Friday, September 25, 2009

Døden


Hvordan bør vi forholde oss til døden? Altså, ikke spørsmålet om hva som skjer når vi dør; eller spørsmålet om hvordan det er å dø.

Å dø kan være grusomt, trist, eller en lettelse (og så videre), avhengig av hvordan det skjedde. Hvis en gammel person, som har levd et godt liv, dør, så vil vi være triste, men likevel var det kanskje ikke "grusomt" eller en "lettelse". Hvis en ung person blir myrdet, på grunn av en ondskapsfull handling, vil vi synes det er grusomt. Og, hvis en person, som har en uholdbar lidelse med mye smerter, dør, vil vi kanskje synes døden var en form for "lettelse" – ikke fordi vi ønsker at personen skal dø, men fordi at døden var en befrielse fra den smerte vi ikke ønsket at personen skulle lide.

Alle vil dø, både du og jeg, våre foreldre, venner, barn og alle som har levd og alle som ennå ikke er født. De fleste er enige i dette; men ikke alle er enige i hva døden er, eller hva som skjer når vi dør. Jøder, kristne og muslimer, for eksempel, tror at vårt "selv", vår distinkte personlighet, eller som de vil si, vår sjel, vil overleve døden av kroppen, og stige til himmelen og oppleve evig lykke, eller nedstige til helvete og tortureres. Buddhister tror at, hvis vi ikke oppnår en tilstand av nirvana – den endelige slutt, hvor det ikke er noe – så vil vi enten bli en gud i en himmel, eller ett eller annet dyr på jorden, inkludert menneske, fordi vi ikke har innsett "sannheten".

Naturalisten – han eller hun som tror at det meste til syvende og sist kan forklares av vitenskapen, og det ikke finnes noe overnaturlig – tror at døden er slutten. Naturalisten tror at det ikke er noen sjel eller gjenfødsel, eller noe annet enn den totale destruksjon. Noen mener at dette vil være et skremmende faktum, mens andre mener det er gledelig. Faktisk, har du og jeg ikke noe å frykte fra døden i seg selv. Kun den situasjon hvor døden intreffer kan gis en emosjonell verdi.

Ingen kan forestille seg sin egen ikke-eksistens, det er faktisk umulig, fordi vi aldri har opplevd, og kan ikke oppleve, en slik tilstand. Når vi dør, vil vi ikke kunne tenke over dette, så vi kan ikke si at vi faktisk opplever selve døden. Vi erfarer kun prosessen av å dø. Men kan vi da virkelig tro at eksistensen av vår personlighet vil opphøre når vår kropp dør? Det er vanskelig, og grunnen til at svært mange fortsatt tror på et "liv" etter kjødelig død. Enkelte ateister vil si at det er et element av ønsketenkning her, og det er mulig. Men, vi har også en naturlig tendens til å tenke oss at "essensen" i mennesket overlever selv om kroppen er død.

Spørsmålet om vår person vil overleve etter døden av din kropp, er relatert til spørsmålet om forholdet mellom sinn og kropp. For, hvis det er slik at enhver person består av en sjel og en kopp, kan vi forstå hvordan det kan være mulig å overleve døden. Denne posisjon, denne tanke, kalles dualisme. Ifølge denne ideen, må sjelen kunne eksistere uavhengig av kroppen, og ha visse mentale egenskaper, som opprettholder din person, slik at vi kan si at det var virkelig deg som overlevde, selv om din kropp døde. Sjelen må også kunne forlate din kropp, i stedet for å bli ødelagt sammen med den, enten ved at den knytter seg til en annen kropp, eller at den stiger opp til himmel, eller nedstiger til helvete. Men liv etter døden er ikke nødvendigvis mulig selv om dualisme er sant. Overlevelse av sjelen, og dens mentale egenskaper, kan være så avhengig av støtte og stimulering fra vår kropp at den ikke kan overleve når kroppen dør.

Dualismen er diskreditert. Vi har ikke noen sjel. Vår distinkte personlighet er intrikat knyttet til kroppen. Ditt "selv" avhenger av de nevrofysiologiske prosessene i din hjerne. Liv etter døden er derfor ikke mulig.

Hvis så, hvordan bør vi forholde oss til vår egen død? Hva bør vi føle? Er døden god, dårlig eller nøytral? Bør du se frem til døden med frykt, sorg, likegyldighet, lettelse eller glede?

Å være ingenting, kan ikke være godt eller dårlig for en død person. Å bli utslettet, er for noen ondskap, selv om vi alle vil møte denne skjebne. Andre mener at døden er en velsignelse – om den ikke kommer for tidlig – fordi det ville være uholdbart kjedelig å leve evig. De fleste ting vi verdsetter i livet varer ikke evig, og vi vet det, men vi verdsetter dem likevel. Lykke er umulig å opprettholde konstant, men vi søker likevel etter den. Livet er en konstant jakt etter "det gode".

