalism.org/

Center for Inquiry
http://www.centerforinquiry.net/

The Reason Project
http://www.reasonproject.org/

Tuesday, June 16, 2009

Naturalistiske Dyder: det Åpne Sinn


En av naturalismens dyder er et åpent sinn: å være mottakelig for ny intellektuell stimuli.

Åpensinnethet er en essensiell komponent av kritisk tenkning. Vitenskapen dør foruten åpne sinn, fordi, hvis man ikke er villig til å vurdere nye ideer, hypoteser, beviser eller argumenter, blir det nærmest umulig å utvikle ens forståelse og kunnskap om universets fenomener.

En person som skårer høyt på ”åpensinnethet,” vil også tendere skåre høyt på nysgjerrighet, kreativitet og intellektuell redelighet.

En åpensinnet person vil ikke bare være en passiv mottaker, men aktivt søke intellektuell stimuli. Ny stimuli vil kunne føre til at man tenker i nye baner, og man åpner da dører til ny forståelse og innsikt. Dette vil kunne utfordre hva man allerede holder for å være korrekte beskrivelser av virkeligheten, og er man er villige til å endre sine meninger i lys av ny data og argumenter vil man kunne hele tiden ha betydelig progress i ervervelse av kunnskap.

Åpensinnethet er dermed en buffer mot dogmatikk, fordi man som regel erkjenner at man er feilbarlig og dermed aldri kan, eller vil aldri, hevde å besitte absolutt sannhet eller personlig innsikt i det ukjente.


Trangsynthet

Vitenskapen blir av og til anklaget for å være trangsynt. Denne anklagen hviler som regel på uvitenhet om hva det vil si å være åpensinnet.

Man er ikke trangsynt hvis man ber om beviser før man forplikter seg til en eller annen konklusjon. Det ville være absurd å hevde at en dommer i en rettssak var trangsynt fordi han krevde bevis før han sperret den tiltalte inne i fengsel

Teoretisk sett, vil et åpent og kritisk sinn av og til kunne avvise sanne ideer, men vil nesten alltid identifisere og forkaste falske ideer. Hvis man i tillegg er åpen for å revurdere ens meninger, vil man over tid luke ut falske ideer og kun sitte igjen med kunnskap.

Hvis man er åpensinnet, men ikke krever beviser, er man godtroende, og man vil i større grad akseptere absurde og irrasjonelle ideer. Man er også potensielt lettlurt; noe som kan ha betydelig negativ effekt på liv og helse.

Er man trangsynt, vil man også gjerne være dogmatisk og mene at man besitter ”sannheten”; det er altså ikke behov for å vurdere nye beviser eller argumenter, og dette saboterer personens læringsprosess.

Anklager man skeptikeren eller vitenskapen for å være trangsynt fordi de ber om evidens, så er det at ens krav krever suspensjon av kritisk tekning, en indikasjon på at man selv er arrogant.

Homoseksualitet: Psykologi og Moral


Homoseksualitet er definert som en seksuell orientering - tiltrekning og atferd - mot det samme kjønn, i kontrast til heteroseksualitet som er en seksuell orientering mot det motsatte kjønn. Homoseksuelitet kan være en situasjonell eller vedvarende disposisjon.

Forekomst av homoseksualitet blant mennesker er vanskelig å avgjøre nøyaktig. Studier anstår at mellom 2-20 prosent av populasjonen utviser en eller annen grad av homoseksuell tendenser.

Gjennom den mennekselige historie har homoseksualitet enten blitt priset eller fordømt; ansett som er positivt aspekt ved et samfunn, eller en destruktiv synd eller sykdom. Ofte har homoseksuell atferd blitt kriminalisert og straffet.

I den vestlige verden i dag er homoseksualitet blitt ansett som en seksuell orientering like verdig og respektabel som heteroseksualitet eller andre orienteringer som bifilitet (begge kjønn) og aseksualitet (ikke seksuelt aktiv). Men i land utenfor vesten er det varierte syn, fra aksept til dødstraff for homoseksuell atferd.

