Monday, December 12, 2011

The “Witch” Children

In many parts of Africa, defenseless children are being labeled as “witches”, and the orphaned, sick, disabled and poor, are most likely to be accused. If they are lucky, they are just abandoned by their parents and survive. Tens of thousands children have been accused over the past decade. Thousands have been murdered or have died due to injuries after beatings, torture and/or exorcisms.

The Stories

7 year old Mary was accused of causing her younger brother's death. Three men came to her house and beat her. Afterwards they dragged her to the church for an exorcism. The next day, her mother tried to kill her with poisonous berries, and threatened her with a barbed-wire hanging. Then she threw boiling water and caustic soda over her head and body. Her father dumped his screaming daughter in a field. “My mother doesn't love me,” Mary said. A tear streaks down her beautiful face.

Mbet's mother accuses her daughter of giving her an illness – which sounded like malaria – so she tried to kill her. Ekemini's father and elders from the church tied her to a tree, the rope cutting her to the bone, and left the 13 year old there alone for more than a week. Udo nearly lost his arm after villagers hacked at him with machetes, and Jane's mother tried to saw off the top of her skull. Magrose's mother dug a pit in the wood and tried to bury her alive. Rita told her mom she had dreamt of a lovely party where there was lots to eat and drink; she was denounced as a witch and abandoned. Rachel was chained up by her pastor, starved and beaten. Jerry was tortured by a priest and then set on fire by his father. “Please stop the pastors who hurt us,” said Jerry quietly, touching the scars on his face.

Labeled a “Witch”

In many parts of Africa, children may be “identified” as “witches” by powerful religious leaders at extremist churches where Christianity and traditional beliefs have combined to produce a deep belief in and strong fear of witchcraft.

Many evangelical Christian churches spread the message that witches exist and that child-witches bring misfortune, such as poverty (e.g. loss of job), disease (e.g. cancer, HIV), and death to their families. And they claim that, once possessed, these children can cast spells and contaminate others. Those identified as witches must be cleansed through exorcism. If that does not cure them, they must be abandoned or killed. They take literally the biblical exhortation, “Thou shalt not suffer a witch to live.” Evil spirits and satanic possessions can be found aplenty in the Bible, and references to killing witches turn up in Exodus, Deuteronomy and Galatians.

The belief in child witches is also spread by DVDs and books. There is a film, widely distributed, called “End of the Wicked”, which tells, in graphic detail, how children become possessed. It shows them being inducted into covens, eating human flesh and bringing chaos and death to their families and communities. There is also a popular book which tells parents how to identify a witch. For children under two years old, the key signs are crying and screaming in the night, high fever and worsening health.

Power and Money

Churches who claim to identify children as witches are seen as spiritually powerful because they can detect witchcraft. The more children a pastor declares witches, the more famous he gets and the more money he can make. So, religious leaders that didn't use to accuse children of witchcraft are often sucked into it by their hunger for power and money.

Priests claim that only they have the power to “cure” the witches by performing exorcism (also called “deliverance”). These exorcisms are highly lucrative for the religious leaders, many of whom enjoy a lifestyle of large homes, expensive cars and designer clothes.

Parents pay priests a lot of money for an exorcism, in the hopes the ceremony will cure their child – often as much as three months salary for the average working man. Some families are bankrupted.

During the "deliverance" ceremonies, children are shaken violently and have potions poured into their eyes. The children look terrified. The parents look on and pray that the child will be cleansed. If the ritual fails, their children will have to be sent away, or killed. Many children are held in churches, chained, starved, beaten, until they “confess” to being a witch.


In Nigeria, a shelter for children who have been labeled as “witches” was founded in 2003. In 2009 it had between 100 and 200 children at any given time. Every day, more children arrive at the refuge, often with severe wounds. Once a child has been labeled as a “witch,” it is very difficult to get his/her parents to accept their child back. If they go back to their community, they risk getting killed. The shelter is under constant attack. Neither the local schools nor the hospitals will care for children accused of witchcraft.


VIDEO: Child 'witches' in Africa


Friday, December 9, 2011

Atheists do Good for Nothing?

Since "atheism" is simply "belief that no gods exist", there are a host of different reasons and motivations atheists can have for doing good deeds.

These are my reasons and motivations:

I believe that the Progress and Welfare of Humankind is the greatest good.
I believe that every human being has a Right to a minimally Decent life.
I believe that every human being wants to be Happy.

I'm moved by Compassion and Rational Self-Interest.
I could not Respect myself if I was cruel to others.
I cannot be Happy unless I try to shield others from suffering.
And, if I am Kind to others, I increase the chances they will be kind to me - making my life better, as well as theirs.

Therefore, I want to, and I try to, make the World a better place for everyone

Atheists Believe in Nothing?

Many religious look upon atheists as people who "believe in nothing"

But since Atheism is simply "belief that no gods exist", it does not say anything about other beliefs a person have. Atheists believe in many different things. Some atheists believe in other kinds of supernatural phenomena, such as ghosts. There are atheists who are communists, anarchists, liberals, etc.

I'm a Naturalist - do not believe in any kind of supernatural force, entity or mechanism. I believe that the Scientific Methods are the best to Know the Universe and that Critical Thinking is essential in the Pursuit of Wisdom. So, I agree with the Scientific Worldview.

Sunday, November 27, 2011

En Humanist Tenner Lys

Av Mats Liland

Tenn lys, et lys skal brenne for rasjonalitet
Empirisk evidens, progress, nysgjerrighet
For åpenhet og skepsis – kritisk refleksjon
En bedre verden skapes, det er vår intensjon

Tenn lys, to lys skal skinne for alle barn på jord
Vi kjemper for at alle er trygge der de bor
Mange barn de lider fra overgrep og vold
Vi ofrer oss for dem, gå foran som et skjold

Tenn lys, tre lys skal flamme for nestekjærlighet
For visdom og for mot, integritet og gavmildhet
Alle ønsker lykke, å ha et verdig liv
Bekjemp ondskap og sykdom, fra overfall til hiv

Tenn lys, nå varmer alle vårt kjære lille hjem
Hvis noen der er triste, så gi dem en god klem
For alle de som kjemper, for frihet og for fred
Stå samlet kjære venner og skap et bedre sted

Thursday, November 10, 2011

Moral: Selvinteresse og Altruisme

I en episode av ”Friends” blir Phoebe utfordret av Joey til å komme på en ”uselvisk altruistisk handling” – en handling som kun gagner et annet individ, og ikke gir agenten noe tilfredsstillelse.

Vi kan tenke oss flere eksempler på handlinger som er tilsynelatende uselvisk-altruistiske. En granat kastes mot en tropp, og en av soldatene kaster seg over den før den detoneres; han dør, men redder livet til flere medsoldater. Det må da være en uselvisk altruistisk handling? For hva tjente han på å ofre seg for sine venner i troppen? Hans liv er slutt og dermed all mulighet til fremtidig lykke. Så hvor kom motivasjonen fra?

En mulig grunn er at han anså handlingen som moralsk, og utførte den derfor fordi han ønsket mest å være en moralsk person. I valget mellom å utføre handlingen eller ikke, valgte han å utføre den fordi valget gav han mest tilfredsstillelse. Han ville fått dårlig samvittighet om han ikke gjorde det, og den i tur ville gi en knekk i hans selvrespekt, som i tur ville undergrave hans personlige lykke.

Så motivasjonen kom til syvende og sist innenfra; den kom fra selvinteresse. Motivasjon kan ikke komme fra noe annet sted. Alle frie handlinger blir valgt fordi individet tror – bevisst og/eller ubevisst – at handlingen vil føre til realisering av en virkelighet som oppfyller flest mulig av dets ønsker.

Det er dermed ikke indre tilfredsstillelse pr se som skiller egoisme fra altruisme, men intensjon og konsekvensen handlingen har. En egoistisk handling gavner kun agenten, og utføres av en person som i valgavgjørelsen har kun tatt hensyn til seg selv; mens en altruistisk handling gavner både agent og medmennesker, og utføres av en person som i valgavgjørelsen har tatt hensyn til både seg selv og andre individer.

Så en person som gjør en god handling bør ikke føle at det er galt i å være ydmykt stolt over å ha utvist godhet. Heller motsatt, fordi den gode følelsen man får – for eks., av å bli roset av medmennesker – vil øke sannsynligheten for at personen gjør flere gode handlinger.

Vår moral må baseres på selvinteresse, for kun våre egne emosjoner kan motivere oss. Slik selvinteresse er ikke nødvendigvis egoistisk. Vi alle ønsker mest av alt å være lykkelig, og for å kunne oppleve genuin og vedvarende lykke, må vi dyrke personlige dygder som nestekjærlighet, fornuftighet og integritet.

Det følger av dette at en person som er fornuftsmessig nestekjærlig vil ikke bare ønske å maksimere lykke for hele menneskeheten, men vil også søke de beste metoder for å skape en bedre verden for alle.