Hvis døden ikke er god eller ond for personen som dør, kan det være et negativt gode eller onde. Hvis den er negativt god, må det være fordi den gir fravær av et onde, for eksempel, en uholdbar smertefull lidelse; og hvis den er et negativt onde, må det være fordi den gir fraværet av et gode, for eks., ditt kjærlighetsforhold til din kone. Men døden kan ikke da ha noen egenverdi, veken positiv eller negativ, fordi, noen som ikke eksisterer kan ikke bli gavnet eller skadet, siden negativ gode eller onde må skje noen. Vi kan kun si at en død er et gode, i den forstand at den kom raskt og hindret den døde fra å lide smerte i sine siste minutter; eller et onde, fordi den rammet en ung person som ikke fikk muligheten til å vokse opp og realisere sitt potensial. Vi føler sorg når en person dør, fordi hun ikke vil lengre kunne oppleve skjønnheten av en soloppgang eller solnedgang.

De fleste synes døden er trist eller frykter den, fordi vi ønsker mer av livet, av godene. Vi ønsker at de gode stundene skal vare evig, fordi de gir oss den mest tilfredsstillende følelse av alle: lykke. Men vi aksepterer det faktum at det var en tid før oss, før vi ble født, når vi ikke eksisterte, og vi gikk også glipp av hva enn gode vi kunne hatt da. Så hvorfor skulle vi være så bekymret for ikke-eksistens etter vi dør? Hvorfor frykte døden etter vår fødsel mer enn ikke-eksistensen før vi ble eksisterende?

Hvis vi opphører å eksistere når vi dør, er det ikke noe å se frem til, ikke noe onde eller gode – ingenting. Så det er ikke noe å være redd for, fordi døden er slutten på frykten i seg selv. Faktisk, døden er kun noe vi burde være redd for hvis vi ikke virkelig døde, men overlevde kjødelig destruksjon, og livet etterpå var usikkert eller fylt av terror, for eks., hvis vi havnet i helvete eller ble gjenfødt som en mark eller spøkelse. Men siden vi ikke har noen grunn til å tro noe av dette vil skje etter døden, har vi ikke noen grunn til å frykte den. Frykt for døden er faktisk irrasjonell. Så gled deg over livet, over det du har, og nyt det, det er den eneste sjanse du får, til å oppnå lykke.

Litteratur:
Nagel, T. (1987). What Does it All Mean?: A Very Short Introduction to Philosophy. USA: Oxford University Press.

Monday, September 21, 2009

Verdien av Fysisk Trening


"It is exercise alone that supports the spirits, and keeps the mind in vigor" – Cicero, romersk orator.

Hvis du ikke trener, blir musklene dine slappe. Hjernen er en "muskel", og hvis du ikke trener den, ved å utfordre den med intellektuelle stimuli, for eksempel, kryssord, vil den bli slapp. Vitenskapen har imidlertid funnet at fysisk trening ikke bare forbedrer kroppsmusklene, men også hjernemuskelen (Hertzog, C., Kramer, A. F., Wilson, R. S. & Lindenberger, U., 2009). Fysisk trening er faktisk kritisk for mental helse, i alle stadier av livet. Dessuten, forbedring av mental helse er ønskelig i seg selv, ikke minst fordi det kan forbedre ens livskvalitet.

Fysisk trening styrker hjernemuskelen ved at den fører til en rekke endringer i hjernens struktur og dermed dens funksjon (Hertzog et al., 2009): Trening øker dannelsen av nye grener av dendritter og synapser – områdene av nevrale celler som mottar og sender kommunikasjonssignaler; den øker antallet av glia celler, som forbedrer helsen til nevronene, og utvider kapillærnettverket som forsyner hjernen med oksygen; og den fostrer utviklingen av nye nevroner og skaper en kaskade av molekylære og nevrokjemiske endringer, for eksempel, en økning i nevrotrofiner – molekyler som beskytter og utvider hjernen.

Den beste faktor som forbedrer kognitiv funksjon viser seg å være tung aktivitet. Det er en betydelig relasjon mellom energi brukt under aktivitet og kognitiv funksjon (Hertzog et al., 2009). Altså, desto hardere du trener, desto bedre blir dine tankeprosesser. Man bør derfor bli litt svett og varm i trøya, selv om all fysisk aktivitet hjelper.