Mange homofile skjuler derfor sine følelser og aktiviteter ut av frykt for stigmatisering, utfrysning, vold eller represalier (sosialt eller juridisk). Fordommer og hat mot homofili er ofte grunnet i uvitenhet om årsaksforholdet og konsekvensene av homoseksualitet. La oss derfor avlive noen myter om homofili.


Myte 1: Homofili er en mental forstyrrelse

I 1973 fjernet den amerikanske psykiatriforeningen homoseksualitet fra sin liste over mentale forstyrrelser. Flere tiår med forskning og erfaring har tilbakevist påstanden om at homoseksualitet er en mental forstyrrelse. Homoseksuell atferd er et normalt aspekt av menneskelig seksualitet, og er dokumentert i alle kulturer og tidsaldre.


Myte 2: Homofili er en funksjonshemning

Handikap eller funksjonshemning er en betegnelse for nedsatt arbeids- eller funksjonsevne på grunn av psykiske, fysiske eller sosiale årsaker (skader, sykdommer, o.l.) hos et individ. I den grad homofile blir hindret i samfunnet, skyldes det fordommer og diskriminering. Å kalle en homofili funksjonsnedsatt er som å kalle en mørkhudet handikappet; man impliserer at homofili er en medfødt eller ervervet skavank som individet burde ønske å være foruten – og enhver som fremmer en slik påstand har åpenbart sin egen fordom mot homofili.


Myte 3: Terapi kan gjøre homo til hetero

Enkelte hevder at såkalt konversjonsterapi (eller reparativ terapi) kan gjøre homo til hetero. Slik terapi er fundert på ideen om at homoseksualitet er en selvvalgt livsstil, sykdom eller mental forstyrrelse. Men forskning og klinisk erfaring har ikke funnet belegg for at konversjonsterapi har positiv effekt. Faktisk har ideen bidratt til å forsterke fordommer og diskriminering mot homofile. I 2000 adopterte Norsk Psykiatrisk Forening følgende resolusjon: ”Homofili er ingen sykdom eller sykelig tilstand, og kan derfor ikke være gjenstand for behandling. En ’behandling’ hvis hensikt er å endre seksuell legning fra homofil til heterofil, må betraktes som etisk uforsvarlig, og hører ikke hjemme i helsevesenet.”


Homofili i dyreverdenen

Homoseksuell atferd er observert hos ca 1.500 ulike arter i dyreriket, både sex, ”flørting”, partnerskap og foreldreskap. I Central Park Zoo, New York, har to homofile mannlige pingvinene Roy og Silo vært uadskillelige. De fikk lov til å bli foreldre. De ruget et fruktbart egg, og barnet ble matet og holdt varmt.

Et argument mot homofili, uansett om debatten har handlet om lov til å leve, gifte seg eller ha barn, har vært at homoseksuell atferd er naturstridig eller unormalt. Men forskning har vist at svært mange dyrearter er faktisk biseksuelle, og at homoseksuell atferd er kun en del av artens seksuelle atferdsmessige repertoar.

Å slutte direkte fra natur til moral eller politikk, er et logisk feilskjær. At noe er naturlig og normalt, betyr ikke nødvendigvis at det er en ønskverdig tilstand. Burde vi ha et lovforbud mot at tvekjønnede skal kunne få utført kjønnsoperasjon, med den begrunnelse at hermafroditisme er ”unormalt” og den tvekjønnede derfor må akseptere begrensningene av sin ”tilstand”. Bytt ut ”hermafroditisme” med ”homofili” og man får et argument ofte fremsatt av motstandere av at homofile skal få kunne bli foreldre.


I Forsvar av Homofile Foreldreskap

Hovedspørsmålet når det gjelder om homofile burde få bli foreldre burde være: Vil barn ta noen form for skade av å ha homofile foreldre? Enhver respons som ikke fokuserer på barns velferd er i beste fall irrelevant.