Carrier, R. (2005). Sense & Goodness without God: A Defense of Metaphysical Naturalism. USA: Author House.

Carrier, R. (2011, 28. Okt.). Goal Theory Updated.

Carrier, R. (2011). Moral Facts Naturally Exists (and Science Could Find Them); I: Loftus, J. (Ed.)(2011). The End of Christianity. USA: Prometheus Books, s. 333-358.

Darwall, S., Gilbard, A. & Railton, P. (Ed.)(1997). Moral Discourse and Practice: Some Philosophical Approaches. Oxford: Oxford University Press.

Sinnott-Armstrong, W. (Ed.)(2008). Moral Psychology, 3 vols. Cambridge, MA: MIT Press.

Friday, October 7, 2011

Why Job Interviews Fail

The unstructured interview is the most used method of hiring, but there is only a weak correlation between such interviews and performance. Of the ten most commonly asked questions during an interview, only one of them is useful!

1. Why should I hire you?
2. What do you see yourself doing in five years from now?
3. What do you consider to be your greatest strengths and weaknesses?
4. How would you describe yourself?
5. What college subject did you like the best and the least?
6. What do you know about our company?
7. Why did you decide to seek a job with our company?
8. Why did you leave your last job?
9. What do you want to earn five years from now?
10. What do you really what to do in life?

Question 1, 3 and 4 will not elicit answers with useful information about what the candidate will really be like on the job. Applicants will probably have prepared for such questions and developed pretty answers. These questions will therefore elicit prepackaged responses that do not really tell anything about the candidates actual abilities and skills.

Questions 2, 9 and 10 require candidates to gaze into the future. But since they are not psychic, their predictions carry little weight. And applicants can be less than forthcoming about their true plans.

Questions 5, 7 and 8 turn the interviewer into an historian, and invite artful and nice-sounding responses.

The best question is number 6, because it gets into whether the applicant took time to research the company – which can be a good sign. But this is still not the best question.

Brafman, O. & Brafman, R. (2009). Sway: The Irresistible Pull of Irrational Behavior.

Thursday, September 29, 2011

Refleksjoner om Adopsjon

Spørsmålene og Tanker

Jeg ble adoptert, fra et vakkert og fattig land. Jeg fikk nye foreldre; mine biologiske ikke kunne ta vare på meg. Jeg bodde på barnehjem, men fikk et nytt og godt hjem. Ett og et halvt år gammel plantet jeg mine små poter på norsk jord for første gang.

Et spørsmål jeg tror alle adopterte vil lure på er: ”hvorfor gav mine biologiske foreldre meg bort?” Jeg var nesten nyfødt da min biologiske mor overleverte meg til et barnehjem. Sosialarbeidere hadde besøkt henne flere ganger for å tilby henne støtte. Hun nektet. Hun ville at jeg skulle få nye foreldre.

Jeg tror de fleste adopterte håper at ens biologiske foreldres valg om å gi dem fra seg var motivert av kjærlighet; at de ønsket å gi oss en bedre mulighet til å leve et lykkelig liv. Det er dessverre ikke alltid tilfellet. Et valg om å gi bort et barn kan være motivert av kjærlighet, eller det kan være motivert av egoisme.

Adopsjon kan være et resultat av kriminalitet. Det har blitt avdekket en rekke tilfeller, i ulike land, hvor bander har kidnappet barn, oftest fra fattige familier på landsbygdene, og deretter i samarbeid med ansatte på barnehjem og korrupt politi, forfalsket dokumenter for å få det til å se ut som en legal adopsjon, for å tjene penger. Det er grusomt.

Det kan være at mine biologiske foreldre var veldig unge og fattige. De hadde ikke ressurser til å ta vare på meg, og fant ut at det beste for min fremtidige lykke, var at jeg fikk nye foreldre. Det var et hjerteskjærende valg, for de elsket meg fra det øyeblikk jeg ble født, og ønsket å beholde meg. Men det var bare ikke mulig; det beste de kunne gjøre var å gi meg nye foreldre og et nytt hjem, i et land langt, langt borte.

Men det kan hende at min biologiske mor hadde blitt brutalt voldtatt. En traumatisk opplevelse. Hun hatet overgriperen, og ville ikke beholde et barn som også var hans. Men hun ønsket ikke å ta abort, på grunn av sin religiøse overbevisning. Så hun bar meg frem til termin, og gav meg bort. Hun hadde aldri ønsket meg eller elsket meg.

I mitt eget tilfelle vet jeg ikke hva som var motivet for min biologiske mors valg. Jeg håper det var et valg motivert av kjærlighet. Men jeg har ikke noe behov for å konstruere for meg selv en behagelig fantasi. Jeg vet ikke.

Jeg vet ikke om min biologiske mor lever. Men om hun gjør det; tenker hun på meg? Bryr hun seg om hvordan det går med meg? Hvis jeg oppsøkte henne, fant ut hvor hun bor og banket på inngangsdøren; ville hun ta imot meg med åpne armer? Eller ville hun avvise meg, lukke og låse døren? Tanken på avvisning kan være ubehagelig; det kan stikke i hjertet.

Jeg tror adopterte, generelt sett, er mer redd for og sensitive for tegn på sosial avvisning og brudd på relasjoner, enn ikke-adopterte jevnaldrende for øvrig. Og, jeg tror adopterte, generelt sett, har et større behov for omsorg, intimitet og bekreftelse på at de er verdsatt av signifikante andre, enn ikke-adopterte jevnaldrende for øvrig. Men her kan kun fremtidig forskning svare oss på om det er hold i mine spekulasjoner.

16. mai er min adopsjonsdag. Den vekker spørsmålet: ”Hva hadde skjedd om jeg ikke ble adoptert? Og hvor ville jeg ha vært i dag?” Ville jeg blitt et gatebarn? Gjengmedlem? Drept i en narkokrig? Ville jeg levd i dag?

Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig. Jeg kom til en god familie. Fikk en ny nasjonalitet: norsk. Og, fikk et godt utgangspunkt for et lykkelig liv. Mange personer risikerer livet for å komme til Norge. Og mange foreldre rundt om i verden ville solgt sin sjel for at deres barn skulle ha like gode oppvekstvilkår som jeg har hatt.

Hva er en ”forelder”?

Det sies at adopterte har to sett av foreldre: ”de biologiske foreldrene” og ”adoptivforeldrene”. Jeg tror mange adopterte har tenkt: ”hvem er mine egentlige foreldre?”

Hvordan svarer vi på det? Hva er egentlig en ”forelder”? Når og under hvilke omstendigheter blir noen en forelder?

Forestill deg at vi i fremtiden har teknologien til å kunne skape mennesker fra grunn. Maskiner og vitenskapsfolk konstruerer eggceller og sædceller i et laboratorium og forener dem i en zygote, som deretter blir injisert inn i en kunstig ”surrogatmor”, som bærer barnet frem til termin. Etter barnet er født blir det ”adoptert” bort til sine foreldre.

Hvis du var et slikt ”designerbarn”, ville du kalt vitenskapsfolkene for dine ”biologiske foreldre”? Det var vitenskapsfolkene som konstruerte deg og gav deg livet. Men trolig ingen ville anse det passende å gi dem merkelappen ”foreldre”.

For meg er en ”forelder” definert som en ”primær omsorgsgiver”. Dette er grunnen til at jeg ikke anser mine såkalte ”biologiske foreldre” som mine foreldre. De har ikke fylt en slik rolle ovenfor meg. De er årsaken til at jeg ble unnfanget. De er mine ”livsgivere”, om de intenderte å få barn eller ikke. Og jeg er takknemlig for at jeg lever; at jeg har muligheten til å oppleve og utforske dette universet; kjenne og elske fantastiske mennesker. Men mine foreldre er mine adoptivforeldre. Det er kun de som har vært stabile omsorgsgivere for meg. De har gitt meg kjærlighet og oppdratt meg.

Psykologisk Forskning

Forskning har vist at adopterte barn ofte klarer seg like bra som ikke-adopterte jevnaldrende. Dette til tross for at adopterte barn generelt har en rekke ekstra risikofaktorer i bagasjen. Adopterte har ofte bodd flere år på et barnehjem hvor de fikk lite omsorg, mangelfull ernæring, og lite stimulering både fysisk og mentalt.

At adopterte barn klarer seg så godt skyldes i stor grad foreldrene. Forskning viser at adoptivforeldre, generelt sett, er veldig gode foreldre. I en fagbok som tar for seg blant annet adopsjon og dens konsekvenser for barns psykologiske utvikling, blir adoptivforeldre karakterisert som ”superforeldre”. Dette har delvis å gjøre med kriteriene for adopsjon, og delvis med valget om å adoptere.

Tidligere ble det antatt at barn alltid har det best hos sine biologiske foreldre. Men det faktum at mange biologiske foreldre skader interessene til sine egne barn viser at genetisk slektskap ikke gjør noen til en god forelder. Forskning på ulike familieformer og hvilke konsekvenser de har for barns psykologiske utvikling viser at biologisk slektskap er irrelevant for barnas velvære.