Helseverdien av fysisk trening for prevensjon av en rekke sykdommer, er godt dokumentert. Trening kan redusere faren for demens senere i livet, i tillegg til diabetes, kreft og tiltander relatert til hjerte og lungekapasitet. Disse sykdommene er også relatert til komprimert kognisjon (Hertzog et al., 2009). Dermed, vil fysisk aktivitet opprettholde din mentale helse ved å redusere risiko for sykdommer som medfører direkte eller indirekte til kognitiv svekkelse. Fysisk trening har også vist seg å lette depresjon, angst og andre psykologiske lidelser. Også disse er relatert til (midlertidig) svekket kognitiv funksjon, og trening vil dermed forbedre tankeprosessene ved å gjøre individet lettere til sinns.

Siden fysisk trening har positive konsekvenser for vår helse, og nesten ubetydelige negative konsekvenser, ved, for eksempel, enkelte skader under trening eller slitasje på grunn av feilaktig trening, så bør fysisk trening institusjonaliseres i samfunnet, i barnehage, skole, arbeidsplasser, sykehjem, og lignende.

Gym har fortjent en plass i barnehagen og skolen. Barn, allerede fra de blir født, bør lære, av foreldre, signifikante andre, og av samfunnet for øvrig, å verdsette fysisk trekning og hvordan de bør trene for best mulig effekt. Men også etter fullført obligatorisk skolegang, bør trening være en del av livet. Arbeidsplasser bør gi deres ansatte muligheten å trene, ved å sørge for tilgang til treningsfasiliteter og gi økonomisk kompensasjon for de som tar i bruk dem. Dette vil utvilsomt ha en positiv konsekvens for en bedrift, siden de ansatte vil øke sin produktivitet. Og både sykehjem og psykiatrien bør ha et økt fokus på fysisk trening, både for det sosiale, helseeffektene og forbedring av livskvaliteten til deltagerne. Slik trening kan, for eksempel, kompensere for den gradvise svekkelse i kognitiv funksjon til eldre (Hertzog et al., 2009). Som John Adams, en av USA’s grunnlovsfedre, sa: "Old minds are like old horses; you must exercise them if you wish to keep them in working order."

Konklusjonen blir dermed at: Fysisk trening er ikke kun viktig for å holde kroppen sunn og musklene sterke, men er også viktig fordi den styrker hjernemuskelen, holder den sunn og styrke den. Siden en sunn hjerne er essensiell for at du skal ha et godt liv, er fysisk trening viktig for din livskvalitet. Derfor, kom deg i trening og hold deg i form!


Referanser
Hertzog, C., Kramer, A. F., Wilson, R. S. & Lindenberger, U. (2009). Fit Body, Fit Mind? Scientific American Mind, July/August, s. 24-31.

Wednesday, September 16, 2009

Naturalistisk Estetikk


Estetikk er "teorien om det vakre", det filosofiske studiet av interessante objekter for å finne ut hva som gjør at vi anser dem som vakre. Estetikken studerer også naturen av estetiske vurderinger og verdier (Bunnin & Yu, 2009). Kunstfilosofi er en underkategori av av estetikken, og tar for seg hvilke prinsipper vi bør bruke når vi tolker og vurderer kunst.

En komplett estetikk, eller ”teori om skjønnhet”, må redegjøre for en rekke fenomener. Men først, må man gjøre definisjonsarbeid, og analysere de viktigste begrepene som anvendes i feltet, deriblant ”kunst” og ”skjønnhet”. Teorien må også forklare hva hvorfor vi opplever skjønnhet og hva dens årsak er.. I tillegg, må teorien forklare hvorfor vi finner skjønnhet både i naturen og kunst.

Hva er Kunst?

Kunst kan defineres som: "menneskelige produkter som vekker estetiske erfaringer" (Bunnin & Yu, 2009), eller "den ferdighetsmessige produksjon av det skjønne" (Oxford English Dictionary; I: Carrier, 2005). Kunst er altså knyttet til det skjønne.

Når et menneske skaper kunst (materiale), blir selve ferdigheten involvert (prestasjonen) i skapelsen kalt ”kunst.” En person som skaper kunst er dermed en kunstner. Kunst er derfor enten en prestasjon eller et materiale. Prestasjonskunst inkluderer for eksempel musikk og dans; mens materiell kunst inkluderer poesi og maleri. Det finnes også en type kunst som kombinerer begge, for eksempel, film (Carrier, 2005).

Men hva er det som gir denne kunsten sin estetiske verdi? Hva er det gjør at en prestasjon eller et materiale vekker en skjønnhetsrespons i oss? Hva gjør at vi synes noe er vakkert, og ikke stygt (Bunnin & Yu, 2009; Carrier, 2005). Dette vekker spørsmålet: Hva er skjønnhet? ”Skjønnhet” er en emosjonell respons dyr har når konfrontert med visse erfaringer. Følelsen forteller oss hva vi liker, hva som er godt for oss, og hva som er verdifullt for menneskeheten (Carrier, 2005).