Psykologisk forskning viser at barn tar ikke skade av å ha homofile foreldre. Ideen om at heterofile eller biologiske foreldre alltid er de beste til å ta seg av barn har blitt diskreditert. Den amerikanske psykologiforening adopterte en resolusjon i 2004 hvor det står at ”det er ikke noe vitenskapelig bevis for at foreldres effektivitet er relatert til foreldres seksuelle orientering”; og ”forskning viser at tilpasningen, utviklingen, og psykologisk velferden til barn er urelatert til foreldrenes seksuell orientering og at barn av lesbiske og homofile foreldre er like trolig som de av heterofile foreldre til å blomstre.” På grunnlag av dette er det like urettmessig å skulle søke å innføre lov mot at homofile skal få kunne ha barn, som å nekte mørkhudete å få ha barn.

Wednesday, June 3, 2009

Filosofi: Kjærlighet til Visdom


Hvis du ønsker å Forstå og Vite hva som Er og Bør være; å gi fornuftig svar på De Store Spørsmål; å etablere et koherent og komplett Livssyn som er understøttet av Evidens, bør du studere Filosofi.

Hvis du ønsker å oppnå Det Gode Liv, faktisk genuin lykke, uten å måtte sette din lit til flaks, naturlig talent eller medmenneskers godhet, bør du studere Filosofi.


Hva er Filosofi?

Filosofi betyr “Kjærlighet til Visdom.” Kjærlighet er en forpliktelse, og visdom er innsik om livet. Filosofi er en lidenskapelig forpliktelse til å søke og omfavne de mest fundamentale sannheter og innsiktsfulle perspektiver om livet. En Filosof er enhver som lidenskapelig søker Visdom, fordi hun/han mener at kultivering av Intellektet er essensielt for å oppnå Det Gode Liv.

"Philosophy begins in wonder" - Aristoteles

Filosofi kan ikke separere seg totalt fra verdens realiteter. Den kan ikke være immunisert mot empiriske observasjoner og argumenter. Før vi kan rettferdiggjøre metafysiske spekulasjoner, må vi ha gått tom for empiriske observasjoner. Filosofi er en vitenskap, ikke flisespikkeri eller dagdrømming. Filosofi er ikke håpløse spekulasjoner eller virkelighetsfjerne refleksjoner, men denne ”søken etter visdom” er selve aktiviteten av å studere språk, logikk og metode, og så anvende disse verktøy for å konstruere et korrekt bilde av seg selv og verden.

Hvis vi tillater oss selv å virkelig reflektere over livet, om de ting vi ofte tar for gitt, om de store spørsmål som vi gjerne ignorerer i vår travle hverdag, begynner vi å oppføre oss som filosofer. Hvis vi lærer oss prinsipper for kritisk tenkning og tenker hardt over de dype spørsmål, vil vi kunne ha en reell progress, og vi begynner å bli gode filosofer. Men vi kan ikke leve filosofisk uten å handle i overensstemmelse med vår visdom. For å være filosof i den dypeste forstand, en eksepsjonell filosof, må vi bruke vår kunnskap, ikke bare for egen gevinst, men også for å fremme menneskeheten, gi universet mer verdi, og gjøre alles liv litt mer meningsfulle. Filosofi er altså ikke bare teoretisk, men også praktisk: man må leve ut filosofien i alle aspekt av ens liv, ellers så har den knapt noe nytteverdi.

"He is not wise to me who is wise in words only, but he who is wise in deeds" - St. Gregory

Den naturalistiske filosof - som forholder seg kun til det naturlige, og avviser det overnaturlige - bør verdsette, blant annet, Nysgjerrighet, Oppriktighet, Åpensinnethet, Ydmykhet og Integritet – dyder essensielle for intellektuell progress.

Filosofi forbedrer menneskers evne til kritisk tenkning. Et kultivert intellekt oppnår lettere forståelse og kunnskap innen ethvert domene hans oppmerksomhet er fokusert mot. Visdom forbedrer evnen til å identifisere, unngå eller korrigere egne og medmenneskers feiltrinn. Evne til å unngå eller utholde lidelse, gjør at filosofens lykke i livet blir sterkere og mer konstant. Det er derfor ikke noen god grunn til ikke å studere Filosofi.