Barn tar ikke skade av å bli oppdratt av voksne som de ikke deler 50 % av genene med. Det er ikke så nøye om barnet har én forelder eller to. Det er ikke så nøye om foreldrene er homofile eller heterofile. Det er kvaliteten på relasjonen mellom primære omsorgsgivere og barnet som er viktigst. Det er kjærlighetsbåndet som er essensielt.

(Opprinnelig skrevet som et foredrag for Guatemala-klubben. Foredraget ble holdt på Thon Hotell, Skeikampen, 3. september, 2011. Jeg har siden redigert noe på det, men hovedessensen er den samme)

Wednesday, September 28, 2011

The 20 Dollar Auction

Imagine you go to Harvard Business School, and it is the first day of class. Your professor Max Bazerman announces a game: he waves a 20 dollar bill in the air, and offers it up for auction.

There are four rules:
1. Everyone is free to bid
2. Bids are to be made in 1 dollar increments
3. The winner of the auction wins the bill
4. The runner up must honor his/her bid, while receiving nothing in return

Many students sniff out an opportunity to get a 20 dollar bill for a bargain. At the beginning of the auction the pattern is always the same: hands quickly shoot up and the bidding starts out fast and furious, until it reaches the 12-16 dollar range. At that point, it becomes clear to each bidder that he or she isn't the only one with the brilliant idea of winning a 20 dollar bill for cheap. There is a hard swallow, and everyone, except the two highest bidders, drops out of the auction.

Let's say that one bidder has bid 15 dollars, and the other has bid 16 dollars. The 15-bidder must either bid 17 dollars, or suffer a 15 dollar loss. Up to this point the bidders were looking to make quick money; now neither one wants to be the sucker who paid good money for nothing. If they lose, they expect to be ridiculed and embarrassed. So both bidders adopt and commit to the strategy of “playing not to lose”. The action continues. The rest of the class roars with laughter when the bidding goes over 20 dollars.

From a rational perspective, the obvious decision would be for a bidder to accept his loss and back down. But that's easier said than done. The bidders are pulled by their commitment, loss aversion and fear, so they continue to bid. In one case, the bidding stopped at 204 dollars!

Tuesday, September 27, 2011

Omskjæring av Gutter: Etikk og Rettigheter

Omskjæring er et fysisk inngrep hvor man fjerner forhuden til penis. Ca. 25 % av verdens menn er omskåret. Begrunnelsene gitt for omskjæring kan være religiøse og/eller medisinske. Enkelte foreldre fikk sin sønn omskåret fordi de ville at han skulle ”se ut som” faren, eller fordi ”alle andre gjør det.”

Jødedommen og Islam har lang tradisjon med rituell omskjæring, hvor man begrunner inngrepet særlig med henvisning til religiøse skrifter. I tillegg, vil man ofte omskjære sønnen fordi man tror det har medisinsk nytteverdi. Tidligere har det blitt hevdet at omskjæring kunne beskytte mot eller være en behandling for, blant annet, leddgikt, epilepsi, hodepine, alkoholisme, eksem, og masturbasjon. En annen begrunnelse har vært at man skulle svekke mannens seksuelle begjær.

Det har blitt anslått at ca. 2000 guttebarn ble omskåret i Norge i 2011. I 2010 ble 132 omskåret ved offentlige sykehus, mens resten av inngrepene ble utført ved private klinikker eller av tradisjonelle praktikanter. Flere eksperter innen medisin, sexologi, etikk og barns rettigheter har fremmet forslag om forbud mot omskjæring av guttebarn, hvor foreslått aldersgrense varierer fra 15 til 18 år.


Er omskjæring av guttebarn medisin-etisk forsvarlig? Hvis ikke, kan praksisen likevel forsvares på religiøst/kulturelt grunnlag, eller bør praksisen forbys?

Medisinetikk og Bevisbyrde

Et kirurgisk inngrep har kun medisinsk indikasjon hvis fordelene veier tyngre enn ulempene, og det ikke finnes en alternativ prosedyre som er mer fordelaktig. Barn skal kun utsettes for medisinsk behandling hvis sykdom eller abnormalitet er indikert, eller hvis det kan overbevisende demonstreres at en medisinsk intervensjon er i barnets beste interesse. Siden frisk hud ikke bør fjernes fra et barn, med mindre det er medisinsk indikasjon, ligger bevisbyrden på de som forsvarer omskjæring av guttebarn. På de punkt hvor data/fagfolk strides, skal tvilen veie mot inngrepet.

Fordeler med Omskjæring

Hygiene: Det hevdes ofte at en omskåret penis er lettere å holde ren. Det er ikke noe bevis for at omskjæring fører til optimal penis-hygiene. Omskårede menn må regelmessig vaske penis, hele livet, bl.a. for å unngå infeksjoner. Dessuten, tar det ikke lang tid eller stor kraftanstrengelse å trekke tilbake forhuden for å rengjøre under, og de fleste smågutter har ikke noe problem med å ta vare på sin egen penis.

Hos små barn er forhuden lukket rundt hodet til penis, og kan ikke trekkes tilbake. Man skal ikke forsøke trekke tilbake forhuden med makt, fordi det kan lett oppstå rifter, være smertefullt og kan føre til infeksjoner. Man trenger derfor bare å rengjøre utsiden av penis; det kreves ingen spesiell behandling. Når en gutt kan trekke tilbake forhuden, er en enkel rensing alt som trengs. Man skal ikke vaske hodet med såpe, kun med vann. Vigorøs vasking med sterk såpe kan skade naturlige substanser som gir beskyttelse mot infeksjon.

Fimose: Omskjæring vil forhindre fimose, en tilstand som kan føre til infeksjoner, nedsatt seksuell nytelse og smertefull ereksjon. Men kan ha for trang forhud hele livet uten plager, og om det skulle oppstå problemer, kan det enkelt behandles, deriblant med steroidkrem eller operasjon der det foretas et snitt. Sjelden er fjerning av forhuden nødvendig.

Balanitt: Omskjæring vil forhindre at man får infeksjon under forhuden, som skaper smerte. Men dette er en ufarlig sykdom og tilstanden er forbigående, selv om den har en tendens til å komme tilbake. Balanitt er, blant annet, forårsaket av dårlig underlivshygiene. Sykdommen vil som regel behandles tilfredsstillende med medisiner, men hvis det ikke hjelper kan en liten operasjon være nødvendig.

Urinveisinfeksjon (UVI): Noen studier viser at omskjæring kan gi en liten beskyttelse mot UVI, mens andre studier viser enten ingen beskyttelse eller økt risiko, spesielt hvis inngrepet utføres av ukvalifiserte personer. UVI hos småbarn kan, bl.a., forårsakes av at forhuden trekkes tilbake for tidlig eller anormalitet i urinveien. Brystamming gir noe beskyttelse mot UVI de første 6 månedene av livet. UVI er vanligvis ufarlig, og kan enkelt behandles.

Peniskreft: Forekommer i mindre enn 1 av 100,000 menn i USA i løpet av deres livstid, hvorav de fleste vil være over 60 år når de får diagnosen (ca 7 % yngre enn 30 år). I 2014 ble ca. 1,640 nye tilfeller diagnostisert, og ca. 320 døde av sykdommen.

Flere studier har funnet at peniskreft nesten aldri forekommer hos menn som ble omskåret som spedbarn, og at desto lengre man utsetter omskjæring, desto mindre blir beskyttelseseffekten. Rutinemessig omskjæring av spedbarn vil derfor redde livet til nesten alle fra peniskreft, og redde flere liv enn hvis man satte en aldersgrense til 15 år eller høyere. Det skal nevnes at disse studiene har fått betydelig negativ kritikk, og hvor stor beskyttelseseffekt omskjæring har i forhold til peniskreft er kontroversielt.

Men la oss for argumentasjonens skyld anta at omskjæring reduserer nesten all risiko. Det er anslått at nesten 3,000 omskjæringer må til for å forhindre kun 1 tilfelle av peniskreft - som blir ca. 4,9 millioner inngrep for å forebygge 1640 tilfeller pr år. Det er estimert at ca 1 av 20,000 guttebarn dør som følge av omskjæring i USA pr år. Da vil ca. 246 dø som følge av av de 4.8 millioner inngrepene. Altså, risikoen for dødsfall av omskjæring, er nesten like stor som, risikoen for dødsfall av peniskreft.

Når det i tillegg veier inn at peniskreft er knyttet til risikofaktorer som f.eks. røyking, HVP, og flere seksualpartnere, blir omskjæring, i beste fall, et veldig svakt argument. Det er større risiko for at kvinner dør som følge av kreft i kjønnsleppene, men fjerning av friske kjønnslepper anses ikke som et godt eller vektig argument for omskjæring av jentebarn.