Kunst er menneskelige skaperverk, til forskjell fra naturens kunstverk. Likevel, er våre hyppigste og kraftigste erfaringer av skjønnhet naturens skaperverk: skjønnheten av en kattunge, et landskap, en blomst, en persons ansikt. Hva har naturens skaperverk felles med menneskers kunstverk? En ting, er at de deler de samme kategorier: det er skjønnhet i noe som skjer, og i noe statisk og vedvarende. I hvert tilfelle, ser det ut til å være et spesielt mønster av persepsjon som utløser ”skjønnhetsresponsen” (Carrier, 2005). Hva er så forskjellen? Vel, vi regner kunstverk å være skapt av mennesker, eller, i alle fall, en form for intelligens med formål i øyet. Men naturens skaperverk er ikke "bevisst" og "intensjonelt" laget, men "skapelsen" er kun et resultat av ubevisste og likegyldige prosesser og mekanismer.


Naturalisme

Ifølge det naturalistiske verdenssyn, må mekanismene som forårsaker oss til erfare skjønnhet, enten være (1) produkt av evolusjon, genetisk kodet i oss for et formål som har tjent vår arts overlevelse (eller den tilfeldige sideeffekt av adaptasjon); eller (2) produkt av kultur, kun er lært til oss, og som kan enten gi eller ikke gi fordeler til vår kultur og samfunn. Men, i de fleste tilfeller, vil det være snakk om en kombinasjon av begge (Carrier, 2005).

Vitenskapen har nylig begynt og utforske mekanismene bak skjønnhetsresponsen. Den midlertidige konklusjonen er at: følelsen av skjønnhet er en vurderingsmekanisme som har vært nyttig for vår arts overlevelse gjennom menneskets historie, og er dermed et evolvert, naturlig, og medfødt instinkt, som ens prinsipper er delt av oss alle. Vurderingsmekanismen er sensitiv til visse mønster i våre erfaringer, som kan bli reprodusert og manipulert på ulike måter, og hvordan vi mennesker utnytter denne skjønnhetsresponsen, i vår produksjon og verdsettelse av kunst, er stort sett kulturelt betinget (Carrier, 2005).

Enkelte frykter at hvis vi forklarer hva skjønnhet er, og hvorfor vi finner visse mønster vakre, vil vi eliminere det skjønne fra verden. Men dette er en modo hoc feilslutning. Å forklare hva og hvorfor, endrer ikke det faktum at skjønnhet eksisterer, er tilfredsstillende og gjør våre liv mer verdifulle (Carrier, 2005). Hvis en nevropsykolog forklarte for deg det nevrologiske grunnlaget for sex, ved aktiviteten til nevroner i hypotalamus, septum og andre limbiske områder, ville du da ha sluttet å ha sex? (Ramachandran & Hirstein, 1999, s. 73; I: Carrier, 2005, s. 362). Neppe. Du ville fortsette å nyte orgasmer.

Danto og Brillo-boksene

Enkelte teoretikere har hevdet at vår skjønnhetsrespons ikke vekkes av spesifikke mønster i vår persepsjon. I sitt verk, Kunstverdenen, fra 1964, argumenterer kunstkritiker Arthur Coleman Danto at hva som er kunst ikke avgjøres av bestemte persiperte egenskaper ved objektet, men på forhånd ut fra en bakgrunn av kunstens historie og en atmosfære av kunstteori. For å understøtte sin teori, trekker Danto frem popkunstneren Andy Warhol, som stilte ut Brillo-bokser laget av kryssfiner i et kunstmuseum.

En Brillo-boks er en boks som inneholder stålull impregnert med såpe, brukt for rengjøring av blant annet tallerkener (Wikipedia, n.d.). Warhol stilte ut Brillo-bokser i høye, ryddige stabler, akkurat som på et supermarked. Men, hva er den betydelige forskjellen mellom Warhols bokser og de originale? Vaskepulverprodusenten kunne lage emballasjen i kryssfiner uten at de av den grunn ble ansett som kunstverker, og Warhol kunne lage sine av papp uten at de sluttet å bli ansett som kunst. Hvorfor? Ifølge Danto, er det fordi det ikke er noe ”iboende verdi” eller spesielle mønster ved persepsjon som vekker vår skjønnhetsrespons. Ergo, kan det ikke ha noe å gjøre med materialet, og dermed er det heller ingen betydelig forskjell igjen på Brillo-boksene og de originale.