Utdanning

Siden Filosofi har uvurderlig nytteverdi, burde Filosofi være obligatorisk fag i grunnskolen for alle barn. I timene bør elevene, blant annet, diskutere hva de lærer i de andre fagene og sette kunnskapen i en større kontekst, samt ta opp etiske problemstillinger som oppstår på skolen og i hverdagen. Dette vil forbedre elevenes evne til empati og til å løse konflikter med ord; som vil redusere vold og mobbing. Elevene vil forbedre sin evne til kritisk tenkning; lære verdien av ytringsfrihet og trosfrihet; og lære å tolerere ulike meninger og respektere meningsmotstandere – noe som vil gagne dem for resten av livet.


Hvor Begynner Vi?

Etter mer enn 2500 år med studier, eksperimenter og debatt, vet vi at, for å etablere et komplett, koherent og fornuftig livssyn, er det én bestemt sekvens man må følge. Det første steget man tar er essensielt, fordi det har ringvirkninger for alt annet man forplikter seg til senere. Det første man må gjøre, er å etablere ens ”teori om kunnskap” eller epistemologi. Man må vite hvilke kriterier som pålitelig skiller mellom det som rimelig kan antas å være korrekte beskrivelser av virkeligheten og det som er feilaktig. Å etablere epistemologi krever flere steg.

For det første, må du kunne forstå menneskelig kommunikasjon, noe som krever at man lærer seg både språk og logikk. De fleste vil få tilstrekkelige ferdigheter fra grunnskolen, men den seriøse filosof burde gjøre ekstra anstrengelser for å sikre at man mestrer begge disiplinene.

Språk og logikk er viktig fordi, hvis du ikke forstår hva som kommuniseres, kan du heller ikke vite om det som kommuniseres er sant eller ikke. Desto bedre man mestrer språk og logikk, desto bedre vil ens resonnering og forståelse bli, og man vil lettere erverve kunnskap innen ethvert domene, samt luke ut falske anskuelser man holder.

For det andre, må du ha en holdbar og klar idé om hvordan du skal kunne pålitelig skille sannhet fra falskhet. Først må du finne frem til noen prinsipper som virker fornuftige i seg selv. Hvordan vi finner de første prinsippene er ikke så viktig, så lenge du kun stoler på de som er ordentlig beviste.

For det tredje, må du følge din prosedyre i det minste en liten stund før du påstår noe som helst. Du vil vite din teori er korrekt – om den fører deg nærmere Sannheten – ved dens resultater i praksis. Hvis du ikke har en pålitelig og holdbar epistemologi, så vil du snuble deg gjennom alle studier du senere foretar deg, og forplikte deg til unødig mange falske anskuelser, samt at ditt livssyn vil forbli inkoherent.

Dette er grunnen til at epistemologi er av essensiell viktighet. Enhver som ignorerer studie av metode, vil ha mindre suksess i å strekke seg mot Sannheten, og har ikke noen god grunn til å være sikker på sine egne anskuelser.

Når man har etablert sin epistemologi, kan man gå videre til metafysikken, og finne ut hva som virkelig eksisterer; hva alt er laget av; hva som er fellesnevnerne for alt i universet.

Når vi har gjort vår metafysikk, kan vi gå videre til å svare på flere store spørsmål. Hvordan kom vi hit? Ble vi skapt av en gud og plassert på jorden? Eller er vi produkter av en blind og ubevisst kraft, av evolusjon over millioner av år? Og, hva er meningen med livet? Er det å tilbe en gud, følge hans diktater skrevet i en bok, for å kunne få komme til en plass kalt himmelen etter vår kjødelig død, hvor vi vil oppleve evig lykkerus? Eller er meningen med livet å skape et lykkelig liv for seg selv, de vi elsker og fremme menneskeheten? Er det å være et moralsk menneske, ikke kun for egen gevinst, men for å gjøre universet mer lysere, gi det verdi, og således gjøre våre egne og medmenneskers liv mer meningsfulle?