Utholdenhet: Ett argument fremmet i forsvar av omskjæring, er at menn ”holder ut” lengre når de har sex, på grunn av at penis er mindre sensitiv. Dette argumentet motstrider den ofte gjentatte påstanden at omskjæring ikke reduserer sensitiviteten til penis. Argumentet er irrelevant, siden vi her vurderer etikken av omskjæring av barn som ikke er seksuelt aktive.

Seksuelt overførbare sykdommer: Det har blitt hevdet at omskjæring gir noe beskyttelse mot, blant annet, syfilis, herpes og HIV. Men antatt beskyttelseseffekt mot seksuelt overførbare sykdommer er uansett irrelevant før gutter når den alder hvor de har sin seksuelle debut.

Det må imidlertid påpekes at påstanden om 60% beskyttelseseffekt mot HIV er feilaktig: I de tre Afrikanske studiene det ofte henvises til ble det påvist 49% relativ reduksjon (altså, prosentvis færre HIV-infeksjoner i intervensjons-gruppen sammenlignet med kontrollgruppen); noe som utgjorde ca. 1.3 % absolutt reduksjon (altså, når vi tar med alle deltakerne i begge gruppene). WHOs anbefaling om omskjæring som tiltak i kampen mot HIV omfatter kun voksne menn, som har gitt sitt eget frie samtykke, i afrikanske land med høyt forekomst av HIV-infeksjoner - altså, ikke barn uten samtykkekompetanse, i Norge, hvor forekomsten av HIV er lav. WHOs anbefaling er derfor irrelevant.

Over 16 observasjonstudier har ikke funnet at omskjæring gir noen betydelig beskyttelseseffekt. USA har høy rate av omskjæring og høy rate av seksuelt overførbare sykdommer; for de nordiske landene er statistikken motsatt. Også omskårede menn bør bruke kondom og få seksualundervisning.

Ulemper med Omskjæring

Seksuell nytelse: Ved omskjæring fjerner man opp mot 50 % av all penishud, og penis blir mindre i både omkrets og lengde (i snitt 8 millimeter). Forhuden har en høy konsentrasjon av erogene reseptorer og nerveendinger som er svært følsomme. Ved omskjæring fjernes fem av de mest sensitive områdene på penis.

Forhuden har flere funksjoner: den beskytter penishodet mot friksjon, skader og infeksjon; bevarer penishodets sensitivitet ved å holde det fuktig og mykt, samt ved å hindre at det hele tiden gnir mot undertøyet. Når man har sex, sørger penishodet for lubrikasjon, ved å lagre, utskille og distribuere smegma og pre-ejakulatorisk veske. Den minimerer friksjon når penis går inn og ut av vagina. Og den øker seksuell nytelse ved å gli opp og ned skaftet, samt ved å stimulere penishodet ved vekselvis å dekke og eksponere det.

Menn omskjært som voksen rapporterer ofte et betydelig tap av sensitivitet, noe som svekker seksuell tilfredsstillelse. Flere tusen amerikanske menn forsøker ikke-kirurgiske metoder for å restaurere forhuden, og enkelte betaler for kirurgisk rekonstruksjon. Ingen av disse metodene vil gi dem tilbake alle funksjonene til forhuden, men det rapporteres om økt seksuell tilfredsstillelse både av mannen og hans seksuelle partner.

Menn som har hatt seksuell erfaring med både intakt og omskåret penis, foretrekker som regel alltid den intakte penis. I en studie sa 85 % av kvinner som har hatt seksuell erfaring med både omskjærte og intakte peniser at de foretrakk en intakt penis. Kvinnene rapporterte også at vaginal sex med omskjært penis førte til mer ubehag og færre orgasmer, enn når de hadde sex med en intakt penis.

Konsekvensen av omskjæring kan bli redusert seksuell tilfredsstillelse (også for seksuelle partnere), forsinket orgasme (og færre orgasmer for seksuelle partnere), og for lite penishud for en komfortabel ereksjon (man kan få smerter og/eller begynne blø). I tillegg er det påvist økt sannsynlighet for ereksjonsdysfunksjon, og omskårede menn bruker i større grad Viagra.

Respons til Inngrepet: Nyfødte barn oppfatter smerte mer intenst enn eldre barn og voksne. De kan tilføres alvorlige traumer ved smerte. Omskjæring er ekstremt smertefullt. Når omskjæring har blitt sammenlignet med andre neonatale medisinske prosedyrer, har man funnet at det er den mest smertefulle, og prosedyren varer fra 5 til 45 minutt. Selv den beste smertestillende prosedyre eliminerer ikke all smerte, og effekten av smertestillende avtar før den postoperative smerten avtar helt. Operasjonssåret på penis vil være smertefullt i én til to uker etter inngrepet.

Enkelte barn gråter så kraftig at de ikke klarer puste, og blir blå i ansiktet på grunn av oksygenmangel. Uten smertelindring vil mange barn gå i sjokk eller besvime, og inngrepet vil være traumatisk. Etter inngrepet vil mange spedbarn endre søvnmønster, bli mer irritable og vanskeligere å trøste. Kvaliteten av barn-mor interaksjon svekkes i de påfølgende dagene. Enkelte psykologer har hevdet at omskjæring kan ha langvarig traumatisk effekt, ved endring i atferd og smerterespons i flere måneder etter inngrepet.

Komplikasjoner: Raten av operative komplikasjoner på sykehus er anslått til å ligge mellom 0.2 til 0.6 % i USA, hvor mesteparten er mindre alvorlige. Men dette gjelder kun komplikasjoner oppdaget før utskrivning fra sykehus. Raten av komplikasjoner senere er ukjent, men antatt å være betydelig. En dansk studie anslår 5% komplikasjoner. Oslo Universitetssykehus alene behandler 10 komplikasjoner hvert år.

En komplikasjon som kan oppstå er blødning, men det er sjelden man trenger blodoverføring, og i det har blitt hevdet at i de fleste tilfeller hvor dette medfører død, har barnet hatt blødersykdom. Faktisk, en jødisk lov sier at hvis to sønner av den samme mor blør til døde som følge av omskjæring, er alle fremtidige sønner av moren fritatt fra ritualet.

Det kan oppstå infeksjoner, hvorav de fleste er milde og kan enkelt behandles, men en sjelden gang kan de føre til, blant annet, koldbrann, hjernehinnebetennelse, og blodforgiftning. Av og til blir for mye eller for lite forhud fjernet slik at man må inn til ny operasjon. En sjelden gang forsvinner penis ”innover” og må ”hentes ut”. En annen sjelden komplikasjon er når penishodet amputeres på grunn av feiltak i prosedyren. Det er også dokumenterte tilfeller av at hele penis går tapt, og gutten har blitt kirurgisk operert til å bli jente. Forekomsten av alvorlige komplikasjoner er høyere hvis inngrepet ikke utføres av kvalifisert personell.

Død: Omskjæring kan indirekte forårsake død ved blodtap, reaksjon på smertestillende, infarkt, infeksjon, blokkering av urinveien, osv. En studie estimerte at ca 1 av 10,000 barn dør av omskjæring i USA hvert år. Raten av dødsfall er høyere hvis inngrepet ikke utføres av kvalifisert personell.

Medisinsk Indikasjon

Store nasjonale medisinske organisasjoner, i blant annet Norge, Sverige, Danmark, Canada, England, Australia, Tyskland, og Nederland, har konkludert at fordelene ikke overveier ulempene. Det er altså ikke medisinsk indikasjon, og de anbefaler derfor ikke omskjæring. Det norske Rådet for Legeetikk har uttalt at, siden det ikke er medisinsk indikasjon, så er omskjæring medisinetisk uforsvarlig. Den samme konklusjon har en rekke medisineksperter kommet frem til i artikler publisert i anerkjente tidsskrifter.

Informert Samtykke

Motstandere av omskjæring gir ofte som argument for et forbud at små barn ikke kan gi informert samtykke (IS) til inngrepet. Men vi utsetter barn for medisinske prosedyrer selv om de ikke har gitt sitt eget IS til det, for eks. når vi vaksiner dem. Slike medisinske intervensjoner er etisk forsvarlig når det foreligger medisinsk begrunnelse, og det kan antas at enhver fornuftig person, med fri vilje, informert om de relevante fakta og argumenter, ville ha valgt for seg selv å bli vaksinert som barn.

Hvis det ikke er medisinsk begrunnelse, vil et surrogatsamtykke gitt av en representativ for barnet mangle gyldighet. Utførelse av en medisinsk prosedyre uten gyldig samtykke er uetisk. Ikke-terapautisk omskjæring er derfor uetisk, ikke minst fordi barnet må bære konsekvensene av inngrepet. Dette gir grunn til å sette en aldersgrense for ikke-terapautisk omskjæring til minst 16 år, som er den helserettslige myndighetsalderen i Norge.


