Thursday, September 29, 2011

Refleksjoner om Adopsjon


Spørsmålene og Tanker

Jeg ble adoptert, fra et vakkert og fattig land. Jeg fikk nye foreldre; mine biologiske ikke kunne ta vare på meg. Jeg bodde på barnehjem, men fikk et nytt og godt hjem. Ett og et halvt år gammel plantet jeg mine små poter på norsk jord for første gang.

Et spørsmål jeg tror alle adopterte vil lure på er: ”hvorfor gav mine biologiske foreldre meg bort?” Jeg var nesten nyfødt da min biologiske mor overleverte meg til et barnehjem. Sosialarbeidere hadde besøkt henne flere ganger for å tilby henne støtte. Hun nektet. Hun ville at jeg skulle få nye foreldre.

Jeg tror de fleste adopterte håper at ens biologiske foreldres valg om å gi dem fra seg var motivert av kjærlighet; at de ønsket å gi oss en bedre mulighet til å leve et lykkelig liv. Det er dessverre ikke alltid tilfellet. Et valg om å gi bort et barn kan være motivert av kjærlighet, eller det kan være motivert av egoisme.

Adopsjon kan være et resultat av kriminalitet. Det har blitt avdekket en rekke tilfeller, i ulike land, hvor bander har kidnappet barn, oftest fra fattige familier på landsbygdene, og deretter i samarbeid med ansatte på barnehjem og korrupt politi, forfalsket dokumenter for å få det til å se ut som en legal adopsjon, for å tjene penger. Det er grusomt.

Det kan være at mine biologiske foreldre var veldig unge og fattige. De hadde ikke ressurser til å ta vare på meg, og fant ut at det beste for min fremtidige lykke, var at jeg fikk nye foreldre. Det var et hjerteskjærende valg, for de elsket meg fra det øyeblikk jeg ble født, og ønsket å beholde meg. Men det var bare ikke mulig; det beste de kunne gjøre var å gi meg nye foreldre og et nytt hjem, i et land langt, langt borte.

Men det kan hende at min biologiske mor hadde blitt brutalt voldtatt. En traumatisk opplevelse. Hun hatet overgriperen, og ville ikke beholde et barn som også var hans. Men hun ønsket ikke å ta abort, på grunn av sin religiøse overbevisning. Så hun bar meg frem til termin, og gav meg bort. Hun hadde aldri ønsket meg eller elsket meg.

I mitt eget tilfelle vet jeg ikke hva som var motivet for min biologiske mors valg. Jeg håper det var et valg motivert av kjærlighet. Men jeg har ikke noe behov for å konstruere for meg selv en behagelig fantasi. Jeg vet ikke.

Jeg vet ikke om min biologiske mor lever. Men om hun gjør det; tenker hun på meg? Bryr hun seg om hvordan det går med meg? Hvis jeg oppsøkte henne, fant ut hvor hun bor og banket på inngangsdøren; ville hun ta imot meg med åpne armer? Eller ville hun avvise meg, lukke og låse døren? Tanken på avvisning kan være ubehagelig; det kan stikke i hjertet.

Jeg tror adopterte, generelt sett, er mer redd for og sensitive for tegn på sosial avvisning og brudd på relasjoner, enn ikke-adopterte jevnaldrende for øvrig. Og, jeg tror adopterte, generelt sett, har et større behov for omsorg, intimitet og bekreftelse på at de er verdsatt av signifikante andre, enn ikke-adopterte jevnaldrende for øvrig. Men her kan kun fremtidig forskning svare oss på om det er hold i mine spekulasjoner.

16. mai er min adopsjonsdag. Den vekker spørsmålet: ”Hva hadde skjedd om jeg ikke ble adoptert? Og hvor ville jeg ha vært i dag?” Ville jeg blitt et gatebarn? Gjengmedlem? Drept i en narkokrig? Ville jeg levd i dag?

Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig. Jeg kom til en god familie. Fikk en ny nasjonalitet: norsk. Og, fikk et godt utgangspunkt for et lykkelig liv. Mange personer risikerer livet for å komme til Norge. Og mange foreldre rundt om i verden ville solgt sin sjel for at deres barn skulle ha like gode oppvekstvilkår som jeg har hatt.


Hva er en ”forelder”?

Det sies at adopterte har to sett av foreldre: ”de biologiske foreldrene” og ”adoptivforeldrene”. Jeg tror mange adopterte har tenkt: ”hvem er mine egentlige foreldre?”

Hvordan svarer vi på det? Hva er egentlig en ”forelder”? Når og under hvilke omstendigheter blir noen en forelder?

Forestill deg at vi i fremtiden har teknologien til å kunne skape mennesker fra grunn. Maskiner og vitenskapsfolk konstruerer eggceller og sædceller i et laboratorium og forener dem i en zygote, som deretter blir injisert inn i en kunstig ”surrogatmor”, som bærer barnet frem til termin. Etter barnet er født blir det ”adoptert” bort til sine foreldre.

Hvis du var et slikt ”designerbarn”, ville du kalt vitenskapsfolkene for dine ”biologiske foreldre”? Det var vitenskapsfolkene som konstruerte deg og gav deg livet. Men trolig ingen ville anse det passende å gi dem merkelappen ”foreldre”.

For meg er en ”forelder” definert som en ”primær omsorgsgiver”. Dette er grunnen til at jeg ikke anser mine såkalte ”biologiske foreldre” som mine foreldre. De har ikke fylt en slik rolle ovenfor meg. De er årsaken til at jeg ble unnfanget. De er mine ”livsgivere”, om de intenderte å få barn eller ikke. Og jeg er takknemlig for at jeg lever; at jeg har muligheten til å oppleve og utforske dette universet; kjenne og elske fantastiske mennesker. Men mine foreldre er mine adoptivforeldre. Det er kun de som har vært stabile omsorgsgivere for meg. De har gitt meg kjærlighet og oppdratt meg.


Psykologisk Forskning

Forskning har vist at adopterte barn ofte klarer seg like bra som ikke-adopterte jevnaldrende. Dette til tross for at adopterte barn generelt har en rekke ekstra risikofaktorer i bagasjen. Adopterte har ofte bodd flere år på et barnehjem hvor de fikk lite omsorg, mangelfull ernæring, og lite stimulering både fysisk og mentalt.

At adopterte barn klarer seg så godt skyldes i stor grad foreldrene. Forskning viser at adoptivforeldre, generelt sett, er veldig gode foreldre. I en fagbok som tar for seg blant annet adopsjon og dens konsekvenser for barns psykologiske utvikling, blir adoptivforeldre karakterisert som ”superforeldre”. Dette har delvis å gjøre med kriteriene for adopsjon, og delvis med valget om å adoptere.

Tidligere ble det antatt at barn alltid har det best hos sine biologiske foreldre. Men det faktum at mange biologiske foreldre skader interessene til sine egne barn viser at genetisk slektskap ikke gjør noen til en god forelder. Forskning på ulike familieformer og hvilke konsekvenser de har for barns psykologiske utvikling viser at biologisk slektskap er irrelevant for barnas velvære.

Barn tar ikke skade av å bli oppdratt av voksne som de ikke deler 50 % av genene med. Det er ikke så nøye om barnet har én forelder eller to. Det er ikke så nøye om foreldrene er homofile eller heterofile. Det er kvaliteten på relasjonen mellom primære omsorgsgivere og barnet som er viktigst. Det er kjærlighetsbåndet som er essensielt.


(Opprinnelig skrevet som et foredrag for Guatemala-klubben. Foredraget ble holdt på Thon Hotell, Skeikampen, 3. september, 2011. Jeg har siden redigert noe på det, men hovedessensen er den samme)

No comments:

Post a Comment