Spørsmålet om hva meningen med livet er, er knyttet til etikk. Det første spørsmålet burde ikke være hvilken moral vi burde følge, men om vi overhodet trenger etikk. Hvorfor være moralske overhodet? Og når vi har funnet ut dette, etablert en teori om moral, og integrert den i våre egne liv, kan vi ta for oss politikken. Det første spørsmålet vi må stille oss nå, er ikke hvilken ideologi vi burde følge, men hvorfor vi overhodet trenger politikk. Hva skal vi med staten? Hvorfor ikke leve i anarki? Når vi har svart på dette, kan vi bygge opp vår ideologi fra grunnen. Når vi har gjort det, har vi kommet langt i å etablere et koherent og fullstendig Livssyn. Men vi blir aldri virkelig ferdige. Filosofi er ikke noe man kan gjøre på noen dager, eller år. Det er en aktivitet som bør følge oss hele livet, hvor vi alltid er villig til å utfordre og revurdere det vi allerede tror.


Litteratur:

James Ladyman et. al. - "Every Thing Must Go"

Nicholas Rescher - "Philosophical Reasoning"

Richard Carrier - "Sense and Goodness without God"

Abort: Vitenskap og Legalitet


- hvorfor abort før den 20. uke av svangerskapet er moralsk forsvarlig og burde være lovlig.

Et foster kan ikke overleve utenfor livmoren før den 20. uke av svangerskapet. Fødsel før denne tid er derfor ikke mulig. Organutviklingen som er nødvendig for overlevelse forekommer mellom den 20. og 24. uke. Abort etter at fosteret har mulighet til å overleve utenfor livmoren forekommer sjelden. Som regel når barnet allerede er dødt eller ikke kan fødes på grunn av skade på livmoren, men likevel må bli fjernet for å redde morens liv. I nesten alle tilfeller er abort etter den 20. uken verken trygt eller nødvendig.

Før den 20. uke har fosteret ikke utviklet en fungerende cortex – en del av hjernen som har en nøkkelrolle når det gjelder blant annet hukommelse, sensoriske prosesser, tenkning og bevissthet. En tilstand uten fungerende cortex er medisinsk ansett som en tilstand av død. En person uten fungerende cortex kan ikke bli drept, siden personen allerede er død – det er kun en livløs kropp igjen. Ergo, et foster uten en fungerende cortex kan ikke bli drept, for det er ennå ikke en ”person”.

Et foster uten fungerende cortex kan ikke utvikle en individuell personlighet. Ergo, kan ikke en ”person” eksistere før den 20. uken av svangerskapet. Kun personer kan ha menneskerettigheter. Et foster uten fungerende cortex er ikke en person. Ergo, et foster kan ikke gis en menneskerettighet til liv. Det betyr at abort ikke krenker en persons rettighet.

En mus er et nevrologisk aktivt vesen. Og selv om musen ikke har en kompleks cortex, har den en hjerne som er kompleks nok til at den kan føle smerte. En mus fortjener derfor en viss grad av moralsk hensyn. Noe som er grunnen til at vi bør ha forbud mot å slakte dyr uten bedøvelse. Men et foster kan ikke føle smerte. Den nevrologiske strukturen nødvendig for å registrere og lagre sensasjon av smerte eksisterer eller fungere ikke før i den femte måned av svangerskapet.

Et foster kan ikke føle mer smerte enn en pasient under full narkose på et operasjonsbord. Og et foster har ikke en individuell personlighet, noe mer enn et hjernedødt menneske. Uten følelse av smerte eller tap av personlighet, forårsaker ikke abort noen betydelig skade og krenker ikke en persons rettighet til liv. Abort før den 20. uke av svangerskapet er derfor moralsk forsvarlig og burde være lovlig.