Om du hørte en nyhetssak om et nazistisk forelderpar som tatovere hakekorset på ryggen til sin nyfødte sønn, eller et humanistisk forelderpar som tatoverte ”ateist” på brystet til sin sønn; burde staten godta dette? Nei? I så fall, hvorfor? Har ikke disse foreldrene juridiske rettigheter til å bestemme hva som er best for deres barn? Har ikke disse foreldrene rett til å praktisere sin tro slik de ser det best? Tatovering er ikke irreversibel, og barnet kan jo likevel endre sitt livssyn senere i livet.

De fleste vil nok mene at dette ville være et overgrep mot barna. Det skurrer umiddelbart med vår intuitive moralske sans. Hvorfor? Trolig fordi vi mener at barn, i prinsippet, ikke skal utsettes for en praksis hvis vi kan rimelig anta at de ikke ville ha valgt det for seg selv hadde de kunnet gi sitt informerte samtykke.

Forsvarere av religiøs omskjæring hevder at et forbud vil krenke foreldrenes rett til å bestemme hva som er best for sine barn. Men foreldre har ikke rett til å gjøre hva som helst mot sine barn – skolegang er obligatorisk og fysisk avstraffelse er forbudt. Hvis en praksis er vist å være skadelig for barnets psykiske eller fysiske helse, kan man ikke appellere til foreldrenes juridiske rettigheter.

I en sak fra England var det en mor som hadde utført en skikk som innebar å skjære, med kniv, rifter i kinnene til sine sønner (9 og 14 år). Moren forklarte at dette var en religiøs praksis i hennes afrikanske stamme og en identitetsmarkør. Dommeren ble ikke overbevist av dette forsvaret, men innså at det var en nær sammenligning med rituell omskjæring av gutter, og kommenterte at, denne skikken var mer alvorlig, fordi, hvis kniven glapp, kunne det medføre at barnets øye ble skadet. Vel, når "kniven glipper" under omskjæring kan det gå fryktelig galt.

At alle har en menneskerett til å dyrke sin egen kultur og utøve sin religion, kan ikke forstås slik at staten ikke har anledning til å forby skadelige tradisjoner. Religionsfriheten er ikke absolutt, den har en grense. Den må alltid veies mot andre menneskerettigheter. Friheten gir ikke en lisens til å gjøre hva som helst: du kan ikke forsvare et drap på en utro kone ved steining fordi det står i Bibelen at det er slik man bør slå ned på utroskap. Etter Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen kan staten begrense religionsfriheten og rett til privatlivet for å beskytte andres helse, rettigheter og friheter.

Foreldre har et privilegium til å ta surrogatbestemmelser på sitt barns vegne, men kan ikke forvalte denne juridiske rettigheten på en måte som krenker barnets menneskerettigheter. Barn er avhengige av voksne til å ta vare på deres interesser, og er derfor en sårbar gruppe. Det betyr at barnets beste alltid skal være i hovedfokus og deres interesser skal alltid ha forrang.

Argument fra Religion

Jødedommen: Jøder vil kunne henvise til 1. Mosebok, 17:9-14, hvor Gud sier til Abraham at omskjæring er et symbol på pakten mellom alle hans etterkommere og Gud, og at hvert eneste guttebarn skal omskjæres når det er åtte dager gammelt. Imidlertid, har flere jødiske lover blitt tilsidesatt i lys av at man har funnet dem utdaterte, urimelige eller uetiske. Etikk trumfer dogmer, mener mange jøder. Også enkelte av de som mener omskjæring av gutter (uten deres samtykke) er nødvendig for Jødedommens overlevelse, har uttalt at, dersom det ble påvist at omskjæring er skadelig, så ville jødene gå bort fra praksisen. Det er en betydelig andel jøder - riktignok en minoritet - som velger ikke å omskjære sine guttebarn, og av dem tar flere til orde for aldersgrense. For de jødiske foreldre som ikke vil få sin sønn omskåret, finnes det et alternativ, en navneseremoni kalt ”bris shalom.”

Islam: Det står ingenting om omskjæring i Koranen og flere koranvers kan tolkes som at omskjæring ikke bør tillates (e.g., Allah skapte mennesket perfekt, 95:4; og Satan vil forsøke lure muslimer til å forvrenge Guds skaperverk, 4:119). Det er derfor stor konsensus blant muslimske lærde om at den menneskelige kropp ikke skal vansires.

Imidlertid, er det flere fortellinger (flertall: ahadith; entall: hadith) som sier at profeten Muhammed ble født uten forhud (ikke omskjært), og at noen få av de første muslimene omskår seg for å ”ligne på” profeten. Det er en hadith som lister opp hygieniske tiltak som anbefales, deriblant omskjæring (Sahih al-Bukhari, 72: 779), men det også andre hadith som lister opp de samme anbefalninger uten å nevne omskjæring (e.g., Sahih Muslim, 2: 502).

Det er retninger innen Islam som ikke anser omskjæring som obligatorisk, men kun anbefalt. Flere islamske lærde har gått ut mot omskjæring av jenter, og argumentert at, siden det har blitt demonstrert at praksisen er skadelig, så kan den forbys. Det betyr at det finnes teologiske tolkninger og argumenter som kan forenes med et forbud mot omskjæring av barn.


En etisk tommelfingerregel når man skal ta valg på vegne av en annen person er å stille seg det følgende spørsmål: Hva ville personen ha valgt for seg selv? Det betyr at en representativ skal vurdere alle fakta og argumenter objektiv, og se dem i lys av interessene til personen valget tas på vegne av. Nestekjærlighetsbudet – som finnes i en variant i alle store livssyn – lyder som følger: ”Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg.” Hvordan ville vi at våre foreldre skulle forvalte deres privilegium til å ta avgjørelser på vegne av oss når vi var barn?

De foreslåtte medisinske fordelene fremsatt som begrunnelse for omskjæring av guttebarn er enten irrelevante, kan unngås ved bedre metoder, eller hvis de forekommer, kan behandles enkelt. Ulempene inkluderer blant annet at man svekker seksuell nytelse, kan få en rekke seksuelle problemer, og i verste tilfelle blir penishodet amputert eller du dør. Hvor mange menn ville valgt for seg selv å ha blitt omskjært som barn? Det er rimelig å konkludere med et negativt svar. Hva sier dette etikken av at foreldre får sine sønner omskåret? Indikerer ikke dette at det er uetisk av foreldre å ta et valg på vegne av sin sønn som han med all sannsynlighet ikke ville ønsket hvis han kunne si sin mening?

Barns Rettigheter

Den mildeste form for kvinnelig omskjæring er kalt ”prikking” – man prikker i forhuden til klitoris til det blør litt (én dråpe er nok). Ikke noe hud er fjernet, det er ikke noen større eller varig skade, og seksuell funksjon blir ikke forringet. Burde denne formen for kvinnelig omskjæring forbys? ”Ja” – sier FN og WHO, og har intensivert sin globale kampanje for å eliminere alle former for kvinnelig omskjæring.

Siden omskjæring av gutter er mer alvorlig enn de mildeste formene for omskjæring av jenter, burde ikke slik praksis også forbys? Fjerning av forhuden kan er minst like alvorlig som fjerning av klitorishetten på jenter. Når det gjelder jentebarns menneskerettigheter, vil ikke noe kompromiss bli gjort i forhold til denne praksisen. Foreldrene kan forsøke argumentere at det er en religiøs plikt; at praksisen er viktig for jentas identitet; at de har rett til å bestemme hva som er best for jentebarnet; at praksisen er en eldgammel tradisjon; at utenforstående ikke kan dømme deres kultur, osv. – men vi har avfeid alle slike argumenter og ment de ikke er holdbare.

Det eneste man har ansett som relevant i vurdering om kvinnelig omskjæring bør forbys er: de empiriske fakta om hvilke konsekvenser omskjæring kan ha for jenters fysiske og psykiske helse, og om hvorvidt praksisens natur gjør at den krenker noen av barns menneskerettigheter. Så hvorfor gjør vi ikke dette når det gjelder guttene? Lov om forbud mot kjønnslemlestelse gir jenter rettslig vern mot "varige forandringer" eller "skade" av kjønnsorganet. Hvorfor skal ikke gutter ha like mye vern? Er ikke det urimelig forskjellsbehandling? Det kan her reises spørsmål om hvorvidt Norge krenker barns rett til å ikke bli diskriminert (jf. Barnekonvensjonens art. 2).

Barneombudet i Norge, Sverige, Island, Danmark, Finland, Nederland og flere andre land, har tatt til orde for aldersgrense for ikke-terapeutisk omskjæring av guttebarn. Europarådet har uttalt at inngrepet krenker barns rett til fysisk integritet. International NGO Council on Violence against Children (som følger opp FNs rapport om vold mot barn) uttaler at en barnerettslig analyse tilsier at inngrepet er en "grov krenkelse av barns rettigheter". En rekke moralfilosofer og jurister har konkludert det samme.

Barnekonvensjonen gir barn rett til, blant annet, å bli beskyttet mot alle former for fysisk eller psykisk vold (jf. art. 19.1), og Norge er forpliktet til å implementere alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbundet praksis som er skadelig for barns helse (jf. art. 24.3). Aldersgrense vil være innfrielse av barnets beste (jf. art. 3.1) og rett til trosfrihet (jf. art. 14). Når omskjæring fører til død, krenkes også retten til overlevelse (jf. art. 6.2).