Danto gjør et feilskjær her: han stiller ikke falsifiserende spørsmål, men forutsetter det han søker å bevise, at Brillo-boksene til Warhol er kunst. Danto prøver ikke å finne ut om dette overhodet er kunst, så mye som han forsøker å forklare hvorfor han mener de er kunst. Men, det første spørsmålet burde vært: Er Brillo-boksene kunst? Og ikke, hvorfor er de kunst. Kanskje Brillo-boksene er kunst, kanskje ikke. Ville de fleste folk, etter litt refleksjon, anse Warhols bokser som kunst? Ville folket anse utstillingen som et mesterverk som imponerer, beveger eller inspirerer?

Danto feiler å innse en alternativ og plausibel psykologisk forklaring for hvorfor folk anså Warhols utstilling som kunst. Folk hadde blitt fortalt at Warhol er kunstner, at Brillo-boksene ble utstilt i et kunstmuseum og at de er kunst. Fordi Warhol hadde sin fremstilling av Brillo-boksene i et kunstgalleri, ble det dermed automatisk antatt å være kunst. Hva ellers gjør de i et kunstgalleri hvis det ikke er kunst? Det er dermed mer trolig at det var den psykologiske kraften av suggesjon, autoritet, og konformitet som gjorde at folk mente dette var kunst, og ikke noen spesifikk kunstteori eller kunsthistorie, slik Danto hevder.

Uansett, påstanden at skjønnhet ligger kun i øynene til observatøren, er beviselig feilaktig. Psykologer har nå begynt å studere hva vi kan kalle ”prinsipper for skjønnhet”, og flere av dem har blitt vist å være universelle når det gjelder menneskelig skjønnhet (Buss, 2004; Carrier, 2005; Etcoff 2000).


Prinsipper for Skjønnhet

Den etterfølgende gjennomgang av prinsipper for skjønnhet er ikke dyptgående. Mer kunne sies om deres evolusjonsmessige og nevrofysiologiske fundament, samt hvordan kultur kan påvirke skjønnhetsresponsen. De fire prinsippene som fremlegges er heller ikke hele historien: det er mange andre regler man kunne utforsket, for eksempel, analogi, korrelasjon, balanse, dybde, rytme, osv. (Carrier, 2005). Vitenskapen har identifisert flere naturlige kriterier som utløser vår hjerne til en emosjonell følelse av skjønnhet (Carrier, 2005). Disse evolverte trekkene er som følger:


Peak Shift Effekten

Hvis du lærer en rotte til å skille mellom en firkant og et rektangel, ved å belønne den for korrekt identifikasjon av rektanglet, vil den etter hvert respondere mer hyppig til rektangler. Imidlertid, vil rotten også respondere mer kraftig til rektangler som er lengre og mer skinnende, og større enn den originale prototypen du trente den opp til å identifisere. Dette merkverdige resultatet impliserer at hva rotten har lært er ikke en prototype, men en regel: rektangularitet (Ramachandran & Hirsten, 1999; I: Carrier, 2005).

Dermed, når du observerer et stykke kunst, trekker du ut fra det spesifikke eksemplar mer fundamentale regler om visse mønster i opplevelsen, og din skjønnhetsrespons vil være en reaksjon til ”topp” manifestasjonen de mønstrene du finner appellerende (Carrier, 2005). Ett eksempel på denne effekten er hvordan menn har en universell preferanse for et spesifikt forhold mellom størrelsen av en kvinnes hofter og størrelsen av midjen (Singh, 1993; Singh & Young, 1995; I: Buss, 2004).

Kvinner som er kapable til å reprodusere seg, og som har god helse, har, generelt, et hofte-midje forhold (HMF) mellom 0.67 og 0.80. HMF er altså en god indikator på kvinners reproduktive status. Gifte kvinner med høyere ratio har vanskeligere med å bli gravide, og de som blir gravide, blir det i senere alder enn kvinner med lavere ratio. HMF er også en god indikator for langtidshelsestatus. Flere sykdommer, som for eksempel diabetes og hjerteinfarkt, har blitt vist å være linket til distribusjon av kroppsfett, og dette reflekteres i HMF, heller enn i den totale fettmengden pr se (Buss, 2004).

På grunn av dette, ville menn gjennom evolusjonshistorien ha foretrukket kvinner med en hofterate mellom ca 0.6 og 0.8 (Buss, 2004; Carrier, 2005). Kvinner med en slik kroppsform blir dermed generelt ansett som de mest attraktive, og dette er en universell tendens (Buss, 2004), fordi den går på tvers av alle kulturer (selv om man vil finne mange unntak fra regelen, og vi snakker her om kun den generelle preferansen, ikke om hva den enkelte mann på gaten vil finne mest tiltrekkende hos en kvinne; Carrier, 2005).