Abortlover bør være liberale. Undersøkelser viser at desto strengere abortlov, desto flere kvinner dør. Strenge abortlover fører ikke til færre aborter, men vil ofte føre til en økning i antall svangerskapsavbrytelser. Men der hvor abort er forbudt eller ansett som umoralsk, vil kvinner ofte få utført utrygge aborter - svangerskapsavbrytelser under utrygge forhold av personer uten tilstrekkelig kompetanse.

Utrygge aborter forårsaker at over femti tusen kvinner dør hvert år og millioner av kvinner får langvarig skade eller sykdom. I tillegg, koster utrygge aborter et samfunn mer enn hvis kvinner kan få utført abort på et sykehus eller en helseklinikk, utført av kompetent helsepersonell, og under hygienisk og medisinsk forsvarlige forhold.

Konklusjon er at abort før den 20. uken av svangerskapet er moralsk forsvarlig, burde være lovlig, og abortloven bør være liberal. Dette betyr imidlertid ikke at abort burde brukes som et alternativ til prevensjon, og seksualundervisning bør gis til alle for å forhindre uønskede svangerskap.


Referanse:
Debate between Richard Carrier and Jennifer Roth: On The Issue of Abortion

Eutanasi og Legalitet

Det finnes flere former for dødshjelp eller eutanasi, og ulikhetene har betydelig relevans for om hvorvidt vi bør anse de spesifikke underkategoriene for moralsk akseptable eller ikke. Man skiller mellom ufrivillig og frivillig, aktiv og passiv, samt enkelte blandingsforhold. Frivilligheten har å gjøre med selve individet som ens liv elimineres, mens aktiviteten har å gjøre med klassifisering av assistenten(es) type involvering. Frivillig betyr her at individet selv ønsker å dø; mens aktiv betyr at assistenten hjelper direkte med å forårsake en tilstand av død hos individet.

Ufrivillig dødshjelp er de tilfeller hvor en persons liv blir eliminert, til tross for at personen selv ikke har uttrykt et kompetent ønske om å dø, og det blir egentlig meningsløst å snakke om ”hjelp”, uansett assistentens motiver. Hvis aktøren(e) var direkte aktiv i å forårsake individets død, kan ikke handlingen meningsfullt skilles fra overlagt drap, og burde derfor være ulovlig. Hvis aktøren(e) passivt tillot individet å dø, burde de(n) straffeforfølges for uaktsomt drap.

Lov og straff henger nøye sammen. Lovene forteller hvilke handlinger i samfunnet som er uakseptable, mens straffen er konsekvensen samfunnet gir den eller de som ikke følger lovene. I enhver anstendig moral handler straff kun om læring, og aldri om hevn, og belønning for overholdelse av lover er inkludert. En lov bør aldri innføres med mindre den faktisk hindrer enten krenkelse av rettigheter eller at betydelig skade forekommer i samfunnet.

Selvmord i seg selv kan ikke kriminaliseres, da vi ikke kan straffe en død person. Forsøk på selvmord kan heller ikke kriminaliseres: for det første, fordi mennesket bør være herre over sitt eget liv; for det andre, fordi selvmord ikke krenker et annet individs rettigheter; og for det tredje, fordi suicidale hjelpes best ved psykologisk intervensjon. Samfunnet bør ikke straffeforfølge suicidale, men likevel forsøke hindre selvmord.

Dette betyr at frivillig passiv dødshjelp, hvor en kompetent pasient nekter å ta imot behandling og assistenten(e) tillater det, ikke bør kriminaliseres. Vi kan ikke tvinge ved makt vår samvittighet og verdier på et medmenneske, det ville være en krenkelse av personers grunnleggende rettighet til samvittighets- og trosfrihet. Men vi skal likevel forsøke å hindre slik form for eutanasi å forekomme.