Norsk lov definerer "kjønnslemlestelse" som ikke-medisinske inngrep i kjønnsorganet som gir varige forandringer eller skader. Fjerning av forhuden gir begge deler, siden inngrepet er irreversibelt og tar vekk en frisk og funksjonell del av kjønnsorganet. Ergo, omskjæring kvalifiserer til definisjonen for "kjønnslemlestelse" som norsk lovgivning gir.

Omskjæring generelt når ikke opp til kriteriene for medisinske inngrep - det er ikke indikasjon, påfører smerte og utsetter barnet for en viss risiko for komplikasjoner - og er derfor medisinetisk uforsvarlig. Siden man fjerner sunn hund, inngrepet er irreversibelt og det skader kjønnsorganet, krenker man barnets rett til helse, kroppslig integritet og beskyttelse fra skadelige tradisjoner. Siden praksisen krenker barns rettigheter, er staten forpliktet til å forby den og iverksette effektive tiltak for å eliminere den. Aldersgrense for ikke-terapautisk omskjæring bør settes til minimum 15 år.

Medikalisering eller Lovforbud?

Et argument fremsatt mot forbud av omskjæring, er påstanden om at de aller fleste religiøse foreldre vil bryte loven, og at det fører til at deres barn vil bli omskåret av ukvalifiserte praktikanter, som medfører økt omfang av alvorlige komplikasjoner. Staten burde derfor "medikalisere" praksisen - regulere den slik at inngrepet utføres på av kvalifisert personell.

Slik medikalisering vil neppe bidra til redusere praksisen, men gi omskjæring statlig godkjenning og et profesjonelt stempel. Det har, til nå, ikke blitt fremlagt noe evidens som tilsier at de fleste foreldre vil bryte norsk lov og risikere straff. At enkelte samfunnsdebattanter og politikere har slik mistillit til jøder og muslimer må sies å være sterkt beklagelig.

Når det tas til ordet for medikalisering, henvises det nesten alltid kun til risiko for medisinske komplikasjoner, og ekskluderer både det sexologiske, psykologiske og menneskerettslige. Det ignoreres ofte at også omskjæring av leger kan føre til alvorlige komplikasjoner, så om målet er å eliminere alle slike komplikasjoner, er det kun lovforbud som er veien å gå. At fjerning av forhuden i seg selv er skade av kjønnsorganet blir sjelden nevnt. Hvis man er opptatt av at gutter ikke skal utsettes for skade, så bør man ønske å få slutt på all praksis av inngrepet, ikke kun de utført av ukvalifiserte personer.

Argumentet til medikalisering har blitt fremmet mot forbud av omskjæring av jentebarn. I visse deler av Afrika har man nå innført "mildere" inngrep på sykehus. Mens i Norge har myndighetene innført lovforbud, laget handlingsplan, spredt informasjon, etc. for å motarbeide praksisen. Det samme kan og burde gjøres når det gjelder omskjæring av gutter.


Ikke-terapautisk omskjæring av guttebarn er medisinetisk uforsvarlig og krenker barns rettigheter. Norge bør innføre aldersgrense på minimum 15 år.

Wednesday, September 14, 2011

I Do Not Fear Nothingness

I do not fear the darkness of death. Nothingness does not frighten me. I do not want to die; but none of us shall live forever. We are not immortal gods of myths, but fragile human beings. When my brain shut down, what you call mind, or soul, will cease to exist. All my memories will fade away, and only memories of me, stored in the brain-tissue of others, will live on. There is no evidence, no reason, to believe otherwise. Death is just nothingness: no pain, no joy, no experiences of any kind. This has one crucial implication: it means that my life, here and now, is the only chance I got to be happy and to make those I love happy, and to try make this world a better place for everyone.

Signs that a Conspiracy Theory is False

A conspiracy is: a secret plan, by two or more people, to commit an immoral or subversive action, against another person or group, without their knowledge or consent.

The assassination of the Australian archduke Franz Ferdinand was a conspiracy; the assassination of John F. Kennedy was not.

How can we tell the difference between a conspiracy fact and conspiracy fantasy? Here are some of the characteristics of a conspiracy theory that indicate that it is likely untrue:

1. The more complex the conspiracy, and the more elements had to be in place for it to unfold successfully, the less likely it is to be true.

2. The more people involved in the conspiracy, the less likely they all will keep silent or be kept silent.

3. The grander the conspiracy – for example, world domination – the less likely it is to be true. How likely is it that a small group of evil spirited people actually control the whole world behind the curtains?

4. There is claimed to be a connection between events, but no evidence is offered. The chain of events can be equally or better explained by another theory.

5. The agents that are accused of conspiring are elevated to near superhuman power. How likely is it that even the most carefully planned conspiracy will run smoothly; that not one error is made?

6. The more the conspiracy theory assigns portentous and sinister meanings and interpretations to what are most likely innocuous or insignificant events, the less likely it is to be true. Is there really no moral capitalists, bankers or politicians? Are all government agencies or private organizations corrupt?

7. If the proponents of a theory defends it to the point of refusing to consider alternative explanations for the events, rejecting disconfirming evidence and seek only data that seem to support their views, then they are likely wrong and the conspiracy is probably a figment of their imagination.

Shermer, M. (2011). The Believing Brain. New York: Times Books.

Tuesday, September 13, 2011

When the Sane is labeled “Insane”

If you worked in a mental hospital, would you be able to tell the difference between a “normal” and an “insane” patient?

In 1973, 8 people entered into 12 mental hospitals. They reported having had a brief auditory hallucination. They stated that the voice were often unclear, but as far as they could tell it said something like “empty”, “hollow” and “thud”. If pressed, they interpreted the meaning of the voice's message as “My life is empty and hollow”.

All eight were admitted, seven of them diagnosed as schizophrenic and one as manic-depressive. But none of them had a history of mental illness! Actually, amongst them were three psychologists and one psychiatrist.

Except for lying about their auditory hallucination, names, and occupation (those who were mental health professionals alleged another occupation in order to avoid any special attention), the psaudopatients told the truth about themselves and their lives. The presence of pseudopatients and the nature of the experiment were not known to the hospital staffs.

After being admitted, the psaudopatients acted normally and said the hallucination had stopped and that they felt fine. Despite the fact that the nurses reported the patients as “friendly” and “cooperative” and said they “exhibited no abnormal indications”, none of the staff got suspicious. They consistently treated all of these normals as insane!

In one admission interview, the psychiatrist asked the pseudopatient (psychologist David Rosenhan, who led the experiment) about his relationship with his parents and wife, and inquired if he ever spanked his children. Rosenhan answered that before adolescence he got on well with his parents, but during his teen years he experienced some tension with them, that he and his wife got along well, but had occasional fights, and that he almost never spanked his kids, the exception being when he spanked his son for running across a busy street and his daughter for getting into a medicine cabinet.

The psychiatrist did not inquire into the context of these episodes! Instead, they were interpreted as reflecting his “enormous ambivalence in interpersonal relationships and a great deal of difficulty in impulse control…” It seemed like the psychiatrist had just decided that Rosenhan was disturbed, and looked into his history to find stories that would support that conclusion.

All eight psaudopatients kept detailed notes of their experiences. In one description, the staff reported that the “patient engages in writing behavior” on a list of signs of pathology. The painter pseudopatient began producing paintings of high quality, and the staff claimed to see in them manifestations of a disturbed mind. One pseudopatient, while pacing up and down the hall, was asked by a nurse, “Nervous, Mr. X?” He replied, “No, bored”. Another pseudopatient overheard a psychiatrist explaining to some interns that the line of patients queued up for lunch 30 minutes early “was characteristic of the oral-acquisitive nature of the syndrome”. Eh…could it not be that they were just bored and hungry?

But there were some who got suspicious. Guess who! Many of the real patients suspected something fishy going on right away. One of them exclaimed: “You're not crazy. You're a journalist or a professor. You're checking up on the hospital.” Who else would be sitting around a mental hospital taking copious notes?

How does the pathology belief system cause professionals to judge sane people insane? Well, given that the person is admitted to a mental hospital, does it not follow that he is in fact psychologically disturbed? And, if so, then his/her behavior must certainly be a manifestation of disturbance? If the diagnostic label is so powerful as to cause professionals to judge sane people insane, could it work in the reverse? Might insane behavior be interpreted as sane?

In a subsequent experiment, Rosenhan contacted a mental institution after they wrote him to claim that they would never fall for his ploy. Rosenhan told them that over the course of the next 3 months he would send in one or more pseudopatients, and to instruct the staff to record which patients they thought were fake.

Once again, the experiment demonstrated the power of belief to interpret the date in light of the diagnostic tool. Out of 193 patients admitted to this hospital, 41 were classified as impostors by at least one staff member, with an additional 42 classified as suspected fakes (combined, that is 43%). Actually, no pseudopatients were sent to that institution!