Det er altså en psykologisk mekanisme, en adaptasjon formet av naturlig seleksjon, designet for at menn skal gjøre klokere valg i utvelgelse av partner. Mekanismen er innstilt til å aktiveres sterkes når en mann ser en kvinne med timeglassfigur. Aktiveringen gir en belønnende følelse i hjernen. Mannen vil derfor anse en kvinne med hofte-midje forhold nærmere timeglassfigur som mer attraktiv, og dermed også mer interessant som potensiell partner, både seksuelt og romantisk, over kort og lang tid (se: Buss, 2004).

Grunnen til dette er fordi en slik kroppsform er ”topp” punktet av konvergens mellom vår hjernes registrering av en spesifikk timeglassfigur, som vil miste sitt mønster hvis den er for rett eller for kurvet. Altså, hva vi vil anse som mest vakkert, vil være ”topp” eksempler på hva vi liker, akkurat så mye av det vi kan erfare, uten at det blir til noe annet (som hvis vi strekker en rektangel så langt at vi ender opp med en linje). Vi liker å idealisere mønstre i våre erfaringer, og dette gjør at vi streber mot det beste (Carrier, 2005).


Symmetrieffekten

Symmetri og brudd på symmetri er et mønster som manifesterer seg i hele universet. Symmetri er en omvendt refleksjon av et bestemt mønster av materie-energi i rom-tid. Et mønster sammenkoblet med sitt speilmønster er naturlig vakkert. Symmetri er grunnleggende for den generelle konstruksjon av levende organismer, fordi det er enklere å kode for symmetriske former enn asymmetriske, og enklere ting er alltid lettere for naturlig seleksjon å oppdage og bevare. Vi har derfor en naturlig tiltrekning mot det symmetriske, fordi det er en god indikator på en levende organisme i motsetning til et tilfeldig landskap, eller en sunn organisme, både fysisk og genetisk, i motsetning til en usunn (Carrier, 2005).

For kvinner, gjennom evolusjonshistorien, har partnerskap med en usunn mann utgjort flere adaptive risikoer: en usunn mann har (1) økt risiko for å bli ”handikappet”, og dermed ute av stand til effektivt utføre visse oppgaver, for eksempel, skaffe mat til familien, og beskytte den mot predatorer; (2) har økt risiko for tidlig død, som medfører kutt i de ressurser han brakte til forholdet, og tvinge kvinnen til å ta på seg kostnadene av å finne en ny partner; (3) vil kunne overføre smittsomme sykdommer til partneren eller barna, og således kunne forringe deres sjanse for overlevelse og reproduksjon; (4) eller hvis tilstanden er arvelig, vil han kunne videreføre sine skadelige gener til barna (Buss, 2004).

På grunn av dette foretrekker kvinner menn med god helsetilstand (Buss, 2004). På tvers av kulturer rangerer kvinner ”god helse” som svært viktig, kun overgått av ”snill og forståelsesfull”, ”intelligent” og ”interessant personlighet” (Buss et al., 1990; I: Buss, 2004). En god indikator for hvor god helse en mann har, er graden for hvilket hele kroppen er symmetrisk (Gangestad & Thornhill, 1997; Grammer & Thornhill, 1994; Shackelford & Larsen, 1997; Thornhill & Moeller, 1997; I: Buss, 2004). Individer med symmetriske ansikter skårer høyere på tester for både fysiologisk og psykologisk helse (Shackelford & Larsen, 1997; Buss, 2004). Derfor, har kvinner utviklet sensitivitet for menn med symmetriske ansikter (Gangestad & Thornhill, 1997; Thornhill & Moeller, 1997; I: Buss, 2004), som de vurderer å være mer attraktive, ha hatt tidligere seksuell debut og større antall seksuelle partnere, enn menn med skjevheter (Buss, 2004).


Kontrasteffekten

Hjernen anvender ressurser på distinksjoner og endringer i det sensoriske felt, heller enn på dagligdags og kompleks bakgrunnsstøy. For eksempel, reagerer våre visuelle celler sterkere på ”kanter” og andre visuelle overganger, enn på en homogent farget overflate (Ramachandran og Hirstein, 1999; I: Richard Carrier, 2005).

For eksempel, vil en ung og naken kvinne kun iført antikke smykker, være estetisk mer tiltrekkende enn en helt naken kvinne, eller en kvinne iført både klær og smykker, fordi den rike teksturen av smykkene vil stå i sterk kontrast til den glatte huden, og det antikke står i sterk kontrast til den rå og unge naturen til kvinnen (Ramachandran and Hirstein, 1999; I: Richard Carrier, 2005).