Frivillig aktiv dødshjelp er tilfeller hvor en kompetent person ønsker å dø, og mottar direkte assistanse fra en eller flere personer. Slik form for eutanasi ser på overflaten ut til å være åpenbart umoralsk, men gjelder det under alle omstendigheter? Vi kan tenke oss en hypotetisk situasjon med strenge reguleringer:

En person (a) lider av en uhelbredelig tilstand, (b) som forårsaker uholdbar smerte for personen eller umuliggjør et lykkelig liv, (c) hvor det ikke er trolig man vil finne en kur i løpet av forventet gjenværende levetid, (d) og personen har et vedvarende, frivillig og kompetent ønske om å dø, eller har før tap av kompetanse uttrykt et slikt ønske i tilfellet hvor betingelsene a-c er tilfredsstilt, (e) og man kan ikke begå selvmord uten assistanse.

Burde slik regulert frivillig aktiv dødshjelp være lovlig under slike omstendigheter? Hva er argumentene for og imot?

Monoteistiske religiøse har generelt vært motstandere av all form for eutanasi. Gud er den som bestemmer over liv og død, ikke mennesket selv, derfor blir selvmord og dødshjelp umoralsk. Men hvilken gud skal vi stole på? Den kristnes, jødens eller muslimens? Hvilken hellig skrift bør være vårt fundament? Hvordan vet vi at bibelen, toraen eller koranens ord er sanne? Kan vi basere lover i vårt samfunn på slike religiøse spekulasjoner?

Nei. For å rettferdiggjøre innføring av en lov, må vi ha et bedre argument. Det kreves beviser som kan uavhengig bekreftes og logisk konstruerte argumenter som er basert på dem. Men kommunikasjon med guder kan ikke etterprøves. Den utenforstående har ikke mer grunn til å tro den religiøse på sitt ord, enn hvis ordene ble tilskrevet personen selv og ikke hans gud. Vi kan ikke dømme personer til fengselsstraff på grunnlag av en subjektiv personlig overbevisning om at man har kontakt med vår allmektige skaper.

Man kan derfor trykt legge til side argumenter basert på religion. Vi skal dermed anta at naturalisme er sant. Naturalisme er den posisjon at det ikke eksiterer noen form for overnaturlige vesener, fenomener eller mekanismer. Det er kun det naturlige som opererer i vårt univers, og den øverste autoritet er fornuftens åpne og ærlige analyse av beviser og argumenter – vitenskap og filosofi.

Hva mener naturalismen om regulert frivillig aktiv dødshjelp? For å gi svar på det, må vi vite hva naturalismen sier om meningen med livet. Ifølge naturalismen er meningen med livet søken etter lykke. Vi har fått valget mellom liv og død. Hvis vi ønsker å leve må vi engasjere oss i visse handlinger, fordi hvis vi mislykkes, dør vi. Men døden i seg selv er irrelevant for spørsmålet om meningen med livet, for uansett om vi levde evig, ville vi fortsatt kunne ha en meningsløs tilværelse. Det er dermed våre handlinger som gir livet mening, når de fører til oppnåelse av noe vi ønsker.

Men hva burde være det ultimate mål? Hvis vi fikk valget mellom et langt ulykkelig liv eller ti år med lykke, ville vi ikke valgt sistnevnte? Dette viser at livsopprettholdelse i seg selv ikke bør være vårt mål, men et lykkelig liv; og dette bør derfor danne grunnlaget for vår teori om moral. Altså er den spesifikke handling som fremmer lykke for flest mulig mennesker, i forhold til alternative handlingsvalg, den moralsk riktige, i en gitt situasjon.