These experiments demonstrate our beliefs may color how we interpret data, and that we tend to seek the data that confirms what we believe. This is why even professionals may not to spot a person "being sane in insane places". It is often easy to read into paintings what you want to see in them. Most behavior can be the symptom of a variety of psychological states (is he nervous or bored?). So, will you recognize sanity when you see it?


Shermer, M. (2011). The Believing Brain. New York: Times Books.

Rosenhan, D. L. (January, 1973). “On being sane in insane places”. Science, 179 (4070): 250-8.

Saturday, August 6, 2011

The Absurdity of the Atonement

One of the most central elements of Christianity is the atonement. There has never been a consensus among Christians as to what it means and how it works. The dominant view today is the Penal Substitutionary Theory (PST), according to which men had sinned and God could not excuse these sinners because he is perfectly just. Once sin has been punished, God can forgive. Jesus vicariously bore the sins of men and took upon himself the wrath of God. Jesus suffered for our sins.

This theory of the atonement is illogical, immoral, and incoherent; therefore absurd. If the atonement cannot be defended, then Christianity is false.

It is Illogical

Punishment is an appropriate response to immoral deeds, and we express condemnation of the person punished. Since punishment is only justified by guilt, only the guilty party should be punished. The infliction of suffering on a person is only properly described as “punishment” if that person is guilty. One cannot honestly express condemnation on someone who one does not take to be worthy of condemnation. Thus, it is impossible logically to punish an innocent person. Therefore, PST is conceptually defective and unintelligible.

It is Immoral

According to humane ethics and modern law, it is wrong for an innocent person to suffer in the place of the guilty; therefore PST is immoral. The following Bible-verse agrees: “The soul who sins is the one who will die. The son will not share the guilt of the father, nor will the father share the guilt of the son. The righteousness of the righteous man will be credited to him, and the wickedness of the wicked will be charged against him.” (Ezek. 18:20).

The Bible also teaches that Jesus (innocent) suffered in the place of sinners (guilty). Christians have to either admit that the Bible is contradictory or that God is not perfectly just.

Theologians have tried to explain the justice of Penal Substitution through the concept of imputation: man's sins were put on Jesus' account. In a grand accounting scheme, God transferred the debt of man's sins to Jesus, and then he paid the debt that was owed. Men sinned and God was angry. So, he took the sins of humanity upon himself and then suffered the penalty for them, so that he could forgive humanity for their sins.

But, in order for imputation of guilt to be justified, there has to be complicity or culpability by the one to whom the guilt is imputed. For example: the owners of a company are responsible for actions that happen within the company rules and consent of management. However, the company would need to be involved in the action. One employee murdering another in a fit of temper, for example, would not make the owners of the company guilty of the crime. It would have happened without their consent and against company rules. However, drugs manufactured that are found to cause death would make the company and its owners liable. Guilt would rightly be imputed – because the company's consent to the manufacture.

If somehow the guilt of humankind was imputed to Jesus, then God becomes guilty of sin himself. This solves the problem of Penal Substitution, but destroys Christianity. Theologians try to avoid this problem by claiming that, while the guilt and penal consequences (reatus poena) of men's sins were transferred to Jesus, the detriment of sin (reatus culpae) was not.

But this is impossible because guilt and detriment cannot be decoupled; without detriment there is nothing for which to be guilty. Thus, in order to defend penal Substitution, Christianity must have either an unjust Father or a sinful Savior. Either one destroys Christianity.

The death of Jesus is a human sacrifice. The Bible contains no prohibitions, but God explicitly approves of human sacrifices to himself (Leviticus, 27:28-29), and God's command to Abraham to offer up Isaac (Genesis, 22) is further evidence that human sacrifice is, at least in principle, acceptable.

Theologians have argued that it was never God's intention for Abraham to murder his son, but that he was testing Abraham's faith. This view, carried to its logical conclusion, make the atonement of Jesus immoral. If human sacrifice is unacceptable to God, then the sacrificial death of Jesus is unacceptable. Thus, the intellectually honest Christian must maintain that human sacrifice is moral, or else s/he rejects a fundamental doctrine of Christianity. The doctrine of Atonement is based on the rite of human sacrifice, which is an immoral and barbaric practice.

It Is Incoherent

The doctrine of Penal Substitution contradicts other core doctrines of Christianity. According to the doctrine of the Trinity, the Father, the Son, and the Holy Spirit are all equally God and share precisely the same attributes.

So, God was angry because men sinned. He had to punish them. The only way he could think of was this: He impregnated a woman and became the father of himself. As a man, named Jesus, he took on himself the sins of humanity and died on a cross. He extinguished his wrath by punishing himself; he sacrificed himself to himself.

There are two natures in the person of Jesus Christ; he is both divine and human at the same time. If divine nature cannot die or suffer, then it cannot pay the penalty for sins. Thus, when Jesus died on the cross, it was not his divinity that suffered, but his humanity.

Theologians argue that Jesus suffered a spiritual death, in which he was cut off from the presence and blessing of his Father. But, how can God separate himself from himself? And, if a separation from God is Hell, then did God torture himself for three days?

Credit to Dr. Ken Pulliam
See Chapter 7: "The Absurdity of the Atonement", in Loftus, J. (ed.)(2011). The End of Christianity. USA: Prometheus Books.

Wednesday, June 22, 2011

The Nature of Love

Love is the Greatest of all Human Emotions.
Love is a Recognition and Deep Regard for the Value of another Person.
Love is not just a strong Feeling; it requires Understanding.
Love must be both a Flame and a Light.
Love must be given Freely by an Unafraid human being.

Consummate love is the experience of great joy in the presence of a loved one, great joy in being close to a loved one, and great joy in our interaction with a loved one. A romantic relationship is a sanctuary, a source of renewed energy and security.

Perfection is an ideal. No person is perfect. We waste our time if we are looking for the perfect partner and relationship. We Grow into Love by Trying to Understand an Imperfect Person Perfectly.

Consummate love is like a campfire that gives steady warmth, with delightful bursts of intense heat from time to time, and it is long lasting because it is carefully tended to. True love is marked by respect and admiration, passion and kindness. Those who love you will remind you of your beauty when you feel ugly and your purpose when you are confused.

Love is not a like campfire that sparks quickly and the kindle throws out a lot of heat – that is just strong attraction – and it burns out quickly. A romantic relationship that can last must be based on trust and loyalty – and you do not get that “at first sight.”

Reason is the Guardian of Love. Without reason, you risk loving someone based on false beliefs or bad reasons. You might get lucky and end up with “the one,” but you risk waste time in an unsatisfying relationship, or worse.

We must learn how to sustain a loving relationship. Love does not automatically teach a person communication skills or how to resolve a conflict. The mere fact that two people love each other does not guarantee they will be able to sustain a romantic partnership.

Love without friendship is like a castle built upon quicksand. When the initial crush fades, it is liking, kindness and passion that will sustain the relationship. A best friend knows the song in your heart, and can sing the lyrics to you when you have forgotten the words.

Reason as the Servant of Desire

Reason must always keep a check on emotions, making sure they are sending correct signals, and correcting their recommendations when they are not. But, without emotions, reason would be dead. For reason is the slave of emotion.

Reason is not a motivator. Reason is a tool. But for that tool to be applied, you must be motivated to apply it, and what you apply it to depends on your goals, which are in turn the result of motives, and motives are the product of desires, and desires are the outcome of emotions.

For example, if you love someone, that love will generate certain desires with regard to that person, such as a desire that they be happy. Then you should apply reason to work out how to satisfy that desire. Thus, reason is the servant of the emotion.

But emotions can be in error. So if you love someone because of false beliefs, reason can correct those beliefs, causing you to stop loving them. Or if you love a person for the wrong reasons, reason can detect this and produce the conclusion that this love is wrong.

Reason is directed. It is employed, for purposes not its own, because reason alone cannot have a purpose. A purpose must be given to it. It must be assigned a goal.

Emotions provide the impulses and desires for certain ends. They are also a form of information, vital for deciding what to do, every moment of every day. So we need to pay attention to our emotions and take them seriously: make sure they have correct information to work on and are working properly.


Carrier, R. (2005). Sense and Goodness without God: A defense of Metaphysical Naturalism. USA: Author House.

Friday, June 10, 2011

The Nature of Emotion

Emotions enrich our experiences and give us important information about ourselves. Our experience of emotions is the perception of brain-states by the brain itself. Emotions originally served the function of producing a particular behavior, while simultaneously preparing the body for it. They are typically caused by certain stimuli the brain has learned (or in some cases is born) to associate with the need for a particular behavior. But with the added stimuli of rational cognition, emotions can have very complex causes and content.

Emotions are a form of appraisal, and thus can be mistaken. The emotion your brain generates, in response to a certain stimulus, is an indication of the brain’s “opinion” about what it perceives is going on. This is an “evaluative” response, because this “opinion” relates to what our attitude or response to something should be, and will vary in intensity or degree. Emotions can err in two different ways: (1) if a stimulus is incorrectly perceived or interpreted; and (2) if a stimulus is incorrectly evaluated.