Forventningseffekt

Hjernen liker og trives når den blir presentert for utfordringer, og dermed vil kunst som presenterer et ”puslespill” som hjernen føler den må løse gi tilfredsstillelse. For eksempel, vil bildet av en kvinnelig modell som ens hofter og bryster er halvveis dekket, være mer seksuelt opphissende for menn enn en helt naken modell (Ramachandran & Hirstein, 1999; I: Carrier, 2005). Men siden hjernen til en mann ikke kan virkelig kle av modellen (heldigvis for kvinner!), unntatt ved fantasifull manipulasjon av et indre bilde, så er ikke dette en løsning eller særlig utfordrende. Tilfredsstillelsen ligger heller i forventningen om at kvinnen skal strippe av seg resten av klærne. Et annet eksempel er skulpturen Diskoskasteren, fra det femte århundret fvt., skapt av den atenske skulptøren Myron. Den særegne skjønnheten til skulpturen ligger i måten utøveren er skadet, men i posisjon og klar til å kaste diskosen. Det er forventning her som gir tilfredsstillelse: vår hjerne kan nesten se for seg hva som vil skje videre, og dens oppmerksomhet er beslaglagt av dette (Carrier, 2005).


Den Subjektive Skjønnhet

Til tross for at menneskers preferanser for visse mønstre har blitt formet over historien av naturlig seleksjon og kodet i våre hjerner, slik at vi kan finne enkelte universelle prinsipper for skjønnhet, er fortsatt vår estetiske sans ulik på tvers av kulturer og mellom to medlemmer av samme kultur. Hva ethvert individ anser som vakkert er påvirket av dets betingingshistorie (læring) og erfaringshistorie (sosialisering), spesielt i positive situasjoner (Carrier, 2005).

Enkelte store filosofer, deriblant A. J. Ayer, i sitt verk Language, Truth & Logic, fra 1936, har forvirret det ”skjønne” og det ”gode,” og derfor hevdet at moralske verdier ikke kan bevises empirisk, fordi moralske påstander kun er et uttrykk for en emosjonell reaksjon, og dermed blir et spørsmål om smak og behag. Men det er en betydelig og kritisk forskjell mellom moralske verdier og estetiske vurderinger, ved at førstnevnte alltid er knyttet til hva som er godt for oss – til den praktiske oppnåelse av lykke. Det gir derfor mening å si at vi bør ha visse moralske verdier, mens det er absurd å si at alle bør ha visse estetiske verdier. Selv om det som er vakkert, kan være godt for oss, kan det også være dårlig eller likegyldig for oss, mens det stygge kan være nødvendig for oss. Det er heller ingen logisk relasjon mellom det skjønne og korrekt atferd. Moralsk fornuft overgår derfor estetisk sans når det er tid for å ta handlingsvalg. Mens moralske verdier motiverer til handlinger som er gode for alle mennesker, uansett deres uenigheter, er skjønnhet alltid betydelig subjektiv og personlig (Carrier, 2005). Skjønnhet ligger i de adaptive øynene til observatøren (Buss, 2004).

Det er derfor meningsløst å skulle argumentere mot en annen persons grunnlag for å like eller mislike noe. Du kan ikke bevise at han tar feil, slik man kan motbevise moralske påstander. Det er derfor patetisk å like eller mislike en person mer eller mindre på grunn av hans eller hennes estetiske smak. Kun en overfladisk person som ikke vet hva som er viktig i denne verden henger seg opp i hvorvidt en person liker hunder bedre enn katter, realistisk kunst bedre enn abstrakt, bøkene til Rowling bedre enn Tolkiens; filmene til Spielberg bedre enn Terantinos; 2Pac bedre enn Jay-Z; osv. Vi kan selvfølgelig påvirke hverandre og ha en dialog om hva vi synes er vakkert ved et eller annet kunstverk, men det ville være absurd å hevde at ”det er et empirisk faktum at katter er sjarmerende og derfor bør alle være sjarmert av dem.” Det ville rett og slett være en falsk påstand, uansett om alle på jorden syntes katter var sjarmerende, siden denne kongruens ville være en total tilfeldighet (Carrier, 2005).


De Høyere Dyder

Det er minst tre “høyere” prinsipper for hva vi burde anse som de store mesterverk innen kunst, de verk som imponerer, beveger, og/eller inspirerer oss, de mest fremtredende eksempler på skjønnhet skapt av menneskeheten. Disse prinsipper er som følger:


Kommunikasjon

Når den menneskelige hjerne er trent opp til å forstå kunstens subtilitet, blir den en effektiv måte å kommunisere følelser eller idealer. Gjennom kunst, kan vi fange essensen og dybden av emosjonelle og symbolske assosiasjoner. Det gode og onde; helten og skurken.