Men hvordan vet vi hva som fremmer vår lykke? Ved å studere vår menneskelige natur, og hvordan ulike faktorer konspirerer til å gjøre oss lykkelige. Gjennom slike studier vil vi finne at retten til et verdig liv og selvbestemmelse er universelle verdier, mens både slaveri og tortur er ondskap. Politikk er moral på statsnivå, så hvilken politikk vi burde føre, er den som fremmer lykke for flest mulig borgere. Sett alt dette sammen og vi får følgende konklusjon:

Hvis vi har et ordentlig kontrollapparat, vil regulert frivillig aktiv dødshjelp ikke krenke noen persons rettigheter eller forårsake betydelig skade i samfunnet, og vi kan dermed ikke forsvare en kriminalisering. Legalisering vil faktisk opprettholde menneskers rettighet til å være herre over sitt eget liv. Dessuten, vil reguleringene kunne være så strenge at man innskrenker potensielle kandidater for dødshjelp til betingelser som knapt kan skiles fra en tilstand av tortur - som i seg selv ville være umoralsk å la fortsette. Ethver anstendig moral mener at folk ikke bare skal frastå fra å begå onde handlinger, men også engasjere seg i gode handlinger.

Enkelte innvender med å si at medisin handler om å redde liv. Men ifølge naturalismens moral burde medisin handle om livskvalitet. Opprettholdelse av et liv for enhver pris vil kunne forårsake mer lidelse. Hvis man behandler sykdommen, vil man vinne eller tape; men hvis man behandler mennesket, vil man vinne uansett utfall. Dessuten, hvis vi har en rett til et verdig liv, har vi også rett til en verdig død. Liv og død er to sider av samme mynt, og kan ikke meningsfullt skilles.

Det er også bekymringer for den praktiske utførelsen av dødshjelp. Enkelte påstår at én åpen dør vil føre til stadig mer frigjorte tøyler. Men argumentet har ikke fått betydelig støtte i faktisk praksis, og er dermed et logisk feilskjær som filosofer kaller "slippery slope", altså man er ute på glattisen. De land som har innført regulert dødshjelp har hatt en generell tendens til økt fokus på lindrende behandling og andre tiltak for å unngå at dødshjelp forekommer.

Innvendingene har dermed mislykkes, og vi står igjen med konklusjonen at regulert frivillig dødshjelp bør være lovlig.

Meningen med "gud"


Teister hevder at "gud" eksisterer. Men hva menes med ordet "gud"? Teisten fremlegger beviser for eksistensen av "gud"; men hvordan vet vi hva som vil være nødvendig eller tilstrekkelig bevis, hvis vi ikke vet hva ordet "gud" betyr?

Før vi kan finne ut om X (en eller annen entitet) eksisterer, må vi vite hva vi mener med ordet X. Hvis noen påstår at testraler eksisterer, og du ikke vet hva en testral er, vil enhver kommunikasjon om testraler være meningsløs, og du vil ikke kunne fornuftsmessig avgjøre om testraler virkelig eksisterer eller er kun et ord funnet opp av den menneskelige fantasi.

Men hvis du vet at en testral er definert som en stor hest med vinger og skinnende hvite øyne, som tiltrekkes av blod og er usynlig for de som ikke har sett en person dø, så vil du kunne få ideer om hva som vil kunne kvalifisere som bevis for en slik skapning. Det samme gjelder for eksistensen av ”gud”.

Før vi kan finne ut om ”gud” eksisterer, må vi definere ordet ”gud”. Det første spørsmålet vi bør stille oss er ikke om hva bevisene for eksistensen av ”gud” er, men: ”Hva er det for hvilket man hevder eksistens?” Hva betyr ordet ”gud”?
Inntil ordet ”gud” er forståelig definert er konseptet uten innhold og dermed meningsløst. Kommunikasjon om ”gud” vil være vrøvl, og forsøk på å bevise eksistensen av ”gud” vil være logisk absurde.

Ikke noe kan kvalifisere som bevis for eksistensen av ”gud” med mindre vi har en forståelig ide om hva vi forsøker å etablere eksistensen av. Selv om det kreves at eksistensen av ”gud” må aksepteres uten beviser, må vi fortsatt vite hva vi oppfordres til å akseptere.

Teisten har ansvar for å forklare innholdet i sin gudstro. Hvis teisten mislykkes, så vil ytringen "gud eksisterer" være et meningsløst grynt.


Referanse:

Smith, G. H. (1989). Atheism: The Case against God. USA: Prometheus Books.