Wednesday, March 10, 2010

Hypnopaedia: Learning While Asleep


Kiss goodbye to all those late nights reading. Tape record a book, play the recording over the span of several weeknights, and violà – you’re ready for your exam. According to one website (sleeplearning.com) this is an:

…amazing technique that lets the mind absorb information while the body is at rest. Scientifically researched in laboratories and homes throughout the world, listening to learning material during sleeping hours has proved to be a highly effective way for people of all ages to realize their full learning potential. Sleep learning is a way to harness the power of your subconscious while you sleep, enabling you to learn foreign languages, pass exams, undertake professional studies and implement self-growth by using techniques based on research conducted all over the world with great success.

Unfortunately, this is just a myth. Hypnopaedia – learning new material while asleep – is not supported by scientific theory or evidence.

To investigate the claim about learning while asleep, researchers have conducted experiments. First, each participant is randomly assigned to one of two groups. Group 1 will listen to an audiotape with meaningful stimuli, while Group 2 will hear irrelevant stimuli. Later, both groups knowledge is examined on a standardized test.

Some of the first experiments conducted showed positive results (Aarons, 1976; I: Lilienfeld et al, 2010). Proponents of sleep learning often refer to these studies. But these early studies had a serious methodological flaw. They neglected to rule out an alternative explanation: the tape recordings may have awakened the subjects! Almost all studies showing positive effects did not monitor subjects’ brain waves to ensure that they were actually asleep. Better controlled studies that have monitored the waves have offered little or no evidence.

To the extent that hypnopaedia work, it’s because subjects are not asleep. Therefore, do not waste time and money on taped recordings. There is no fast way to learning. Hypnopaedia is a psychomyth, and it’s busted.


References:

Lilienfeld, S. O., Lynn, S. J., Ruscio, J. & Beyerstein, B. L. (2010). 50 Great Myths of Popular Psychology: Shattering Widespread Misconceptions about Human Behavior. England: Wiley-Blackwell.



Norsk Versjon:
Hypnopaedia: Lær mens du Sover

Vink adjø til sene kvelder med pugging. Les inn pensum på en kassett. Spill opptaket over flere netter mens du sover, og voilà – du er klar for å ta eksamen. Ifølge en nettside (sleeplearning.com) er dette en:

…fantastisk teknikk som lar sinnet absorbere informasjon, samtidig som kroppen slapper av. Vitenskapelig utforsket i laboratorier og hjem over hele verden, å lytte til lærestoff i løpet av søvntimer har vist seg å være en svært effektig måte for mennesker i alle aldre til å realisere deres fulle læringspotensial. Søvnlæring er en måte å utnytte kraften av din underbevissthet mens du sover, slik at du kan lære fremmedspråk, bestå eksamen, foreta profesjonelle studier og implementere selvvekst ved å ta i bruk teknikker basert på forskning utført over hele verden med stor suksess

Dessverre, dette er kun en myte. Hypnopaedia – å lære nytt materiale mens du sover – er ikke støttet av vitenskapelig teori eller evidens.

For å undersøke hypotesen om søvnlæring utføres eksperiment. Først, er hver deltaker tilfeldig tildelt én av to grupper. Gruppe 1 (eksperimentgruppen) vil lytte til et opptak med meningsfull stimuli, f.eks. gloser. Gruppe 2 (kontrollgruppen) vil høre på irrelevant stimuli. Etterpå vil begge gruppenes kunnskap testes ved at de utfører standardiserte oppgaver.

Noen av de første eksperimentene som ble utført viste positive resultater. Tilhengere av søvnlæring refererer ofte til disse studiene. Men disse studiene hadde en alvorlig metodisk feil. De glemte å utelukke en alternativ forklaring: at opptaket hadde vekket deltakeren! Nesten alle studier som viser positiv effekt har ikke overvåket deltakernes hjernebølger for å forsikre seg om at de faktisk sover. Studier med bedre kontroll har gitt lite eller ingen evidens.

I den grad hypnopaedia virker, er det fordi man ikke sover. Derfor burde du ikke kaste bort tid eller penger på opptak. Det er ingen rask vei til læring. Hypnopaedia er en psykomyte.

Monday, March 8, 2010

The Five Stages of Grief


Grief is a multi-faceted response, a deep and poignant distress caused by or as if by bereavement, particularly to the loss of a person near and dear (Merriam-Webster, 2010).

