Monday, March 8, 2010

The Five Stages of Grief


Grief is a multi-faceted response, a deep and poignant distress caused by or as if by bereavement, particularly to the loss of a person near and dear (Merriam-Webster, 2010).

According to the stage-hypothesis of grief, there is an invariant sequence of stages that all people pass through, often called “five stages of grief”: denial, anger, bargaining, depression, acceptance (DABDA). If you get stuck in one stage or the other, the process of grieving is not complete, and cannot be complete. Thus there will be no healing (Essortment, 2002). When a person learns that a dear friend is going to die of an incurable disease, or have died in a tragic accident, he/she will go through the following stages:

1. Deny what has happened or is going to happen
2. Get enranged at the realization that it really is happening or has happened
3. Search in vain for some way to postpone the death
4. Get depressed. Feeling of hopelessness, bitterness and frustration
5. Accept the situation

The idea of stages can be appealing because it simplify the process of grief, and this gives a sense of predictability that is reassuring, which partly explain its popularity, despite the fact that scientific research does not confirm the hypothesis. The claims of universality and an invariant sequence of stages in the process of grief are falsified by the fact that many people skip one or more of the stages or don’t pass through the stages in the same order. Not everyone get depressed or enraged. A mother and father may never fully accept the loss of a child because they cannot find any meaning in the tragedy (se: Lilienfeld, Lynn, Ruscio & Beyerstein, 2010).

The belief in stages of grief can translate into behavior that has negative consequences. Adherents often claim that people must go through all the stages in a specific order or they will not heal. This can lead to the grieving being pressured into a pattern that is for them unnatural. Instead of helping, adherents’ involvement is disruptive and thus prolongs the suffering, not least because those who do not grieve in the “right way” is in risk of being perceived as being indifferent to the loss or not appreciate the seriousness of their situation.

Our grief is as individual as our lives. It is important to understand and respect the fact that different people grieve in dissimilar ways. Human beings need to be allowed to go through the process in their own time, and not be pushed.

“The risk of love is loss, and the price of loss is grief -
But the pain of grief
Is only a shadow
When compared with the pain
Of never risking love.”
- Hilary Stanton Zunin


References:

Essortment (2002). The Five Stages of Grief.

Lilienfeld, S. O., Lynn, S. J., Ruscio, J. & Beyerstein, B. L. (2010). 50 Great Myths of Popular Psychology. England: Wiley-Blackwell.

Merriam-Webster (2010). Grief.



NORSK VERSJON

Sorg er en kompleks respons til berøvelse, spesielt til døden av en nær og kjær person. Ifølge enkelte er det noen universelle stadier alle sørgende går gjennom i en bestemt orden, ofte kalt ”de fem stadier av sorg”: denial, anger, barganing, depression, acceptance (DABDA). Hvis man setter seg fast på et stadium blir ikke sorgprosessen fullført. En person må gå gjennom de fem stadiene for å helbredes. En person som får beskjed om at en nær venn snart vil dø av en uhelbredelig sykdom eller har dødd i en tragisk ulykke vil gå gjennom de følgende stadier:

1. Benekte det som skjer eller har skjedd (denial)
2. Utvise sinne over hva som skjer eller har skjedd (anger)
3. Forsøke hindre det som skjer eller reversere det som har skjedd (barganing)
4. Følelse av håpløshet, bitterhet, frustrasjon (depresjon)
5. Akseptere det som skjer eller har skjedd (acceptance)

Ideen om stadier av sorg kan være appellerende fordi den forenkler prosessen, og dette gir en følelse av forutsigbarhet som også er beroligende, noe som forklarer dens popularitet til tross for at vitenskapelig forskning ikke gir støtte til hypotesen. Påstanden om universelle trekk ved sorgprosessen er tilbakevist ved det faktum at enkelte hopper over ett eller flere av stadiene, eller går gjennom dem baklengs. Ikke alle blir depressive eller rasende, og noen vil aldri akseptere tapet fordi de ikke finner mening i tragedien.

Tro på stadieteorien kan ha negative konsekvenser. Tilhengere av ideen hevder ofte at personer må gå gjennom alle stadiene i en spesifikk rekkefølge ellers vil de ikke helbredes. Dette kan føre til at sørgende blir presset inn i et mønster som for dem er unaturlig. Dermed, i stedet for å hjelpe den sørgende, blir tilhengerens involvering forstyrrende og således forlenger lidelsen, ikke minst fordi at de som ikke sørger på ”rett måte” kan bli antatt å være likegyldig til tapet eller ikke forstå alvoret av situasjonen.

Sorgprosessen er svært individuell. Det er viktig å ha forståelse og respekt for ulike menneskers ulike måter å sørge på. Mennesker må få ta den tiden de trenger og ikke bli presset gjennom sorgprosessen.

No comments:

Post a Comment