Kunst kan bevege mennesker ved å svinge med ens indre følelsesliv. Det kan være sluttscenen i en film som er rørende og får tårene til å sprette frem, eller en fengende låt som får deg til å hoppe opp på bordet og begynne danse. Kunst kan også ha et dypt kognitivt meningsinnhold, og gi våre forestillinger og fantasi erfaringer gjennom opphevelse av tvil og manipulasjon av følelser og reaksjoner, som, for eksempel, en samfunnskritisk karikatur. Kunst er således en av de beste og tryggeste ”dop.”


Utdannelse

Kunst kan hjelpe oss til å forstå realiteter, selv gjennom medier av det uvirkelig, fordi selve kontrasten alene kan utdanne, og vi vil kunne lære noe om verden, samfunnet, hverandre og oss selv. Vårt univers blir mer fargerikt og levende, mer interessant og verdifullt, når vi kan se mønster av skjønnhet som var usynlige for oss tidligere. Når en kunstner bruker sin kunst til å demonstrere sin observasjon og forståelse av naturen, samfunnet, mennesker, og fanger og formidler de essensielle mønstre av ting og sidestiller dem på meningsfulle måter, så fanger han/henne naturen, samfunnet, menneskeheten. Da presenterer kunstneren sitt verk på en måte som ingen tørr historiebok eller fotografi typisk kan, og vi blir stimulert til å lære fra kunsten, heller enn å ignorere den ut av kjedsomhet. Kunstneren gjør oss også en tjeneste når kunstens mening er sann, fordi da lærer vi noe vi burde lære, om vår verden og/eller oss selv (Carrier, 2004).


Ferdigheter

Vi beundrer andres prestasjoner, og deres intellekt, kreativitet og disiplin. Det gjør oss stolte og motiverer til selvoppnåelse av egne målsetninger. Det er derfor en stor skuffelse når individer forlater ”gaven” i seg selv, og kaster bort sine liv på meningsløs ødsel. Apati er en styggedom (Carrier, 2005).

Et av tegnene på et mesterverk er hvor store krav det stilles til en kunstners ferdigheter å skape slik kunst. Selv et dårlig kunstverk kan være originalt og kreativt. Men et mesterverk, derimot, vil kreve store ferdigheter som er særdeles vanskelige å utvikle. Derfor, finner jeg lite skjønnhet i abstrakt kunst. Slik kunst kan underholde, om kun fordi den blir latterlig, men den vil sjelden imponere, bevege, eller inspirere. Fordi, tenk på den enorme ferdighet, utviklet gjennom prøving og feiling over flere år med dedikert praksis, som en maler utviser når han skaper et bilde full av levende realisme, slik som mesterverkene av Da Vinci og Michelangelo. Å sammenligne deres verk med abstrakt kunst er flaut, fordi abstraksjonistene har gjort lite mer enn interiørdesign på lerret. Hvis vi skulle imponere et romvesen med vår kunst, ville vi da ha trukket frem Picassos Guernica eller Munchs Skrik, i stedet for kunsten til Donatello og Raphael?

Abstraksjonistene har forlatt, og dermed sviktet en av kunstens høyeste dyder: selve manifestasjonen av menneskers evne til å mestre og å kjenne sine omgivelser, og skape skjønnhet av en kompleksitet og dybde som rivaliserer med naturens egne praktverk (Carrier, 2005). Å fryde seg over abstrakt kunst er som å prise de uvitende, absurde og moralsk forvirrede skriblingene til kirkefedrene Tertullian og Origen, til fordel for verkene til de store tenkerne Epikur og Seneca - som fortsatt i dag er essensiell lesning for enhver filosof.


Referanser:

Ayer, A. J. (1936). Language, Truth and Logic (2. utg.). USA: Dover Publications, Inc.

Bunnin, N. & Yu, J. (2009). The Blackwell Dictionary of Western Philosophy. USA: Wiley-Blackwell.

Buss, D. M. (2004). Evolutionary Psychology – The New Science of the Mind (2. utg.). USA: Pearson Education, Inc.

Carrier, R. (2005). Sense and Goodness without God: A Defense of Metaphysical
Naturalism. USA: Author House.

Danto, A. C. (1964). Kunstverdenen. I: Bale, K. & Bø-Rygg, A. (2008). Estetisk Teori – En Antologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Etcoff, N. (2000). Survival of the Prettiest: The Science of Beauty. USA: Anchor.

Wikipedia (i.d.). Brillo Pad. Lastet ned 08. oktober, 2009, fra
http://en.wikipedia.org/wiki/Brillo_Pad.