According to the stage-hypothesis of grief, there is an invariant sequence of stages that all people pass through, often called “five stages of grief”: denial, anger, bargaining, depression, acceptance (DABDA). If you get stuck in one stage or the other, the process of grieving is not complete, and cannot be complete. Thus there will be no healing (Essortment, 2002). When a person learns that a dear friend is going to die of an incurable disease, or have died in a tragic accident, he/she will go through the following stages:

1. Deny what has happened or is going to happen
2. Get enranged at the realization that it really is happening or has happened
3. Search in vain for some way to postpone the death
4. Get depressed. Feeling of hopelessness, bitterness and frustration
5. Accept the situation

The idea of stages can be appealing because it simplify the process of grief, and this gives a sense of predictability that is reassuring, which partly explain its popularity, despite the fact that scientific research does not confirm the hypothesis. The claims of universality and an invariant sequence of stages in the process of grief are falsified by the fact that many people skip one or more of the stages or don’t pass through the stages in the same order. Not everyone get depressed or enraged. A mother and father may never fully accept the loss of a child because they cannot find any meaning in the tragedy (se: Lilienfeld, Lynn, Ruscio & Beyerstein, 2010).

The belief in stages of grief can translate into behavior that has negative consequences. Adherents often claim that people must go through all the stages in a specific order or they will not heal. This can lead to the grieving being pressured into a pattern that is for them unnatural. Instead of helping, adherents’ involvement is disruptive and thus prolongs the suffering, not least because those who do not grieve in the “right way” is in risk of being perceived as being indifferent to the loss or not appreciate the seriousness of their situation.

Our grief is as individual as our lives. It is important to understand and respect the fact that different people grieve in dissimilar ways. Human beings need to be allowed to go through the process in their own time, and not be pushed.

“The risk of love is loss, and the price of loss is grief -
But the pain of grief
Is only a shadow
When compared with the pain
Of never risking love.”
- Hilary Stanton Zunin


References:

Essortment (2002). The Five Stages of Grief.

Lilienfeld, S. O., Lynn, S. J., Ruscio, J. & Beyerstein, B. L. (2010). 50 Great Myths of Popular Psychology. England: Wiley-Blackwell.

Merriam-Webster (2010). Grief.



NORSK VERSJON

Sorg er en kompleks respons til berøvelse, spesielt til døden av en nær og kjær person. Ifølge enkelte er det noen universelle stadier alle sørgende går gjennom i en bestemt orden, ofte kalt ”de fem stadier av sorg”: denial, anger, barganing, depression, acceptance (DABDA). Hvis man setter seg fast på et stadium blir ikke sorgprosessen fullført. En person må gå gjennom de fem stadiene for å helbredes. En person som får beskjed om at en nær venn snart vil dø av en uhelbredelig sykdom eller har dødd i en tragisk ulykke vil gå gjennom de følgende stadier:

1. Benekte det som skjer eller har skjedd (denial)
2. Utvise sinne over hva som skjer eller har skjedd (anger)
3. Forsøke hindre det som skjer eller reversere det som har skjedd (barganing)
4. Følelse av håpløshet, bitterhet, frustrasjon (depresjon)
5. Akseptere det som skjer eller har skjedd (acceptance)

Ideen om stadier av sorg kan være appellerende fordi den forenkler prosessen, og dette gir en følelse av forutsigbarhet som også er beroligende, noe som forklarer dens popularitet til tross for at vitenskapelig forskning ikke gir støtte til hypotesen. Påstanden om universelle trekk ved sorgprosessen er tilbakevist ved det faktum at enkelte hopper over ett eller flere av stadiene, eller går gjennom dem baklengs. Ikke alle blir depressive eller rasende, og noen vil aldri akseptere tapet fordi de ikke finner mening i tragedien.

Tro på stadieteorien kan ha negative konsekvenser. Tilhengere av ideen hevder ofte at personer må gå gjennom alle stadiene i en spesifikk rekkefølge ellers vil de ikke helbredes. Dette kan føre til at sørgende blir presset inn i et mønster som for dem er unaturlig. Dermed, i stedet for å hjelpe den sørgende, blir tilhengerens involvering forstyrrende og således forlenger lidelsen, ikke minst fordi at de som ikke sørger på ”rett måte” kan bli antatt å være likegyldig til tapet eller ikke forstå alvoret av situasjonen.

Sorgprosessen er svært individuell. Det er viktig å ha forståelse og respekt for ulike menneskers ulike måter å sørge på. Mennesker må få ta den tiden de trenger og ikke bli presset gjennom sorgprosessen.