A stimulus can be an event (e.g. loud noise); a circumstance (e.g. being shot at); or a thought (e.g. realizing you are going to die). If we incorrectly interpret a loud noise as being shot at, we may experience fear – the evaluation that a circumstance is dangerous – but fear on this occasion would be a false indicator of danger. All emotions can be mistaken this way. For example, you might love someone because you have false beliefs about them.

Even with entirely correct beliefs and perceptions, an evaluation can be incorrect when our evaluation criteria are incorrect. The brain’s mechanism for evaluating circumstances involves “values.” Fear indicates that something is valued as dangerous, and whether something is dangerous is an objective fact about the world, not our mere opinion of it. We can love someone for all the wrong reasons when our love-evaluator generates the emotion we call ‘love’ in response to real facts that are not worthy of it, while not generating those emotions in response to facts that are indicative of the appropriateness of love.

Initially, our brain’s criteria of evaluation for each emotional response are not based on conscious reasoning. It is partly inborn (reaction to raw stimuli like attractive faces), and partly learned through childhood by imitation, training, and trial and error. Parents play a crucial role in all three methods, hopefully by setting a good example, fairly and consistently distributing punishments and rewards, and exposing children to new and different experiences and challenges, guiding them through safely with attention to their need to learn rather than be told.

Our values are open to conscious molding in adulthood – but it’s not easy. It’s not simply rearranging thoughts or just choosing to have a particular value. To rearrange values requires a long-term effort. It can be accomplished, for example, through extensive contemplation. This is one reason why a self-examined life is important, for only then will your values become really yours, rather than just what you ended up with. This is the only way you can have values that are rational and wise, rather than products of chance, error, naivety or indoctrination. Values that are rationally organized according to trustworthy beliefs will always be superior, more frequently generating more reliable emotions. Since emotions can be incorrect, we need reason and reflection to assess the accuracy of our emotions and to decide whether we should act on them or not.

Since emotions are wired into us before and beneath our reasoning faculties, we cannot simply ‘will them away,’ even when we know they are wrong. Their effect on our cognition and our body will remain until we remove ourselves from the stimulus, or reprogram ourselves to evaluate the same circumstances differently. But our will is normally under rational control. So even under the influence of what we know are false emotions, we can act differently than our emotions suggest, so long as we maintain focused control over our behavior and maintain our attention to reason.


Carrier, R. (2005). Sense and Goodness Without God: A Defense of Metaphysical Naturalism. USA: AuthorHouse.

Richard Carrier on Early Christian Hostility to Science (1 of 8)

Monday, May 9, 2011

Witty Sex Quotes

“Sex on television can't hurt you, unless you fall off.” – Anon

“Kinky is using a feather. Perverted is using the whole chicken.” – Anon

“The difference between light and hard is that you can sleep with a light on.” – Anon

“Sex at age ninety is like trying to shoot pool with a rope.” – George Burns

“I thank God I was raised Catholic, so sex will always be dirty.” – John Waters

“Men reach their sexual peak at eighteen. Women reach theirs at thirty-five. Do you get the feeling that God is playing a practical joke?” – Rita Rudner

“My love life is terrible. The last time I was inside a woman was when I visited the Statue of Liberty.” – Woody Allen

“Having sex is like playing bridge. If you don't have a good partner, you'd better have a good hand.” – Woody Allen

“A promiscuous person is a person who is getting more sex than you are.” – Victor Lownes

“Nymphomaniac: a woman as obsessed with sex as an average man.” – Mignon McLaughlin

“[Bisexuality] immediately doubles your chances for a date on Saturday night.” – Woody Allen

“We have reason to believe that man first walked upright to free his hands for masturbation.” – Lily Tomlin

“The good thing about masturbation is that you don't have to get dressed up for it.” – Truman Capote

“Don't knock masturbation--it's sex with someone I love.” – Woody Allen

“A dirty book is rarely dusty.” – Anon

“Pornography is literature designed to be read with one hand.” – Angela Lambert

“Pornography is supposed to arouse sexual desires. If pornography is a crime, when will they arrest makers of perfume?” – Richard Fleischer

Sunday, May 1, 2011

The Naturalist Pledge

I pledge to cherish integrity in myself and compassion for all sentient creatures
I pledge to try embody the virtues of the hero, and never the vices of the villain
I pledge to try always doing the best I can with what I have
I pledge to passionately seek wisdom and to share my knowledge
I pledge to fight evil to the best of my abilities
I pledge to shield every human being from suffering to the best of my abilities

Do you pledge?

Wednesday, April 6, 2011

How to Make Your Own Luck

We create our own luck when preparation meets opportunity

People who make their own fortune tend to:

- Create, spot and seize opportunities
- Always seek new experiences and new friends
- Have high self-esteem and good social skills
- Be extroverted, open-minded, optimistic and courageous
- Be less anxious and have less depressed thoughts


The belief that you have the power or capacity to produce a desired effect is called self-efficacy. Sometimes our minds tell us that we are not experienced enough to get the job we want, or not attractive enough to talk to the beautiful girl in the bar. But, do not think that you cannot do something unless you factually or logically cannot do it.

Make Friends

You should create and maintain a large network of friends and acquaintances. Learn how to strike up a conversation with anyone, and then seize every opportunity to talk to people. For example, talk to strangers on the bus. Initiate a conversation only with people who look friendly and approachable. Also, try to make contact with people you haven't been in touch with for a while.

Be Open-Minded

Open-minded people see opportunities where close-minded people do not, and thus they get more chances to seize opportunities that may bring them good fortune. An open-minded person heads to the park thinking he might encounter a potential new friend. A closed person sees only dog owners and joggers.

Do not classify people and situations in advance, but wait until you know what's in front of you. Rid yourself of prejudices. Make a list of things that you have never done before but wouldn't mind trying, and then do them.

Be Courageous

If an opportunity arise, instead of giving in to anxiety and worry about what could go wrong, be courageous and willing to take some risks. If you are unsure about a decision, try to figure out:

1. what's the worst that can happen
2. what's the likelihood of that outcome
3. what action you will regret most in the future
4. and, what are the potential long-term benefits

Richard Wiseman - "The Luck Factor"

Monday, March 28, 2011

Coping with Ingratitude

Did you ever go out of your way to do a favor for someone only to have the person respond to your efforts with indifference or nastiness? People shouldn’t be so unappreciative, right? If you tell yourself this, you will probably stew for days as you mull the incident over and over. The more inflammatory your thoughts and fantasies become, the more disturbed and angry you will feel (Burns, 1999, p. 416)

If I do a good deed for another person, s/he is duty-bound to feel grateful and express that gratitude to me, right? No. Wrong. This assumption is unrealistic, unreasonable, and causes me to be upset needlessly.

It would be nice if everyone always expressed their gratitude when due, but no one has a moral or legal obligation to credit me for my good efforts and good deeds. Therefore, it is unreasonable for me to expect it or demand it.

A realistic attitude would be that: If I do a good deed for another person, s/he might be grateful, and may thank me, or praise me, or reward me. But every now and then, someone will not respond in this way. And, if their response is unreasonable, that is a reflection of their character, not mine. So, I should not get upset.

David D. Burns – Feeling Good: The New Mood Therapy

Tuesday, March 22, 2011

The Aurora Borealis or Northern Lights

An aurora (plural: auroras or aurorae) is a natural light display in the sky, particularly in the polar regions, caused by the collision of charged particles directed by the Earth's magnetic field. An aurora is usually observed at night and typically occurs in the ionosphere. It is also referred to as a polar aurora or, collectively, as polar lights. These phenomena are commonly visible between 60 and 72 degrees north and south latitudes, which place them in a ring just within the Arctic and Antarctic polar circles. In northern latitudes, the effect is known as the aurora borealis (or the northern lights).

The Aurora from Terje Sorgjerd on Vimeo.

Music: Chris Medina - What Are Words

Anywhere you are, I am near
Anywhere you go, I'll be there
Anytime you whisper my name, you'll see
How every single promise I keep
Cuz what kind of guy would I be
If I was to leave when you need me most

What are words if you really don't mean them when you say them
What are words if they're only for good times then they're done
When it's love, yeah, you say them out loud those words, they never go away
They live on...even when we're gone

And I know an angel was sent just for me
And I know I'm meant to be where I am
And I'm gonna be
standing right beside her tonight
And I'm gonna be by your side
I would never leave when she needs me most

What are words if you really don't mean them when you say them
What are words if they're only for good times then they're done
When it's love, yeah, you say them out loud those words, they never go away
They live on...even when we're gone

Anywhere you are, I am near
Anywhere you go, I'll be there
And I'm gonna be here forever more
Every single promise I keep
Cuz what kind of guy would I be
If I was to leave when you need me most

I'm forever keeping my angel close